MØTE MED OLSEN



The O to the L to the S

Clogget på den vanskelige ruten midt på veggen i dag. Hørte motorlyd og skimtet en hvit bil gjennom løvverket som kom ryggende nedover gangveien under klippen. Lurte på hvem som torde å kjøre der før jeg forsvant inn i flyttene igjen. 
Kom opp uten å henge! 


Da jeg landet rapellen hørte jeg noen si; Halla! Bak meg stod en fyr i bar overkropp og avklippede stil-longs. Han løftet sine Oakley M-frames opp på hodet slik at de holdt tilbake det halvlange håret fra pannen. Han smilte og stakk fram hånden. Ble tatt på senga. Sist jeg håndhilste var i 70-årsdagen til Morfar. Håndhilser unge mennesker? Tydligvis. Fortomlet stakk frem hånden. Marius; sa vi begge i kor før vi titte på hverandre og begynte å le.

Jævli fett navn; svarte han som tydligvis var min navnebror. Så spurte han raskt; Da harru kanskje gått Marius-ruta da? Det er jeg som gikk den først skjønneru. Da forstod jeg plutselig. Det var selveste Olsen som stod der. Han som hadde fortonet seg som en mystifisert legende gjennom hele sommeren. Der han stod så han ut som han var tatt rett ut av Bay Watch. Jeg kunne stolt svare ja på spørsmålet hans og praten fløt lett. Han spurte og jeg svarte. Etterhvert torde jeg selv å stille noen spørsmål. Vi snakket om rutene på Husvik og rutene han hadde førstebesteget, om veggene i Råelåsen, Presterødåsen og Ramberg. Olsen hadde gått et vanskelig overheng på Grimestad på Tjøme etter mange forsøk. Etter dette hadde han fått det han kalte "en skikkelig boost". Jeg nikket og lot som om jeg visste hva boost betydde. Broærn kom snikende langs veggen og ble like perpleks som meg da han og måtte shake hand med Olsen som fortsatte å legge frem sin klatre-CV. Deriblant storveggsruta Via Lara, en 450 meter høy vegg han hadde besteget året før. Den lå i Nissedal samme sted som Øyvind hadde fortalt om. Dit må vi; tenkte vi stille mens vi lyttet tause av respekt.

Plutselig ramlet det inn med folk på cragget. Vi var i sjokk. Her hadde vi klatret ukesvis alene og nå viste det seg at Tønsberg huset en haug med andre klatrere. Alle hadde Oakleys, han ene hadde to par, alle hadde mobiltelefoner og drakk Pepsi eller Cola. Coole typer som hadde levd livet og alle kjente tydligvis Olsen. De også håndhilset(!). Rett ut fra gutterommet hadde vi ikke mye å stille opp med, men fikk en slags respekt for at vi hadde betaen på de fleste rutene. 

Godt å få igjen noe for sommerens autisttilværelse på hjemme-klippen.

1 comment: