September 2002 Snøhetta, Romsdalen og WWOD?

Stoka da jeg kom på 12kaffen her om dagen. Der satt Sørlandets store sønn, selveste Snadderloffen! 
Han, som omtales som The Hardman of Southern Norway i High Magazine, var på snarvisitt i Trondheim for å raske med seg noen titalls åttere på Hell og samme antall vekttall på NTNU, vel og merke i løpet av en liten uke. Snadderloffen har i følge ryktene nok vekttall til å fylle nærmere ti mastergrader. Imponerende fyr både akademisk og ikke minst klatremessig. Husker godt første gang jeg møtte han og Stefan L i Nissedal. Begge hadde rosa toppluer, Loffen sjonglerte med kjegler og Stefan jøglet med en diablo foran alle på parkeringa under Hægefjell. Da lurte jeg virkelig på om det var et sirkus på besøk, men så viste det seg at de skulle gå den hardeste ruta på Hægefjell, Treasure island. Tidligere i år førstbesteg de selveste Sørveggen på Gjertvasstind.

Uansett, ble stoka på nytt da Snadderloffen begynte å snakke om Snøhetta og mulighetene i veggen. Samme som Olsen hadde snakket om. Loffen tilbød seg en rekognoseringstur over traversen dagen etter.

To dager senere plukket jeg opp Bjørn J og Snadderloffen i griseotta og kjørte mot Dovre. Skrev en flåsete artikkel til Tindegruppas medlemsblad, Barnslige Glæder fra turen, som jeg angret på i ettertid. Burde heller trukket frem hvordan Olsens mange råd var min indre motor opp den ukjente veggen og at jeg hele tiden tenkte på hva Olsen ville ha gjort.


Etter suksessen på Snøhetta ble det Romsdalssamling med Tindegruppa på Trollveggen camping. Mye folk. Gira folk. Noen stilte kun i det de stod og gikk, mens andre stilte med lavvo, reinskinn og primuser med flere bluss. Folk spredte seg ut i dalen, noen på Romsdalshorn, mange på Hornaksla og enda flere på buldre- og boltecraggene. En fraksjon i TG, Samnanger horisontale, drakk øl på Slettafossen og klatret i fylla, andre måtte reddes på Vannveien og mange kokte kaffe istedenfor å klatre. På kvelden ble det fest rundt leirbålet. En høylytt fyr med trendy briller, tror det er han broærn omtalte som den bråkete rogalendingen, Yazza, onsightet flere sanger til gitaren sin, som handlet om taulaget som hadde frika ut på Vannveien. Buldrerne holdt seg lenge for seg selv, helt til de til slutt kjørte bilen sin helt bort til bålet der en fyr var i gang med å koke en fedlesgryte som han kalte det. Det luktet kokt kjøtt, bensin og røkelse.

Olsen hadde tipset meg om Shangri La (7) på Hornaksla. Olsens tur opp ruta er blitt mye diskutert i ettertid. Det viste seg at han hadde hengt etter armen i en kile på cruxet, men siden han selv mente at det var tyngre å henge i kilen enn i håndjammen, så mente han at han hadde gått den. Ene medlemmet av Samnager Horisontale hadde holdt et langt foredrag om det det dødelige svacruxet på tredjelengden kvelden før. Da Bjørn strakk første lengden langt før han satte første stand innså jeg at svacruxet ble mitt. Dødsnervøs, men det gikk bra. Prøvde å bryte ned passasjen til moves og tenkte på hva Olsen ville ha gjort, What Would Olsen Do? Ble en lang dag. Bjørn leda 7ercruxet ut overhenget lett, mens jeg slet som nr to.

Vel hjemme måtte jeg til legevakten for å få orden på infiserte gnagsår. Plutselig blitt for mye tid i trange klatresko for føttene mine. Ringte Olsen og gav rapport fra helgens bestigninger. Han hørtes fornøyd ut. Etterpå ringte jeg broærn. Han og var litt nervøs for fremtidens klatring uten Olsen, ikke minst på jorda rundt-turen han snart skal på, og sammen klekte vi ut en brilliant ide! Har oppservert mye tenzingfolk som går med armbånd der det står WWJD, What Would Jesus Do? Foruten om å være både Jesus og Djævelen, er Olsen vårt store forbilde så vi fant ut at vi skulle lage armbånd, til eget bruk der det står, WWOD, What Would Olsen Do? Slik kan han være med oss selv om han bor i Oslo og vi befinner oss andre steder.




Broærn brukte designerkunnskapene sine og fikk kontakt med et plastfirma i Larvik. Uka etter ramlet armbåndet ned i postkassa mi. Heretter er Olsen med oss uansett! Har et lite håp om at det ikke bare skal funke i fjellet, men også på andre områder i livet. 

August 2002 Innerdalen

Møtte Ols, OP og Esben i Oppdal før vi dunket vestover. Stoka i bilen nedover mot Sunndalen. Fjell og vegger all over. Lang anmarsj til Tindeklubens hytte i Giklingdalen. Aldri vært der før. Kun sett det i Bergtattserien. Vakkert sted!  Uberørt.

