CR Harbak 16.11.2014

På: Jo Arve, Svenskebuldrern, meg selv, Loebax, kamphunden og mange andre buldrenerder
Forhold: Vind som ble kastet ned fra fjellet
S&D: Ingen ting etter oppvarming for min egen del. Men jeg var på julemarked etterpå og kjøpte en puff.

#4runner #harbak

Jøss driver dere med sånn derre opp-ned-klatring!

Gi meg skoa dine.

He he.
Bortoverklatring.

Ka pæw sjekk karatesparket mitt.

Sunnmøringen på skyggesiden.


Tick.

Grynt.

Feng shui eller no sånn.

Undercling.

Fint.


Nachtspektakel Harbak 13.11.2014

På: Meg selv
Andre: En rev
S&D: Ikke så mye, men skikkelig lifestyle og jeg klarte henge lenge nok til å få et bilde som duger på instagram fåsdzzzzzzzzzzzzzzzzz

Arbeidslamper, stor pad, sokker i skoa og softshell - semijoika. Yeah mæææææn.

Nordic lifestyle. I live in this wooden hut. It is really authentic, like thousand years old or something.

Epost fra Rune: Winter game on!

Hei kompis,
Her kommer bilder fra helga.
Greie forhold på Kongsvoll. Toppen til høyre er litt vanskeligere (og våtere) en den ofte er, men bra med is og fine forhold. I helga var det ingen andre ting som var inne i Drivdalen, men Bjølla og Tøftfossen er på gang. -5 i bøgda idag, så da bygger det nok litt til helga.

Med vennlig hilsen
Rune Runk

Kongsvollfossen er inne.


Tyrkern lever drømmen.

Joikasamling.

Trekk kølapp.

Nils Nielsen om Fandens hekletøy og boltene på Klauva

Bolting i fjellet er det ikke lett å uttale seg om. Spesielt når de fleste som leser ikke skjønner en dritt og tror at bolterne gjør fjellet mer sikkert og mer tilgjengelig. Da 71 Grader Nord skøyt fra hofta med Hiltin på Hettpiggen var det lett for oss å kritisere fordi vi kjente området og kunne stå 100% for at boltingen ikke økte sikkerheten på noe som helst vis. Det samme da Jasper bolta i Gudvangen, nettopp fordi han bolta delvis i terreng som tidligere var blitt førstebesteget av oss på drivern. Vi har blitt oppfordret til å følge opp boltinga på Klauva på samme vis, men det er ikke så lett å si noe om et fjell man selv ikke har klatret. Derfor er det supert å se at Nils Nielsen nå uttaler seg om boltinga på Klauva. Jeg håper folk forstår at argumenter mot bolting har ingen ting med elitisme å gjøre, men sporløs ferdsel. Oj der uttalte jeg meg vist allikevel om saken. Når jeg først er i gang så kan jeg si at Lundbergs definisjon av "tradrute" er helt på trynet i innlegget på norsk klatring. Stil er noe jeg gir faen i. Du kan friklatre, aide, jumarere eller bruke stige, så lenge du ferdes så sporløst som mulig (dvs har en portabel stige hehe). Når man bolter ground up i terreng man ikke behersker så får man fort en tragedie av en boltestige.
Og til deg som synes rapellslynger er stygt og glorete i fjellet: Det er du og one-piecen din som er støgg, ikke slyngene. Slyngene kan vi fjerne i ettertid, mens bolter er permanente installasjoner som over kort tid gjør fjellet til rustne skraphauger fulle av høl.

Her kan Nils Nielsens innlegg om boltingen på Klaua leses: Fandens hekletøy og boltene på Klauva

Eiliv Ruud på en av flere nye ruter gått i sydsiden av Klauva-massivet i desember 2007. Foto fra Nielsens blog.

Boulder gjeste CR

Mæææn. Sjekk her har vi gleden av å presentere en gjeste CR fra hipsterjoikaen Kobbenes som lever drømmen i landet til dem såkalte frie på andre siden av havet. Bilder og tekst fra en roadtrip han og kona hadde i Coloraido som det heter. Tusen takk for at vårs får dele denne på drivern.

Boulder? Ja takk
Gjeste CR av: Kobbenes

I Januar 2014 flytta eg og Kona til Boston for å bli flinke akademikarar. Men, sjølv om det var eit gledelig stort klatremiljø i New England, så har dei ikkje fjell der (nei, det er ikkje eit fjell om det er skog på toppen). Difor var spenninga stor då vi sette oss på flyet for to veker i fjell-og-klatremekkaet Boulder Colorado i Juli.

