2001 t/r Oslo-Bergen

Nytt år og nye muligheter, men ikke for dot-com. It-bobla sprakk fåsds. Investorene takket for lunsjene og Olsens arbeidsgiver gikk konken. Smulene av konkursboet stakk til Chamonix for å åpne bar. Olsen fikk en liten foot-off, men flagget seg elegant opp det mørke jobboverhenget og fikk stilling som disponent for klatreutstyrsavdelingen i et gammel, ærverdig engrosfirma innen isenkram. Visa, overtidsmat og firmabil. Sistnevnte passet godt siden Olsens Toyota Camry var gjennomrusten. Olsens teori om at null vasking skulle gi den et beskyttende lag slo feil. Krokanbilen sang på siste verset og jeg fikk oppdraget som begravelsesentreprenør. Ols ønsket den et hvilested på hjemstedet. Jeg kjørte bilen til gullkysten og Tbg. Før den ble levert hos Grøsta bilskrot tok jeg den med på en siste tur forbi Åsgårdstrand hotell, Hotell Klubben, Sjøormen disko, Vallø Gym, Husvik-klippen og Bakkevannet –steder som jeg visste Camryen delte gode minner med Olsen fra.

Ringte en småtrist Olsen fra toget på vei tilbake. Prøvde å få han til å se fremover. Snakke om nybilen, en splitter ny 2001-modell Opel Astra stasjonsvogn, 1,6l 16V og 100 gamp. Den kostet en god årslønn, hele 199 999 NOK. Olsen sa han var glad det ble en amerikaner. Amerikaner?, spurte jeg. Opel er da tysk!? Faen, Olsen ble enda sørgeligere. Tyske biler fremsto for han som de meste sjelløse av alle. Som vanlig snudde Ols situasjonen til det bedre; Du, jeg skal til vestlandet i morra. Bygge kontakter. Vil du være med på å gi bilen turkarma? Vi stikker i morgen..eller nei i kveld! Jeg takket umiddelbart ja.
Bilen var strøken og luktet ny. Første stopp var Macern drive in på Ullevold. Fikk bestille alt jeg ville ha. Ols dro jobbkortet. Neste stopp var HydroTexaco for bensin og kaffe. Jeg fikk den overraskende beskjeden om å søle så mye jeg kunne. Da vi hadde spist opp junk til 500 NOK, spurte han om jeg hadde luft i magen. Jeg nikket. Promp og rap alt du kan. Det gir turkarma i kjerra, sa Ols.

Vi mimret oss fra 1994 og frem til 2001 opp Hallingdalen før vi bikket opp på Hardangervidda. Ols hadde varmeapparatet på full guffe. Satt i bare t-skjorta. Termometeret viste -36 grader ute! Stoppa for å pisse. Tok ikke på jakke. Ols pekte på stjernene, Føler du deg udødelig? Vi har alle vært...og skal bli stjernestøv. Forstod ikke hva han mente. LØP!, ropte han. LØP og kjenn på livet! Jeg adlød uvillig. Løp mot Bergen. 100 meter, 200 meter, 300… Ventet på at han skulle ta meg igjen med bilen. Stille. Er dette hevn for episoden i Nissedal undret jeg. Stoppet opp. Iskaldt! Igjenfrossete nesebor, kalde lunger. Fingerne var borte. Måtte løpe videre holde varmen. Tilslutt hørte jeg lyden av Astraen. Hoppet inn i framsetet. Føler du deg udødelig, gjentok han.  Jeg svarte ikke. Forstod først meningen med det hele da oppfølingsspørsmålet kom, Har du livsforsikring? Jeg ristet på hodet.

I Bergen slapp han meg av utenfor Gjensidige. Skaffet meg uføre-og ulykkesforsikring. Bra og ha om man detter ned fra en foss, som Ols sa.

På vei hjem spottet vi flere fosser som Olsen la i banken. Hjemme hadde Olsen oppnådd tre vesentlige ting; god karma i ny bil, nye kontakter i sportsbransjen og en økonomisk spot av meg i tilfelle rottefelle. Bank i bordet og takk for at du bryr deg Ols!   

No comments:

Post a Comment