Ankom hytta i mørke. Mye folk i liten hytte. To damer, en yngre kar og en gjeng gubber. Følte oss beglodde da vi trådte inn. Alle rommene var opptatt, men OP aka Redern trådte frem og løste sengefloken med den største selvsikkerhet; DET ER VEL SÅNN AT DE SOM GÅR HARDEST PÅ BOLT FÅR SENGEN, IKKE SANT KARER!? Gubbene så i gulvet før de mumlende gikk ut får å rydde et rom til oss. Gubbene satt i ring rundt unggutten, som viste seg å hete Sigurd. I motsetning til de andre pratet han med oss. Han skulle søke medlemskap i NTK og skulle lede alle taulengdene på Sørveggen på Skarfjell dagen etter for å vise at han var verdig for anbefaling. Gubbene var selveste Damp og Drift, de som broærn hadde møtt i Oppdal med onkel Jo.


Lørdag gikk jeg og OP Vesteggen på Innerdalstårnet og Olsen og Esben gikk Sørøsthjørnet på Skarfjell. Digg å klatre på ordentlige fjell igjen. Så løst ut, men var fast. Noe annet enn Hell, men ikke helt det samme som Nissedal fåsds.

Tilbake i hytta var det god stemning. Sigurd hadde ledet cruxet i god stil og skulle nå ambefales inn i kluben med en b. Feiring på gang. Damp og Drift-kara var plutselig pratsomme. De sa de kunne snakke med meg, siden jeg bodde i Trondheim og gikk på NTH. Viste seg snart at snakketøyet var drevet av sprit blandet med funlightsaft. Kvelden ble et slags møte, vellykket sådan, mellom by og land, unge og gamle. Vi utvekslet historier og Olsen ble det naturlige midtpunktet. Samtaler og anekdotene ble utvekslet foran peisen, akkurat slik de ble i gamledager lenge før internettet ble oppfunnet. 

Søndag gikk OP og jeg Sørøsthjørnet mens Ols og Esben gikk en lett, men farlig løs rute lenger til høyre i veggen. Etterpå snakket de om hengende semitrailere. På cruxet, 15-meters hammeren, fortalte OP, at han nettopp her hadde reddet formannen i Tindegruppa med følge under en samling på 90-tallet. Formannen hadde psyket ut og forsvunnet inn i seg selv, mens nybegynnerne satt perplekse og iskalde ved siden av han. Formannens dilemma bestod av valget mellom å fryse i hjel eller miste ansikt. Det ble det siste.

Føltes vemodig å si ha det til Ols & Co da de kjørte sørover og jeg nordover, men Olsen hadde gitt meg et oppdrag; Gjøre noe nytt i fjelletPå vei over Dovre så jeg Snøhetta lyse i det fjerne. Husket Olsen hadde pekt på linjene i veggen over brebotnen der sist vi var der. Kanskje det kunne være noe?

August 2002 Skolestart NTH og Hell

Kanke jobbe på psykiatrisk resten av livet mener Ols. Sammen med klatreonklene råder han meg til å ta meg sammen, få en utdannelse. Pakker saaben og kjører opp for forkurs i matematikk på NTNU, eller NTHi som de kaller det. 

På vei inn i Trondheim står en kjent fyr og gliser i veikanten, Pål H. Han overvåker familiens laksevall i Nideleven. Han ønsker meg lykke til i fødebyen sin før jeg kjører mot hybelen. 

Død by før studiestart. Kjenner ingen på NTHi, men havner på 12kaffen første dagen. En liten sørlending, Huuugo, kommenterer steepstone-genseren min. Han klatrer selv. Har gått niminus og kjenner selveste Snadderloffen og har klatra med Fluge. I kantina, eller handgaren som den kalles, sitter klatrerne ved sitt faste bord og danner 12kaffen, en institusjon i trønderklatremiljø som har bestått i årtier. Klatrerne oppfører seg annerledes enn osloklatrerne. Ingen cafeconbar- eller buddhabar-fakter her. Skitne bukser, lusekofter. Noen snakker, andre grynter og enkelte sier ingen ting. En eldre skjeggete fyr har karabinkrok festet til kaffekoppen sin. Koppen har bilde av et troll. Jeg spør de andre hvem han er. Ingen vet helt sikkert, men han begynte visst på NTH i 1978. Uansett så er han klatrer og derfor akseptert. Jeg husker Olsens formaning alle fortjener en sjanse og innser at det er slik ånden er her oppe. Grader og sosiale egenskaper er uvesentlig så lenge folk er gira på tur. Kult!


Hugo tar meg med til Hell. Langt fra Nissedal fåsds. Visuelt et helvete, men mye ruter..harde ruter og sterke folk. Her skal jeg altså henge ettermiddag etter ettermiddag, tenker jeg mens jeg pumper ut på oppvarmingsruta, Hells alderhjem, en 6+.
DU MÅ GÅ OPP TIL UNDERKLINGEN OG SETTE OPP HØYRE FOT! DET ER LÆTT!, en rødhåret bergenser med svulmende muskler avbryter tankene mine. Eh, ja ruta er lett…6+, svarer jeg, Men jeg har ingen pump!
Skolestarten på Hell blir hard. Jobber på en 7+, Go to Hell. Greier flyttene, men pumper ut gang på gang. Til slutt innser jeg min manglende kapasitet og går rett på ruta uten oppvarming. Klipper ankeret grisepumpa, men får i allefall gått den. Er i gang. Så gjør jeg noe som Techno kommer til å kritisere meg for i flere år. Hopper over pyramidebygging og går rett på Tvangstrøya, en 8/8+. Greier flyttene, men pumper ut der og. Digg å henge på noe hardt, kjenne på movsa. Langtidsprosjekt. Henger igjen slyngene min og gjemmer tauet under en gran.

Sender cragrapporter på mail fra alle Hellturene til onklene i Oslo. Tech og OP gir beta, men Olsen er bekymret for sportsklatrefokuset mitt og mener jeg trenger en fjelltur. Blir invitert til Innerdalen neste helg. OP og Espen skal og med. Gleder meg!

Juni 2002 Hægefjell - Mot Sola Speed

Lenge siden tur med Ols, derfor lite oppdatert siste tiden. Slitt med eksamensperiode mens våren har passert. Men nå har jeg tatt et års permisjon fra studiene for å klatre jorda rundt. Må bare fikse litt penger først.
Begynt å jobbe på psykiatrisk akkurat som broærn og Morten Larvelegger. Overtidsbetaling gjør at selv som assistenter med minstelønn drar jeg og broærn inn 50-60K i måneden. Jobber doble og triple vakter. Det er egentlig ikke lov med triple, men ingen finner det ut da vi arbeider på to avdelinger hver. Broærn perset med en kvadruppelvakt forrige uke. Etter mange 400% uker blir vi ganske slitne. Jeg prøver å håndterer det som en storvegg. Sove når man kan, spise når man kan. På rolige vakter leser jeg klatremagasiner og førere for hele verden. Lengter meg bort og skriver ned ruter jeg vil gå når vi reiser i desember. Dagdrømmingen blir avbrutt av alarmer som går når pasientene klikker. En merkelig hverdag hvor klatringen får komme siden.

En rolig lørdag ringer Ols fra Jotunheimen. Jeg og broærn har fri dagen etter og slapper av i kveldssola på Husvik. Hva driver dere med? Eh slapper av? Hvorfor det? Nisseruuu er to timer unna, dra dit! Men vi trenger hvile. Nei dere trenger å logge meter. Kjapp dere til dalen og gjør en speed ascent. Hæ speedklatre sånn som i bladene? Ja nettopp, speed is safety, roper Olsen og legger på.


Vi hiver kiler og tau i broærns 16 ventilers turbo. Loader kaffe og spinner av gårde. 200 hester går fort på E18. Speed is safety. Sniker i bommen etter Larvik, sånn Ols har lært oss. Når vi tar av innover i Telemark kommer vi gradvis i granittmodus. Burger i Drangedal. Til venstre før huset til Sputnik, stadig flere sva å se. Mer granitt. Alt faller på plass. Ned Gautefallheia og så åpenbarer Dalen seg. Vår dal. Alt er som før. Bjarne vinker fra tunet. Svaene lyser i kveldssola. Masse turfolk i Camp 4. Bestemmer oss impulsivt for Mot Sola, trykker inn stoppeklokka og løper av gårde. Et par taulag henger langt oppe i ruta. Vi løper over svaene vi kjenner så godt. Trenger ikke rope så mye underveis da hjernene våre kommuniserer på tvillingfrekvens. Et par turnisser henger over cruxet. De er av den trivelige sorten og heier oss forbi. Topper ut i tre lange lengder. Velger den korte returen. Kamikaseløping nedover sva og steiner. Ramler inn i bilen akkurat 90 minutter etter avgang. 1,5 time car to car som det heter i magasinene. Sender Ols en sms. Han gir oss bestått.

Neste dag regner det. Men der er ok. Vi har fått det vi kom for og kjører hjem.


Topo og beta på rask retur


Februar 2002 Rjukan isfestival

Blitt mer solarium enn isklatring siden sydenturen. Like greit å roe ned etter fallet på Hydne. Ols ringte og ville ha meg med på isfestival i Rjukan og jeg svarte som vanlig ja. 


Kjørte opp tidlig lørdag morgen. En haiker satt i grøfta ved Mæl. Sekken og klærne fortalte at han var isklatrer. Han hoppa inn i bilen, men da jeg skulle spørre hvor han skulle så hadde han sovna. Syns å dra kjensel på fyren og fikk bekreftet min misstanke da jeg fiska opp lommeboka hans og tjuvtitta på førerkortet. Det var selveste Rukken jeg hadde sovende i passasjersetet. Har hørt mye om fyren som visstnok har gjort det meste. Ryktene sier han har opparbeidet seg så mye karma at han kan kjøre bil i blinde uten å kræsje. Andre hevder han har en sponsoravtale med selveste Gud og at han derfor overlever alt. Våken eller ei, grei fyr å ha med langs glatte vinterveier, tenkte jeg.



Synd han sov da jeg gjerne skulle ha spurt om alle mytene rundt han stemte. Mytene handler stort sett om klatring og basehopping, men den jeg husker beste ble fortalt på Tindeklubhytten en romjul; Rukken var på vei til Hemsedal en sen vinterkveld. På bensern i Bromma hang en gjeng fulle locals på en pickup. Da de fikk se Rukken ville de lage bråk. De slang med leppa og fulgte han inn til kassen. Rukken følte seg flau og pressa og ba dem til slutt å bli med på baksiden. De barske bøndene stilte seg i ring rundt Rukken og gledet seg til å slakting. Den største karen gikk selvsikker mot Rukken, skråsikker på at han endelig skulle få gitt en oslotulling juling. Men da han hevet armen smelte Rukken til med et slag som sendte han rett i bakken. Clean knock out! Kompisene hans ble vantro over at dalens største slosskjempe for første gang i historien fikk juling. Mobben var redusert til en gjeng fulle, små og redde menn. Rukken smilte og ba nestemann prøve seg, men da løp hele gjengen bort til bilen og kjørte avgårde i full fart, med halen mellom bena. Der stod Rukken, bak en benser i Hallingdal, med en full og bevisstløs bonde liggende i snøen. Rukken fikk liv i fyren, som plutselig var stucked uten kompisene og langt hjemmefra. Han fryktet blodhevn, men blodhevn lar seg ikke forene med god karma. Historen endte med at fienden ble en venn da Rukken kjørte han hjem til gården sin oppi dalsiden.