Leige-SUVen brumla godt over sletta frå Denver til Boulder. Rundt oss var det paddeflatt, men ut av disen i vest steig det ei lang rad av snøkledde tindar som røyste seg brått frå prærien. Rett ved Boulder røyste dei store Flatirons sandstein-svaa seg. Vi var tydeligvis komne til Disneyland. I boulder sentrum tok vi inn atmosfæra av loslitte dreads og digeridoo blanda med akademiske vekttal og mikrobrygga øl. Dagen etterpå var det klatring!

Castle rock
På: meg og Kona
S&D: ingen ting, bailefunka på YSD 5.2/3 (redd for lyn).

Første dag i Boulder ville vi teste trad-eigenskapane. Castle Rock er av dei siste klatreområda ein køyrer forbi på I119 frå Boulder til Nederland. Det er også eit klassisk crag i Boulder si klatrehistorie. Ein gong var verdas hardaste trad-rute etablert på Castle Rock. Vi var ikkje på Castle Rock fordi vi skulle etablere verdas hardaste trad-rute. Vi var der fordi vi ikkje hadde førar, og fordi den såg kul ut med 0 meter anmarsj. Denne dagen nøya vi oss med å rote rundt på dei enklare delane, samt å baile og setje att utstyr fordi vi var så nervøse for lyn.

Til gjengjeld fikk vi rikelig med tid på den lokale superbutikken Neptune Mountaineering, der ei kjekk lita fjellgeit gav oss rikelig med tips om områdets potensiale. Amerikanaren er oppteken av å kome seg over 14000 fot, men 4267,2 meter er jo eit fullstendig ulogisk tal å måle fjell etter. Då gir 4000 meter mykje meir meining, og på fjell mellom 4000 og 4267,2 meter er det ingen amerikanarar. Så vi beslutta å gå på North Arapaho peak (4117 meter) dagen etter.

Arapaho Peaks (Alpin tur, klyving YSD 3)
På: Meg og Kona.
S&D: South og North Arapaho Peak (4083 og 4117 moh).

Det var alpin start på 4th of july-trailheaden morgonen etter (trailhead: amerikansk for "der stien byrjar"). Vi oppdaga raskt at dette med tynn luft hadde noko for seg. Så vi traska rolig opp god sti mot Arapaho Pass. Etter 3 miles (1t) tok vi av til Arapaho Glacier trail, fulgte denne opp til skuldra til South Aapaho Peak, og byrja opp ryggen mot South Arapaho Peak. Her byrja låra å bli rare og pusten å bli tung, men kl. 9.30 stod vi på sørtoppen. Her tok vi ei matpause og naut utsikta og den sinnsjukt gode tida vi hadde.

Vi rusla bortover egga, som var noko rotete og til tider eksponert, mot nordtoppen. Kona byrja å bli noko kvalm og svimmel grunna tynn luft, og det byrja å gå på HMS’en laust. Heldigvis viste det seg at ho kunne klyve som ein røyskatt (ei røyskatt foreslår Kona), og med tida til hjelp stod vi til slutt ved toppen, med den største varden i The Front Range (!!!¡¡¡¡¡). Etter litt sjokkis og high-fives tok vi oss tilbake.

Tilbake på sørtoppen var klokka allereide 12. Skumle skyer bygde seg opp i det fjerne. No, sa Kona, er det om å gjere å kome seg ned i ein fei. Ho eksemplifiserte dette med hurtig gange ned topp-røysa, med påfølgande trynings og eit stygt slag i kneet. *tordnetordne. Så då var det å hinke ned bakkane og håpe at lynet ikkje kom vår veg. Det gjorde det ikkje, og kl. 15 var vi tilbake på trailheaden etter ein meget pen tur i de tynnere luftsfærer.

Arapaho: relativt god stemning med relativt artig travers mot nordtoppen i bakgrunnen.
Arapaho: Sound-of-music-aktig høgfjellseng. Sørtoppen og glimt av nordtoppen bak.

Eldorado Canyon (12.07.2014):
På: Meg og Patrik (utvandra frå Aarvika til Junaiten).
S&D: - Long John Wall 4tl 5.8, led 3dje tl; Ignominity 3tl 5.9, som 2dremann; Mesca-line 5.7, 1tl led; Sister Morphine 5.9 1tl led.

Sidan kona hadde satt seg sjølv midlertidig ut av spel med svalestupet sitt i ura på Arapahoe, tok eg opp kontakta med svensken Patrik som eg hadde kommunisert med på den hendige sida MountainProject.com. Han tok meg med til det legendariske klatrefeltet Eldorado Canyon. Her vart eg slept opp diverse fleirtaulengder-ruter på West Ridge, og fikk virkelig kjenne på symaskinfoten når eg leda eit 5.8-layback/smøre-crux med 70 meter luft under baken. Det var kanskje første gong eg hadde laidback-smøra i mitt liv (eg kjem ikkje på nokon bulder på Harbak som har eit slikt element) så det vart meget tett sikra. Dette var mitt første møte med noget hardare trad-klatring, og eg innsåg at standarden låg meget høgd i den lokale klatrescena. Her gjeld det å ha nervar av stål, eller kanskje ikkje nervar i det heile (slik tilfellet såg ut til å vere med Patrik). Dette er disneyland for den rutinerte tradklatrar. 5.9 er på ein måte gateway-graden i Eldo (NB: sandbagged), og derifrå blir det visst berre kjekkare for kvar grad. Visst nok.

Eldo1: Pen utsikt til klassiske Red Garden frå toppen av West Ridge.

Bail på anmarsjen til First Flatiron, med påfølgande cragging på Castle Rock.
På: Meg og Kona.
S&D: West Face (5.3) Kona 1. tl., meg 2. tl.; Bailey’s Overhang (5.8) 1tl.

Eigentlig hadde vi tenkt å gå ei 8 tl.-rute på First Flatiron denne dagen, men den alpine starten vår hadde blitt forpurra då vi ved innsteget oppdaga at turledar (meg) hadde gløymt vatnet på motellet. Påfølgande kjekling og fordeling av skuld hjalp ikkje. Vi henta vatnet og stakk til Castle Rock for å få litt kjapp og fin klatring. Først tok vi revansje på West Face (5.3), der Kona leda rafft opp kjent terreng. Vi skulle vi sjå etter utstyr vi hadde satt att gongen før, men det hadde visst vore både ravn og skjærer i området, for både nøtter og karabinarar var vekk. Etter retur til bakkenivå gikk vi Bailey's Overhang (5.8, 1TL) og nesten Curving Crack (5.9) som var dritvanskelig og kjempeskummel (urgh) men veldig pen. Eg fekk revansj seinare ein dag.

Etterpå oppdaga eg at både førarkort og bankkort hadde vorte slukt på Castle Rock ein stad. Det tok to månedar å få att førarkortet, inkl utstrakt kommunikasjon med Statens Vegvesen, og besøk på Det Norske Honorærkonsulat i Boston.

First Flatiron (15.07.2014)
På: meg og Kona.    
S&D: First Flatiron (2219moh) via linkup Baker’s way (5.3) og North Arete (5.4)

På tide å sende dette forbaska landmerket. Vi byrja på ruta Baker's Way (5.3) som føl ei hylle over fronten på Flatironet, før den endar på nordegga (5.4), som ein følger vidare til topps. Bakers var ikkje det mest spennande, men egga var morsom. Ein god del av enne kunne vi ha gått løpande med joggesko, men vi nytta heller anledninga til å øve på standplassrutiner i svært pene omgivnader. På toppen kom desse skyene igjen, og vi organiserte ein kjapp 50m rappell ned baksida. I det vi fekk nappa tauet frå toppen braut det ut eit voldsomt tordenvær. Heile framsida av Flatiron’et vart omgjort til ein stor dusj. I retrospekt: Baker’s var lite interessant. Ta ei anna rute, eller berre gå nordegga, som antakelig er den finaste.

Flatiron: Kona toppar ut.

Flatiron2: Pene desse strykejerna. Nordegga til høgre.

Colorado Road Trip:
På: Meg og Kona.
S&D: Mount Evans (4348 moh), biltur; diverse turistattraksjoner i Leadville; Mount Elbert (4399moh), fjelltur. med bil.

