Februar 2001 - Isklatring Oppdal + Ny tegneserie

Onkel Jo er i Trondheim på møter og lurte på om jeg ble med på isklatretur i helgen. Selvfølgelig vil jeg det. Litt stolt over at han vill på tur med meg. Jo har med seg nye økser til meg fra Olsen. De heter Quarks. I posen ligger også to hodelykter som jeg får i gave! Sånn er Olsen sier Jo: 100% kjernekar. Det ligger også et lapp fra Olsen i pakken: Siste øksene du får m. stropper. Hæ? Mener han at vi vil klatre uten stropper i fremtiden?

Vi sjekker først ut Bratten i Gjelet. Gira ankommer jeg til innsteget litt før Jo. Et taulag er allerede i gang. De er gamle, eldre enn Jo. De klatrer med footfangs, enkelttau og pysekroker, og de ser herda ut.
Hvilken foss skal dere klatre? Kommer det direkte fra han som sikrer.
Eh, hva mener du?
Denne der oppe eller? (Han peker på en femmeters liten issvull lenger opp)
Er vel ingen som gidder å gå den lille greia der. Svarer jeg naivt.
Gikk den 5 ganger i fjor. Svarer gamlisen fort.
Du cloggan vel og da, he he? Spør jeg perpleks i tro at han kødder.
Ja faktisk gjorde jeg det! Han snur seg vekk. End of conversation.

De gutta er jo fra Damp og Drift visker Jo. Gutta som førstebesteg alt her på syttitallet. Tøffe jævler. Jeg forstår jeg har driti meg ut. Man kødder ikke med Damp og Drift.

Etter 15 meter setter de en hengende stand. Men vi venter tålmodig. Ingen flere smarte kommentarer fra meg. De klatrer sakte, men i kontroll. Skjønner ikke åssen de tør å henge i pysekrok fra en øks. De er bare fra en annen tid forklarer Jo. Full av respekt venter jeg til gamlekara har toppet ut før jeg starter å lede. Fossen lar seg gå på en taulengde. I det jeg binder meg inn på toppen klapper jeg sammen. Kyssesyken kommer tilbake med et smell. Bare å sikre jo føles umulig. Glad Olsen ga meg en magic som låser automatisk ved belastning. Jo er sulten på leding. Jeg tar meg sammen og vi går Brudetrusa lenger opp i dalen.

På campinghytta fikser jeg mat og oppvask. Jo skryter av innsatsen. Jeg svarer at det er fint å gi noe tilbake til de som har bygget landet. Når jeg går i koma klokken seks skjønner Jo at jeg ikke er frisk. Innrømmer at jeg har fått tilbakefall. Sikker pga slitet i romjulen. Jeg blir glad når Jo forteller meg at det var helt normalt for de gode klatrerne på 80-tallet å slite med sånne sykdommer. Det gir en slags mening.

Dagen etter går vi Andy Cap, mer snø enn isklatring egentlig. Jo skifter tøy før toget. Han står der på perrongen iført lang frakk som en vanlig mann, men den falmede Lowe-sekken avslører han. Vi takker hverandre for turen, jeg håper det blir flere.

Hjemme tegner jeg en ny tegneserie til Norsk Klatring. Den er inspirert av gammel og ny tid, og av klatrelitteraturen jeg og broærn har vokst opp med. Mailer den til Ols og broærn. Spent på responsen. De diggern. Den skal med i bladet, skriver Ols!


No comments:

Post a Comment