Uansett; Rukken skulle soloere Juvsøyla og jeg dro til speed-is-klatre-konken på Vemorkbrua. Parvis opplegg med rappel ned fra brua og opp fossene ved siden av. Mye folk. Til og med et tv-team var tilstede. Konkurransen måtte ha en pause da producerdama satte fast håret i rapellåtteren. Smertehylene jallet i juvveggene. En lokal helt firte seg ned og skjærte henne løs til ny sveis. Konken ble avgjort da det var Olsens tur. Han knuste alle! Tempoet var så høyt at sikrerne ikke fikk dratt inn tauet fort nok. Publikum ble stoka.

Etterpå var det lysbilder slæsh mulitmedia og fest i sentrum. Med minnene om en tidligere Rjukantur stilte jeg edrulig i joggesko. Ikke verdt å risikere noe bråk i den hardbarka bøgda. 


Endte opp i hyttebyen. Mye folk i liten hytte. En tre meter høy svenske, visstnok forskare fra Uppsala og dreven alpinklatrer, Peter V, gikk rundt med en bærepose full av ørepropper. Ta örpluggar allihopa, jag snarkar lite! Vi forstod ikke poenget før han sovna. Snorkingen tok begrepet  snorking til et høyere nivå. Og da snakker jeg om desibel. Endte med at jeg gikk ut og la meg i bilen. Dagen etter ble jeg overfalt av to kongepudler da jeg skulle inn til frokost. Viste seg at jeg hadde gått inn i feil hytte. 
Jallet rundt i juvet søndagen. Rukken og Peter V skulle prøve en ny direktevariant av testpiecen Lipton (WI7). Rukkens skrik kunne høres helt ned til Vemork. Lyden minnet om en skadet snarefanget ulvs siste dødsskrik, men de kom seg opp. Imponerende, selv med karma


Da vi skulle si ha det, sa Peter at vi sikkert kom til å ses i fremtiden. Jeg svarte at om vi skulle sove i samme hytte igjen så syntes jeg han kunne ta en snorkeoperasjon først. Peter V så rart på meg før han svarte; Men faan, jag är redan operarat!

28 Des 2001 - OFF TOPIC - syden

Ble sydenjul med familien istedet for alpinisme med Ols i Jotunheimen. Ikke lett å ditche familien i jula. Heller ikke lett å droppe tur med mentor. Håper Ols forstår.

Dere skal slippe å høre om grisefester og sangria, men tar med en liten historie i mangel på noe alpint å melde: Ferieleiligheter fulle av tanter, onkler, morfar - hele storfamilien. Familiesirkus. Hadde veranda på baksiden av feriegetton, mot en sluskete gate med lokale canariunger. En feit kid lekte med en ball åsså trynan. Mamma ville gjerne ha kontakt, men prater ikke spansk. Hun prøvde med latter. Ungen trodde hun lo av han. Han fyra seg opp og kalte a for masse stygge ting. Jeg måtte forsvare mammas ære og kalte ungen esel på eseranto. Du kaller ikke spanjakker for esel ustraffet.

14. Desember 2001 - Dilemma og ny stripe

Etter broærns suser på Hydne og avbrutte bivuakk har Ols kommet med en handlingsplan: vi tre skal tilbringe hele juleferien i Jotunheimen. Han mener et par uker der vil gi oss et alpint boost, som han kaller det. Men i motsetning til forrige jul er Klubhytten off limit, vi skal bo under åpen himmel, for det er drømmen sier Ols. Greia er at familien skal til Canariøyene i jula, og billetter er kjøpt inn til meg og broærn åsså. Føler presset både fra familien og Olsen. Broærn og jeg er rådville, men vi må bestemme oss raskt. Vi kan ikke svikte mamma på julaften?

Her er en ny stripe til bladet. Ols lot den passere, selv om den ikke var hans kopp med te. Broærn derimot likte den godt, håper det er flere som tenker det samme som broærn.

Desember 2001 Hydne-og Skogshornbail

Desember og Ols ringte gira som f…, Forhold på Hydne! Vi stikker i morra kveld! Takket som vanlig ja, vel vitende om at jeg hadde bursdag søndagen og at slekta var invitert på selskap. Olsens presang, Hydnefossen, kunne de umulig matche.

Begge jobba som vanlig lørdagen, så ble først avreise klokka 2300 mot bøgda med de fine fjellene og de fjollete turistene, Hemsedal. Termometeret duppet fra minus 20 til 25 ved Bromma. Ols benyttet de frie veiene og gasset oppover Hallingdalen. Ved Flå stod en politibil med blålys mitt i veien. Hvor fort hadde vi kjørt? 100, 150? Stoppa med hjertet i halsen. Dette ville selv ikke Olsen slippe unna. Verken sjarmen, som gav oss gratis mat i Göteborg, eller fandenivoldsken,, som gav fri passasje ned Rallarveien ville hjelpe. Politimannen nærmet seg bilen sakte og lyste oss i fleisen, Dere kjørte alt for fort, men nå skal vi ta en tjuv som er på raid opp dalen så dere får kjøre pent videre! Lykken stod oss bi. Måtte den være med oss opp Hydne og WI6 også!
Anmarsjen var tung dypsnø. Nattetimene passerte mens vi beveget oss i hver vår lyskjegle fra hodelyktene. Frostrøyken stod. La oss ned for å slumre i påventa av dagslys under fossen, men det var for kaldt til å sove.