Etter nokre dagar i Boulder var det på tide å sjå seg litt rundt i Colorado. Vi la turen mot sørvest, der det etter sigende skulle vere sjåverdigheiter. Første sjåverdigheit var Mt. Evans. Det er eit rimelig høgt fjell med det amerikanske særmerket at ein kan køyre heilt opp. Det er faktisk USA sin høgste bilveg (!). Mt. Evans har også noko så sjeldan som eit roadside alpint crag. Her er det både trad, snø, is og mix som på reinaste høgfjellet, 4000 moh rett ut av bilen. Det fikk ikkje vi anledning til å prøve oss på denne gongen, men granitten her såg finfin ut, og vi såg fleire nydelige renner som framleis hadde snø. Kjem eg tilbake til Colorado så skal eg garantert legge turen innom her!
Etter å ha bestege Mt. Evans med bil lurte eg og Kona på kva som var neste ferieeventyr i Colorado. Kona ville gjerne sjå Aspen, som etter sigende har av dei høgste boligprisane i USA. Etter køyring opp og ned frå fjellpass og djupe dalar med imponerande fjelltoppar byrja det å bli seint. "Her er det ein by, der kan vi stoppe", sa Kona, og vi svinga av til byen Vain. Vi lukta raskt lunta. Vain sin bebyggelse var stort sett Marriot Plastic Plaza mm. og menneska her var kledd i semska mokkasinar og boblevest. Dette var ingen verande stad. Vi tok tak i den einaste vi såg med langt hår, og spurte om han visste om ein koselig stad i nærleiken. Leadville var svaret. Der var det fint. Så vi hoppa i bilen og køyrde inn i natta over høge V
Vi vakna opp i ein vakseekte vill-vest-by 3000 moh i eit slags Rondane på steroidar. Påfølgande dag gjekk med på å lære om Leadville si edle gruvehistorie i sølv og gull, med dei påfølgande fargerike menneskelige tragediane det medførte. Det var ikkje før på kvelden vi oppdaga at fjellet vi såg frå vindauget var sjølvaste den milde kjempen Mt. Elbert. Mt. Elbert er " the 2nd highest peak in the continous USA", dvs det ekte Amerika bortsett frå Alaska og anna rask.  Dagen etterpå tusla vi på Mt. Elbert. Meget pen utsikt, og færre og færre turistar med høgdemeterane. Leadville-området er visst kjent for gode skiforhold. Sidan det ligg vegg i vegg med Aspen og Beaver Creek så gir vel det ei slags meining.

Leadville. Beautiful Leadville med Mt. Elbert til venstre og Massive Peak til høgre.

Leadville. Man kan framleis finne edle metall som gull, sølv, tinn, bly, grus og småstein i grunnen i Leadville.

Longs Peak ad Kiener's Route (Alpin klatring)
På: Meg og Rudy.
S&D: Kiener’s Route (II 5.3 lett snø) til Long’s Peak (4345).