Da det første dagslyset beveget seg opp horrisonten racket vi opp. Jeg vant første lengden. Da jeg slo øksen i isen, smalt det til og en sprekk beveget seg i begge retninger horrisontalt ut hele fossens bredde. KAAADUNK! Vi så hverandre i hvitøyet og jeg tolket  Olsens blikk som om det var greit. Jeg klatret oppover en slags kjegleformasjon. Slet med øksplasseringene. Kald is som liksom ikke ville ta i mot verken økser eller stegjern. Satte en skrue, klatret ti meter til og satte en ny. Etter tredje skruen var jeg så høyt at jeg kunne gønne på en stund. Isen var bratt, men fikk problemer med i komme opp på en svahylle før jeg måtte opp en slags overhengende skålformasjon. Reiste meg opp. Klønete. Olsen ville sikkert løst dette lekende lett. Satte venstre øksa høyt over hodet. Den virket småløs, men satt langt inn på bladet. Fulgte tauet med øynene. Mange meter ned til siste skrue. Sikkert 10 meter. Olsen hadde gjemt seg bak en formasjon nede ved innsteget. Tauet røpet han. Satte en øks med høyre og reiste meg opp. Da jeg skulle til å hugge venstre poppet høyreøksa plutselig! Greide ikke stå igjen og sklei ned på den lille svahylla og var airborn…! Føkk!! Det, som ikke skulle skje, skjedde fort. Stegjerna smalt i isen og tippet meg rundt. Siste jeg så, før jeg hørte Olsen rope, var Golsfjellet i soloppgang -opp ned vel og merke. MAAMMA!, skrek jeg.

Jeg hang oppepå Olsen som hadde flydd opp da tauet strammet seg. Jeg hadde gått i bakken på elastikken. Rompa dunket av smerte, men var ok. Summet oss og Olsen skulle overta. Han syntes isen var kjip. Kanskje ikke så rart i minus 20?

Vi baila og slikket sårene i sentrum.  Da jeg trodde jeg skulle hjem til bursdagsselskap, i trygge omgivelser, ville Olsen utforske Skogshornmassivet. Hadde ikke sovet siden torsdag og rompa gjorde fremdeles vondt, men ble med med nød. 

Anmarsjen til Demonstranten på Skogshorn hadde jeg gått før, men da var det sol og sommer. Klatret opp mot isrenna til venstre og opp på en snøhylle. Det var allerede mørkt. Olsen satte igang med å bearbeide hylla. Hva gjør du?, spurte jeg. Det er natt, vi må snu. Vi overnatter. Dette er drømmen, svarte Ols. I morra sjekker vi ut isrenna. Vi spiste tørrmat og så på stjernene. Det var vindstille og vakkert, men jeg frøs. Hele kroppen skalv. Olsen sovnet raskt. Snorket fornøyd under bivisekken som vi lå anfødes i. Nok fikk være nok! Ols, vi må ned! Dette går ikke! Olsen fulgte movillig med ned. Bailing # 2. Nede ved bilen var klokka 0300 og jeg hadde blitt ett år eldre og feiret det hele ved å nesten falle i døden og å fryse ihjel. Begge var for trøtte til å kjøre hjem. Sovna i bilen. 

Dagen etter fortalte en hytteeier at det hadde vært minus 36 grader om natten. Jeg rakk aldri bursdagfesten min, men hadde fått en hard og kald presang som jeg ville huske resten av livet. Takk Ols!

September 2001 Finse med bil

Ikke sett no til Olsen etter han kuppa ruta VÅR på Hægefjell da han foretrakk å være bundet inn med Playmoman fremfor oss. Ble liksom et statement over våre egne svakheter, men ble uansett glad da han ringte og ville ha oss med på isklatring...men isklatring?, svarte jeg. Ekke is nå i September? Bre-is, svarte Ols. Jeg trenger en pause fra oppussingshelvete i Oslobøgda.

Jobba lørdag så kjørte sent mot destinasjon Finse og Hardangerjøkulen. På Haugastøl var siste toget gått og Rallarveien er som kjent stengt for biltrafikk. Antiklimaks på perrongen. Broærn og jeg forsvant som vanlig inn i oss selv, mens Olsen umiddelbart så muligheter og løp bort til sykkelutleiebutikken. Etter en halvtime lurte vi på hva som hadde skjedd og gikk inn døra. Der stod radioen på full guffe. Kanal Hallingradioen. Høylytt prat fra bakrommet. Titta forvirra inn på Olsen som stod og mekka på en sykkel. En eldre kar satt i en utslitt sofa med en lommelerke. Halla!, sa Ols. Dette er Torleif, han driver sjappa og låner oss hver vår sykkel gratis bare jeg fikser kjede og kranken på denna pluss den der borte. Ikke noe sjokk egentlig, men vi ble nok en gang imponerte over Olsens evne til å takle kriser.

Broærn og jag hadde sykla Rallarveien før. Husket strekningen til Finse som lang og bratt, men da var vi 12 år. Da vi trakket av gårde på hver vår DBS begynte det å regne. To km etter bommen gikk regnet over til sludd og da røk kjedet mitt. Ols prøvde etter beste evne å fikse kjede med en sveitserkniven og ducktape, helt til broærn sa, Føkk! Jeg har punga! Vi innså tapet og trillet tilbake til bilen. Vi var våte, kalde og det var mørkt. På tide og mygge hjemover, men Olsen gliste, Vanskelig å lappe dekk og fikse sykkelkjeder med tape, men bommen skal jeg fikse. Har dirka noen låser før får jeg og si det sånn...

Olsen dirka opp hengelåsen på nullkommaniks og vi løfta opp bommen. Føltes småkriminelt å kjøre oppover Rallarveien, men det var Olsens bil og vi var bare passasjerer. På Finse tok vi inn på DNT-hytta. Ved frokostbordet hørte vi betjeningen snakke om bilen som stod parkert på utsiden og hvem som eide den. Vi lot som ingen ting.

Fikk jallet rundt på breen og prøvd oss på tårn og sprekker. Olsen snakket om taljemetoder, utlikninger og klatremetodikk som fikk Gangdalboken til å blekne. Han påpekte flere feil i sistnevnte bok og messet på, nærmest som han skulle være en prest eller profet. Broærn og jeg var ikke så opptatt av det tekniske og ba han roe ned med mindre han var født i en stall med stjerne over. Stall?, svarte Ols. Jeg er født under de vilde tinder i Nord! Og en dag blir jeg med i Tindeklubens styre med nåla på brystet! Nåla?, svarte jeg spørrende. Ja, Nortind-nåla!, svarte Ols. Stemmen skjulte ikke skuffelsen over min manglende kunnskaper. Nok teori for oss som helst ville klatre på alle de morsomme formasjonene. Fantasien løp løpsk. Moro for ungan, men ikke helt det samme som en foss konstanterte vi etter kort tid. 



På vei ned Rallaveien snakket vi om at vi var glade for at vi ikke var brenisser. Før Haugastøl stengte en gjeng sykkelister veien. Olsen hadde inget annet valg enn å stoppe. En fyr i lilla fleecejakke trådte frem av flokken. Han var visst ledern, alfahannen. Enn så lenge i alle fall. Et giga merke på jakken fortalte han var guide i DNT. Guiden banket på ruta og ville se kjøretillatelsen. Kjøretillatelse?, svarte Ols. Ja, kun ansatte i NSB, Jernbaneverket, DNT samt fastboende har adgang til denne veien med motorisert ferdsel!, svarte guiden strengt på vestlandsmål. Så gjorde han en tabbe som skulle koste han dyrt da han poengterte at han var fjellfører. Fjellfører, guide my ass!, ropte Ols. Hva står på side 45 i Breboka? Kan du Kai Grieg-metoden kanskje…du veit ikke hva det er nei? Harru vært på Norges tredje høyeste fjell eller klatra Trollveggen? Nei, ikke det nei. Fortsett med kaffekokinga du, piratguide! Olsen presset bilen gjennom flokken mens han holdt hornet inne. Alle spratt til siden som en saueflokk. I mitt stille tenkte jeg, Han er jammen meg Jesus og Djævelen i samme person han Olsen. Man kødder ikke med Olsen fåsds. 

Da vi kjørte ut på riksveien kremtet broærn, Jeg har noe å si dere. Jeg slapp ut lufta på sykkelen med vilje. Nice move!, gliste Olsen. Håper en av dere blir med til Hydne når det fryser. Vi smilte. Teamet var igjen et team!

Hægefjell Playmoman Juni 2001

Sorry for lenge siden siste oppdatering. Mye annet enn klatring for meg og broærn. Men endelig kom vi oss på tur med Ols.

Langhelg 1
Endelig sommerferie. Campen på Odden. Nytur på gang. Hadde sett oss ut en linje mellom Slow Motion og Reize zum Mond. Et bratt riss splitter første overlappen, så ukjent hva resten ville bringe.  Hadde med kjæresten o lillesøster. Mest spent på åssen det skulle gå med Ols i nærheten av lillesøster etter episoden i fjor. Ols oppførte seg korrekt. Men tanken på hva som skjulte seg under det korrekte ytre ga meg o broærn paranoia.
Vi campet på odden og tilbrakte dagene med å bolte prosjektet og gå andre ruter i dalen. Etter et par dager kom også Ed . Han som ser ut som en playmomann. Han er staut, og i motsetning til meg og broærn helt uten bugs og nykker. Ed er politi og takler det meste. Han konverserer naturlig om klatring, de nye batongene til politiet og gullerotkake. Han er en hver svigermors drøm, rettere sagt våte drøm. Et par trøndere ble også med i campen et par dager. Det var KrimpeLars og PålH. To jeg kjenner fra bladene. Krimpern sa ikke så mye, men det gjorde kompisen. PH hadde åsså den største campingstolen jeg noen gang har sett. Fra roadtrip i USA, kunne han fortelle. De hadde gått ruta VÅR Hop Zing. PH begynte med å klage på den dårlige føreren de hadde lastet ned fra steepstone, MIN fører. Og ruta var heller ikke så bra. VÅR rute. Jeg tok det personlig. Faen. Den er jo dritbra jo. Eller kanskje ikke den er det? Når trønderne dro for å buldre, så lillesøster sitt snitt til å svømme ut med campingstolen til PH og satte den på en liten øy midt i elva. PH ble sur da han ikke fant stolen. Og insisterte på at noen andre skulle hente den. Vi nekta. Han mente jeg eller broærn hadde gjort det. Til slutt var det ingen vei utenom. Av med buksa for å hente stolen. Og da fikk vi en god latter. PH hadde på seg en dametruse. Hahahaha alle lo mens han vasset ut i elva. Der fikk han for å slenge dritt om ruta vår.