Tida var komen for Colorado-ferien sitt alpine høgdepunkt: Longs Peak ad Kiener's Route. Kort sagt: Long's Peak er den nordligaste av 14K-footerane i Colorado, og eit ynda mål for turistar som vil bli trefte av lyn eller fryse ihel. Longs Peak-området er også den alpine leikegrinda for klatrarane i Boulder-området, med mange alpine ruter, samt ein nydelig stor vegg (The Diamond) som byr på fleire dritharde klatreruter i over 4000 meters høgde. Ein kan bli gåen av mindre.
Kiener's route går opp ei snørenne (Lamb's Slide, 40-50gr helling, ca 200 høgdemeter?), bortover ei den tider tynne og eksponert hylla Broadway, opp ei lang og rimelig enkel taulengde, diverse høgdemeter med noko teknisk men morsom klyving, før den rundar av rett over Diamanten, og endar på toppen sjølv. Ei klassisk alpinrute med mange element - ingen for vanskelige, men samansett nok til at folk rotar seg vekk her år etter år.
Eg fann meg den lokale alpinisten Rudy på MountainProject. Han var keen på tur. Vi starta friskt med avgang frå boulder kl. 02, og var på trailheaden kl. 03. Her var det allereide full aktivitet av folk som skulle gå den meget populære standardvegen Keyhole Route. Vi fikk bra driv oppover den 6 miles lange anmarsjen, der det gikk frå stjerneklart til nydelig soloppgang over Longs Peak-massivet. Så var det på med stegjern og fram med isøksa og opp Lamb's slide. Her vart det raskt klart at å gå bratt i over 3500 moh er rimelig tungt for låra. Men, vi kom oss rimelig raskt opp utan å få stein i hovudet, som er den største faren her.
Turen gikk vidare bortover den eksponerte hylla Broadway. Her var Rudy keen på å soloere, men brått vart det meget marginale marginar, og eg bad om at tauet vart pakka ut. Vi gikk løpande den siste delen av hylla, der det til tider var 300 meter frå baken min til neste punkt på jordens overflate. Så leda Rudy kjapt opp 50 meter 5.3-klatring. Dette er eit uoversiktlig terreng, og mange havnar i langt vanskeligare lende. Godt potensiale for tidsbruk og symaskinfot. Veit ein kvar ein skal klatre, er det derimot rimelig trivielt.
Deretter var det ein lang og bratt klyvedel til toppen. Klyvinga var variert og artig, og vi valde også å gå siste opptaket, The Staircase, solo, då det var vel innafor. Mange brukar tau på denne delen. Klyvedelen var bratt og særs sugande på lår og leggar i den tynne lufta. Også her er det fint potensiale til å gå seg vill.
Vi toppa ut over Diamanten i eit fantastisk vær på den meget fornøyelige tida 6 timar. Ting gikk knirkefritt (mykje pga Rudy), og vi stod på toppen klokka 9, der vi mottok smigrande ord frå turistane som hadde ankome via Keyhole. Slik godorda hagla var det ingen hast med å pakke ned klatreutstyret.
Etter litt sjokkis og high-fives gikk vi ned på nordsida av Diamanten. Dette er ei vanlig returrute for klatrarar. Den er kjappare enn Keyhole, og inneheld ein 35-m rappell (samt litt nedklatring, 4-5 meter grad 3?). Men ruta går over eit komplisert sva-landskap, og det er ikkje rett fram å finne rappellfestet om ein ikkje veit kvar ein skal leite. Så om ein er usikker er det like greit å returnere via Keyhole.
Sidan vi hadde så innmari god tid (klokka 10:30 var vi allereide på god veg ned frå toppen) foreslo eg (i god Peakbook-ånd) at vi også kunne ta med fortoppen Mount Lady Washington, som er ei einaste steinur. Låra var dritsure, men utsikta over Kieners var fantastisk herifrå. Deretter gikk returen over stein på stein tilbake til stien. Vi var tilbake på trailheaden kl. 13, etter 10 meget effektive og spennande timar på tur.

Kieners-broadway. På Broadway med The Diamond bak. Etter sigende går det nogen meget utfordrende islinjer på svaa opp til Broadway om vinteren. Men det er lenge til. No er det blomster og kolibriar som dominerar.

Kieners: Ruta!

Boulder: den komplette fjellsportbyen?
Oppsummert så var to veker i Boulder og Colorado svært fornøyelig. Boulder er ein god kandidat til å vere den komplette fjell-by. Her er det fantastiske fjellturar, klatreruter (trad, buldring, alpint) etc etc både sommar og vinter innan rimelig avstand. Til alt overmål så er det enkelt å finne lokale folk å klatre med. Været er rimelig likt kvar dag: sol på formiddagen, og tordenbyger på ettermiddagen. Så då er det berre å kome seg ut av senga og dure på tidlig på dag, og nyte Boulder si avslappa stemning og gode resturantar på ettermiddagen. 

For mer #hipster #joika #hipsterjoika #hipzter #hipzterjoika sjekk: http://peakbook.org/kobbenes

b l å g

Hei K! Har fått helt skrivesperre,hjernen er helt tom.Kan bare skrive enkle ting som hei,hadet,ketsjup,kommode.Men i morgen drar jeg til oslo-gøteborg-stena line til Kiel -Paris -Font for å vekke meg selv opp fra dvalen.Da skal jeg blogge. Når du ser mot land må du huske at der inne på land venter eventyrene,hold motet oppe og keep pumping up that gold of the ocean.Erik

CR dagtidbulder 6.oktober 2014

På: meg selv
Andre: Krimpern, JB + diverse joikas og buldrenerder
S&D: mange gule, et par grønne og en rød + månedsstatusmøte for Olsendriver Avdeling Trøndelagen

Lesestoffet til kaffen var et gammalt NK med bilde av broærn på forsiden. 

Krimpern pusha kundene med ropert. Mange perset på farge i dag fåsds.

CR Oppdalsbulder siste kvelden i september

På: VPG Rune og meg selv
Andre: To kids
S&D: Noen gule, grønne og en rød

Krimpern, landets beste skruer, har vært på Oppdal og skrudd. Han etterlot seg et buldrerom med bulders i toppklasse, kun nye og kule tak, flytt fete som føkk, alt pertentlig loggført i excelark. Hva mer kan man be om? Det er så bra at du burde skippe Font og dra til Oppdal fåsds. Syk og svak, men satte utrolig pris på dem kule bulderkreasjonene til Krimpern.

VPG Rune poserer for instagram.

Bulderommet finneru i samme bygg som Oppdal Bowling. Dersom du ikke er medlem i Oppdal Klatreklubb så kjøperu billett i kassa på Bowlingen.

Ukens Doppeltgänger: Margrethe G.K. vs Ingrid Olava

Vi tar opp et av de store konseptene som aldri slo helt an; doppeltgängers. Denne uka er det Margrethe vs Ingrid Olava. Haru tips til dobbelgjengere i klatremiljøet så send inn og vinn spaweekend hos Olsen i Solemskogen ellerno.

Fotocred: NRK

Tidsskrift For Norsk Alpinklatring 2015

Oh yeah da er det den tiden av året igjen da man konstaterer at man kanskje får stille opp nok et år som redaktør for det derre NTK-bladet, kaller inn til redasjonsmøter, etterlyser stoff og vet at vintern er føkka rent turmessig. Tidsskrift for Norsk Alpinklatring er et magasin utgitt av Norsk Tindeklub en gang per år. Tidsskriftet dekker et utvalg av alpine klatrebegivenheter for forestående år, samt aktuelle tilbakeblikk. Det er gøy å se at tidsskriftet har utviklet seg til å bli en viktig milepæl i norsk klatremedia når det kommer ut på vårvinteren hvert år. Jeg tror åsså bladet er mye av årsaken til at NTK har klart å øke medlemssmassen de siste årene.

Med få unntak er redaksjonen og bidragsyterne en gjeng amatører som lager blad. Dette er en totalt nerdete klatregreie som vi får lov til å sette sammen uten å få tredd strategiplaner, budsjetter eller foretningsplaner nerover huene på vårs. Det er kanskje derfor det blir såpass bra åsså. Takk til VPG Rune som gidder selge annonser. Uten dem ville ikke bladet overlevd. Kriteriene potensielt stoff må innfri er åsså ekstremt uklare. Selv definisjonen på alpinklatring er vi usikre på. Men har du klatret noe nytt i fjellet, og gjerne uten bolter, så vil vi høre.

Typen stoff som redaksjonen etterlyser er informasjon om førstebestigninger, artikler om alpine klatreturer i Norge av (nordmenn og utlendinger) og utlandet (av nordmenn), debattinnlegg, bokanmeldelser og erotiske skrøner.


Bidra eller tipse?
Dersom du har tips om aktuelle saker eller bidragstyere, ta kontakt med Kjetil Grimsæth på kjetil.grimsath@ntk.no

Frist for levert materiale er 12.desember 2014.

Annonsere?
Dersom du ønsker annonsere, så ta kontakt med Rune Kvalsnes: rune@vpg.no

Tidligere utgaver av Tidsskrift For Norsk Alpinklatring kan kjøper her: http://www.ntk.no/nb/tidsskrift-norsk-alpinklatring

Sigurd Løvfall er så kysk at han sover med hendene utenfor soveposen i Kirgisistan. Turen kan du lese om i 2014-utgaven. Foto: Ole Marius Elvestad


Harbak CR av Barbie Ken

Barbie Ken  har sendt vårs denne CR'n fra sin fine ferietur til Harbak med dama forrige uke. Superparet var aktive på Harbak for  ti år siden da plassen var kjent som en nyoppdaget buldredestinasjon som åsså viste seg å ha kileklatring i verdensklasse. Rammelveggen var hotspoten dengang, med blant annet M&M, broærn, JoA, Morten B og ICO Statistics som primus motorer. I årene etter har mange crag blitt utviklet, men det meste er fortsatt noe obskurt i forhold til buldringen. Tusen takk for at vi får dele CR'n på drivern, Barbie Ken. På Harbak finner man det fineste livet har å by på.