Ols virket utålmodig som dagene gikk. Nå får du yte litt, sa han til meg. Ta med drillen og bolter. Oppover i ruta pratet Ols som en petzl-katalog. Er du klar over at når du struper slyngen sånn, så halveres bruddstyrken? Det der er ikke riktig Grigri-teknikk. Den snappern henger feil vei. Prusiken har for stor diamter. Etc etc. Likte ikke irettesettinga. Han hadde jo rett i en del da. Men allikevel. Andre taulengde var bratt. Men jeg hadde så lite lyst til å ta på de trange klatreskoa. Beholdt anmarsjskoa, var tross alt topptau og 6+. Despa meg oppover nedlessa med bolter og den tunge monsterdrillen. Kom meg opp i fri, på topptau riktignok. Men Olsen kjefta på meg fra standplassen over. Han la ut om at jeg skulle laget en talje til utstyret og at friksjonskoeffisienten var alt for lav med de skoa og bla bla. Jeg ble forbanna, men holdt kjeft.
Glemte alt da jeg kom opp. For en fet rute! Bolta resten av dagen i sola og sjekka ut flytt.






































På kvelden var ruta ferdig for leding. Bare synd det var sent på kveld. Nå må vi gå ruta, kommanderte Ols. Jeg og broærn nekta. Alt for sent. Kan vi ikke gå den en annen helg? Klokka er jo åtte på kvelden! Ols ble skuffa. Men da han satte seg i passasjersetet og sovna, skjønte vi at han hadde bløffa. Ols var utslitt.

Helg 2
Broærn ringte meg på jobben. Ols har gått ruta med Ed! Hva F? Den var jo vår også? Vantro og skuffa. Han kunne vel ventet til jeg og broærn også hadde fri? Vi kupper navnet, sa broærn. Han meldte inn ruta på steepstone: KMO og Ed førstesteg i går Playmoman på Hægefjell.
Ols ringte dagen etter. Han likte ikke navnet. Too late to be sorry. Ruta heter Playmoman.


Påsken 2001 -Chamonix

Beklager blogginnleggets lengde. Mye å skrive fra påsken. Takk til de som evt leser hele og takk til deres arbeidsgivere.

Snart påske. Blakk. Samler flaskerpant til bens, men frykter det ender med clogging på Husvik. MEN så ringer Ols og ting tar som vanlig en vending -til det bedre! Halla, bliru med til Chamonix? Hæ? Stoka svarer jeg sørgelig, Sorry, er blakk . Blakk?, flirer Ols. Det er jeg og! Vi kjører ned i Opern! Bensinkort vet du.


Flere melder seg på Olsens alpetur. Rune o kona, HJ og søstra tar sistnevntes Golf og de resterende bemidlede fly. Ender opp med Ols og meg i Opelen sammen med ski og klatreutstyr til hele laget. 

Loada til taket stopper vi i Göteborg. Ols vil handle gaver til de svenske skibomsene. Typisk Olsen. Ender i kassa med masse snus, mässmör, knekkebrød, sild og andre svenske spesialiteter. ICA tar ikke mastercard. Kassadama sier Olsen ikke har dekning på kortet, men det visste vi redan. Prøver mitt kort. Kassadama sier jeg ikke har dekning på kortet, men det visste vi redan. Hvor dum kan man være? Hvordan i helvete skal vi komme oss til Chamonix uten penger? Mens jeg forsvinner inn i meg selv, gjør Olsen det motsatte. Karismaen lyser opp ICA. De isblå øynene glitrer som endelstener og stråler seg inn i kassadamens hjerte, rett bak det lille skiltet, som sier at hun heter Ulla; Du..Ulla..hakke jeg møtt deg før? Tror det var på Sticky Fingers..discoet i byen vettu? Eh, jag har vore där ja..men dig skulle man..eh..tsssk…ha komme i håg…definitivt. Hur vet du hva jag heter? Med en liten strofe har Ols smelta hjertet til kassadama, Ulla, og hun er blitt så bløt at hun nærmeste glir ned fra kassastolen. Ols har 123 SEK i lomma. Varene koster 867 SEK. Differanssen får vi i rabatt. Mastercardet funker plutselig på Macern og Ols slipper å skru på sjarmen. Han ser nesten litt skuffa ut. Kjøper nok junk til to døgn. Bensinkortet funker, men Ols er spent på hvor langt ned kontinentet det vil vare. Ikke like lett å sjarmere en tysk pølsemaker på omskolering til kassamann langs autobahn. Kjører gjennom natten. Kjører annenhver tank, mens den andre sover eller varmer opp nuggets på varmeapparatet.

Motivert av å slå Olsens gamle rekord Oslo-Chamonix utnytter vi Astraens 100 gamp tll å få oss opp i toppfart, dvs 180 på flatene og 204 i nedoverbakkene. Holder oss der. En BMW og to Audier passerer oss, ellers dominerer vi Autobahn. Nyter turen. Frihet. Fuck the world, som Ticka ville ha sagt. Nesten ute av Tyskland funker ikke besinkortet og mastercardet har nådd grensen. Ols tar en telefon. Jeg spør ikke til hvem. Ringer kontofonen hvert kvarter helt til overføringen er klar. Full tank og bånn gass.