HARBAK CR AV BARBIE KEN

På: M&M
Andre: Gz og frøken Harbak
Andre andre: Ze Germans
SnD Koldalsnova: Stoff, Stil Og Staffasje, 6-; Heimat Te Helgeland, 6-
SnD førstebestigning Koldalsnova: Mimrerisset, 7; Nostalgi, 7+
SnD førstebestigning Buskapsvika: A Message To You, Ruudie, 7-; Private Dancer, 8-/8

Så var vi tilbake i Trøndelagen ni år etter at vi forlot Korsgata og Gløshaugen. Veldig merkelig å komme tilbake til en by man har tråkket rundt og vokst opp i og så plutselig forlatt uten å se seg tilbake. Årene raser av sted og plutselig står vi igjen på dekket på Fosenferga med sola og en frisk havbris i ansiktet og lurer på hva som skjedde.

Hvordan ser det ut der ute? Er det som jeg husker det? Vi stopper og myser mot de samme veggene på veien utover Fosen. De samme veggene som vi stoppet og så på, men aldri gikk opp til for ti år siden. Vi går ikke opp og ser på noen av de nå heller. Harbak er prikk likt, like vakkert med havet og strendene, steinene og veggene. Rammelveggen er der og Siri Bjerkes Død og klippen på pynten som nå har et tyvetalls ruter og heter Koldalsnova.

Vi innlosjerer oss på Harbak gård og treffer Gz som kommer rullende i 4runneren med frøken Harbak på armen. Utspekulert type, nøyer seg ikke med å førstebestige halvparten av rutene på Koldalsnova, han må ha odel på klippene i tillegg.

Det er kveld og vi rekker en tur opp om nycragget, der vi har fått tips av Kjetil om å starte med Stoff, Stil og Staffasje. Fantastisk rute opp en bratt egg signert VPG-Rune. Rekker såvidt en seksminus til før sola synker ned i havet. Det er så vakkert at det smerter. Og vi kan slå fast at noen av superlinjene fortsatt er ubestegne. 

Vi ser ut hver vår linje midt på klippen. Margrethe rensker et fingerriss som skrår mot høyre mellom Nøtteknekkeren og Heimat Te… Fingerrisset stopper midt i veggen og der er løsningen en krimpetravers ut til Heimat. Jeg begynner på det opplagte diederet til venstre for Nøtteknekkeren og rensker en linje som drar ut til venstre under blokkene til eggen, selve kulminasjonen av Koldalsnova, og videre opp toppveggen på krimpere. Begge rutene er nydelige. Margrethes Mimrerisset med sin rene linje og spenstige travers, sikret med en liten kamkile. Nostalgi er stor og flott med bratt, men lett klatring halve ruta før et traverscrux ut til eggen. På eggen henger man bokstavelig talt på hjørnet av Harbakfjellet med Norskehavet i ryggen. Toppveggen er eksponert og pumpende og der får man inn et par medium kamkiler i et grunt tverriss. En sur dag med kuling og yr blir perfekt med førstebestigninger etter rensking og topptaurunde.

Søndagen våkner vi til regn og skodde. Frokostkaffen glir over i sen frokost og det er lett å finne roen i stabburet på Harbak gård.  Etterhvert letter tåka for godt for turen. Vi får en buldreøkt i ettermiddagsola og de neste dagene er det skyfritt og på grensen til for varmt å klatre. På vei til Strandbaren på Stokkøya stopper vi og ser på en vegg rett ved veien, i vika mellom Kongsneset og Bryggnesodden. Granity signert vår falne venn Adrien går til venstre på denne veggen. Buskapsvika står det på kartet at vika heter og det bør vel være et godt navn på cragget også. Veggen byr på fantastiske formasjoner og potensiale for flere ruter.

De siste par dagene tilbringer vi i Buskapsvika med unntak av en ettermiddag på Mats sin Kald på Føttern oppe i buldrehula. Jeg får førstebesteget A Message To You, Ruudie på blikk. Linja går et par hakk til høyre for Granity og sikter opp mot en V med et håndriss mot venstre og et fingerriss mot høyre. Bratt klatring på litt bøssete formasjoner, men fantastiske formasjoner til et halvkjipt crux i mer kompakt fjell. Ser på vei ned fra A Message… en flott og tynn linje til høyre på krimpere og slopere. Kan det være mulig på kiler? Får organisert et nytt anker på toppen av denne og testet sikringer og bevegelser på topptau. Det eksisterer et akkurat passe minimum av små tverriss og lommer å sikre i til at det blir fantastisk sportsklatring på kiler. Er avhengig av gode forhold på morgenkvisten og må til med fire ledeforsøk over to dager før jeg står på toppen av Private Dancer. Definitivt hardere enn 7+, men kanskje ikke fullt 8. Vanskelig å si når man ikke får kalibrert seg i Bohus lenger.