Slettene blir til hauger som blir til åser som blir til fjell og daler, høye fjell, en dyp dal og byen Chamonix! Grønt gress og lyst løv i dalbunnen, melis på trærne i dalsidene og full vinter på toppene. Stoka sjangler vi søvnsugne inn på det lokale cragget. Jeg sighter Olsens Moby Dick fra sist opphold, Barracuda (6c) lett og Ols cruiser den etterpå. Ols spruter av glede over nytt liv med ny kapasitet og vi sender takknemmelig tanker til Tech og HJ for treningstips før vi tar tidlig kveld.

Dagen etter ankommer HJ & Co i søstras Golf. Rune sier de har krangla siden Sinsenkrysset. OP og frue henter vi på flyet. OP eller Redern som vi kallern kommer ut til slutt. Han måtte bare klippe håret først.

Alle, i allefall de av betydning i byen, kjenner the Ols. Bånnsjor, vai vai, sjavas, ti ti, puss puss nuss nuss. Det tar timer å komme gjennom hovedgata. Alle vil kysse og klemme på Olsen. Han snakker naturligvis flytende fransk. Svenskene blir glade for gavene fra hjemlandet. Jeg tenker i mitt stille at de egentlig burde takke Ulla og ICA i Göteborg.

Vi kjenner på dalen, skiheisene og restaurantene. Jeg slipper å betale. Vi tar det på fellesen og sender regning senere, sier HJ. Fantastiske onkler, tenker jeg. Maten og vinen forhindrer de store alpinrutene som krever, som navnet tilsier, alpinstart. LTs snorking i en toroms med 10 pers gir heller ikke søvnoverskudd fåsds

En dag er vi oppe i otta. Skal klatre noe greier i Valley Blanc, men heiskøen er lang -selv 0600. Ankommer innsteget midt på dagen. LT bruker en time på å racke opp. Ols flyr opp veggen så fort han hører ordet selvforankring. Jeg stresser etter, sola forsvinner. Ols roper vi har glemt noe og at jeg må fires ned til sekkene. Jeg blir så sint at jeg glemmer hva vi har glemt. Dette var vår mulighet til noe alpint. Friker big time. Blir til slutt overtalt, fires ned og klatrer opp. Ols er allerede en taulengde over. Han vil fortsette. Jeg dirrer av irritasjon og kulde. Savner dunjakka. Vil vi komme opp i dag?, roper jeg. Aldri!, svarer Ols, Men la oss gå en lengde eller to til! Ender med å snu. Blåfrosne. Dirrer ned dypfrosne skispor for å rekke toget ned.

Ols guider oss gjennom shoppingen. De andre går bananas. Selv er jeg, som sagt blakk. Ols er det samme, men får komplett ny turgarderobe. Det var visst lurt med de gavene til svenskene i Patagonia-butikken. Luring. Ols guider oss gjennom barene, inkludert den drevet av hans tidligere arbeidsgiver. Franske og svenske damer er de beste sier Ols. Vil få meg på hugget, men jeg psyker ut. Er du homo?, spør han. Homo?, svare jeg. Da hadde du vel i så fall fått mer en bank i Nissedal. Ols ser plutselig ettertenksom ut.

En kveld blir hele gjengen invitert på ostefondy og rødvin i en pictoresk hytte oppi skogen. Verten er en venn av Olsen. Pierre, fransk tannlege i rosa skjorte og svarte skinnbukser. Fyr på peisen, stearinlys og romantisk stemning, men ingen svenske eller franske damer er å se. Noe skurrer, men osten metter og vinen sløver. Tannlegen stirrer plutselig på meg, Yooo nøw, I binn i Nørwey. End off the wørld, Tjøøømmmi? ...Yes, Tjøme, Verdens ende, near my home town, Tønsberg, svarer jeg. Oh, you blond sexy wiking! Have some more wine!, fortsetter han. Cøm to my tyrolian house. Løøøvely view and jacussi! Rødvinen har sløvet meg, men det får være grenser. Forstår tegninga. Sorry, I am not playing for the pinks, er alt jeg får til å si før jeg løper ut på do og gjemmer meg. Får huka tak i Olsen. Faen, hva er opplegget?, spør jeg. Sorry kompis, svarer Ols. Skulle bare teste om du var bøg. Tok visst feil.

For å bevise manndom og legning går alle gutta Punk Not Dead (6b), nedi dalen. Kul kalksteins multipitch. Noe polert på cruxet, men ellers fin. På toppen rigger Olsen til balanserapeller så alle er nede på nullkommaniks. Dagene derpå laver snøen ned. Metervis. Toppheisene er lenge stengt før vi tilfeldigvis får første turen opp når den åpner. Får en drømmetur ned i det de visstnok kaller pudder. Det er denne dagen folk bor her i årevis for, sier Olsen. Jeg forstår, men forstår samtidig ikke. 

Påsken er over. Må kjøre hjem.  Begge har fått lønning på konto så slapper mer av nå. Non stop drive som sist. Blir trøtte. Greier ikke mathce tiden fra nedturen. Apropos nedtur så er det ingen opptur å komme hjem fåsds. Gråværsdag ved ankomst Oslo. Snøfri by i greyscale. Savner hvite alpetinder og vårgrønne enger. Kjører direkte til Hellerud for å klatre. Men ser på hverandre i det vi skal til å grave ut stæshet av den stappfulle bilen -stikker hjem for å sove. I det Olsen slipper meg av spør han, Følte du du lærte noen om klatring i påsken? Jeg svarer, Nei, men jeg lærte mye om mennesker og meg selv. Olsen smiler og nikker. Jeg svarte visst rett. 

Takk for oppmerksomheten.