En drømmeuke er slutt og vi setter igjen snuten mot sørligere breddegrader. Så spørs om det blir ni år til neste gang.


 Venstre: M&M på mimretur. Høyre: Margrethe etablerer Mimrerisset på Koldalsnova.




Barbie Ken renser og sender Nostalgi på Koldalsnova. Formasjonen som VPG Rune claima og baila på da craget ble utvikla.
Koldalsnova er craget midt i bildet.



Margrethe lever drømmen.
Margrethe på Høygaffel i Snørhallen.




Oppvarming til Private Dancer.

#godstemning og #kortanmarsj.





Venstre: FA av Private Dancer. Høyre: FA av A message to you, Ruudie.

Rack til Private Dancer.




På Harbak lever man gratis av havet fåsds.

Stille natt ved storhavet.





Ara batur,Milano,Hjartao Hamast,Staralfur,Olsen Olsen.

Å vandre på dekk....på Hurtigruta,se utover små levende lokalsamfunn,andre forbitrede fraflytta lokalsamfunn,fjell man aldri kommer til å se igjen,ligge på lugaren og kjenne på havet som bølger,kjenne på roen der ute på havet...er som å høre på Sigur Ros.Under den rolige overflaten bobler det av enorme følelser, bra og dårlige,hele spekteret.Ikke tro at Hurtigruta er en rolig og behagelig tur fordi folk går rolig rundt i ettertanke,fordi noen sitter og ser utover havet på forlatte fiskebygder i timesvis,fordi det ikke er spillemaskiner og partystemning.Alle distraksjoner er skrellet vekk på Hurtigruta.Når man går ut på et forblåst dekk midt på natta står man der naken som det mennesket man er og må forholde seg til det.Hurtigruta er hardcoreturisme for sjelen.Til tider føles det klaustrofobisk,påtrengende,man vil vekk til byen med støy og internet.Men så begynner man å kjenne på det,på riktig,på ordentlig.Det er bra,men også til de grader ubehagelig,men allikevel bra.Først får man den følelsen man får i begravelser,følelsen av hvor kort og viktig tiden man har på jorda er.Så etterhvert når man har dvelt ved det tunge store, og skipet glir gjennom bølger og fjorder som en låt av Sigur ros gjennom natten,akkurat da når du ikke lenger tenker og bølgene ikke er skumle lenger,de har blitt en del av deg der ute,akkurat da når du ikke får sove,akkurat da når du går ut på dekk og står der midt ute på havet som kruser,og det lyser i det fjerne der ute,akkurat da.(Dette skulle egentlig handle om nm i buldring i Bergen.Artig konk,kule buldre! Bra skrudd som vanlig av Jomar,Espen og Tarjei).Hilsen Erik

Krimpern i Buldre-NM - it's on like Donkey Kong!

Han har trent hardt, han har lada opp med spaopphold på Hurtigruta fra Trondheim til Bergen, Krimpern er i Bergen for å banke alle i buldre NM. Så da vet alle joikas som finner veien innom at dem må heie på Krimpern. Presset er så sinnsykt på deg Krimpern. Du må prestere. Alle forventer at du presterer. Alle heier på deg. Vi lever gjennom deg. Vårs æmper deg opp med følgende sitat:

«You don't need to think. You need to drive. You need speed. You need to go out there, and you need to rev your engine. You need to fire it up. You need to grab ahold of that line between speed and chaos, and you need to wrestle it to the ground like a demon cobra. And then, when the fear rises up in your belly, you use it. And you know that fear is powerful, because it has been there for billions of years! And it is good! And you use it! And you ride it; you ride it like a skeleton horse through the gates of hell, and then you win, Ricky! You WIN! And you don't win for anybody else. You win for you, you know why? Because a man takes what he wants. He takes it all. And you're a man, aren't you? Aren't you?!»

Susan - Talladega Nights: The Ballad of Ricky Bobby (2006)

Han har trent hardere enn alle andre og på mindre tak enn alle andre.

Han har prata praten, nå skal han gå gangen.

Konkurrentene skjelver i buksene over at Alfa Male Krimpern is coming to B-Town.