Romjul i Skagadalen og Onkel Jo

En romjul i Hurrungane er i følge Olsen en del av pensum. Vil drop-knees og flagging vil kunne hjelpe oss i fjellet? Vi kjører den lange veien til Turtagrø, broærn og jeg. Får som vanlig noja på de skredutsatte bakkene opp Skagadalen. Vi har hatt mange turer hit siden første gangen vi klatret Storen med Pappa. Både jeg og broærn kjører moteriktige Goophy-skjorter mellom undertøy og Gore-texen. Men combon funka bedre på Mega og Kaffebrenneriet konstaterer broærn. På Tindeklubhytta sover alle. Spent på hvem som er der. Stuper trøtte i seng. Opp 04:00 og pløyer oss opp i V-skaret. Mye snø, redde for skred. Kaldt kaldt! Føler oss svake uten Ols og bailer.

Nede igjen er hytten full av folk: Jo som broærn har fortalt om, HJ, Fjellpunken, han kompakte sjørøvern fra Kongsberg og en del andre turbamser. Ingen hadde fått gjort noe pga været. Godt det ikke bare var vi som psyka ut. Olsen ankommer litt senere på kvelden. Hans karisma lyser opp klubhytten. Opp av den lille franske sekken drar han haugevis med vinflasker. Vinen funker som bensin på bålet. Festmester Olsen fyrer opp stemningen til uante høyder. Skrøner fra all verdens fjell blir fortalt. Vi lytter og lærer.

Jo imponerer. En selvsikker og kul kar. Han opererer som Jo(36) på steepstone. Han har fin jobb, høy utdannelse, reiser mye, klatrer over hele verden, har eget band med eget album og til og med dame som holder ut med han trass i klatrelivet. Sånn vil jeg også bli: en som ikke trenger å leve som en boms for å få klatre hardt. En som drar gullkortet i en dyr restaurant mens han ler ubekymret hahahaaa for så å etterpå støte opp overhengende isvegger i Andesfjellene.

Onkel Jo - Living the dream!
Vi stormer inne et par dager. I en av bøkene fra hyttens bibliotek viser Jo oss bildet av Maurice Herzog etter førstebestigningen av Annapurna i 1950. Herzog mistet vottene rett under toppen og fikk alvorlige frostskader. Mistet både fingre og tær, men som billedteksten sier: But the vicory is ours. Herzog ble i etterkant både idrettsminister i Frankrike, borgermester i Chamonix og styremedlem i IOC. Vi ler godt av den makabre tittelen og noterer oss å aldri aldri miste votten.
Så må dessverre flere dra til sitt: Broærn til jobb i psykiatrien. HJ hjem for å vedlikeholde steepstone-servern. Jo for å rekke en fet nyttårsfest med dama.
Jeg og Olsen prøver Skagastølsryggen igjen. Redd for å skuffe Ols skraper jeg meg oppover så fort jeg kan. På en hylle besvimer jeg av kulden. Rekker akkurat å sette en kam før det svartner. Vi prøver igjen i morgen, roper Ols.
Nyttårsaften forsover jeg meg med vilje. Det kommer inn tre nye karer som har blitt tatt av skred under sørveggen på Storen. Han ene har sånn NTHI v-genser. Sikkert o-løper. Han kjører en monolog om at han er en potet i arbeidslivet; en som kan brukes til alt, takler både tall og retorikk, mennesker og maskiner, lange og korte prosjekter bla blah. Jeg sovner før vi går inn i det nye året.

På tide å dra hjem. Vel nede er saabens motorom pakket med snø. NAF tauer saaben til Fortun. Ols har visst vært mekaniker i sin ungdom og legger ut om kallenderpiker, calipere, pupper, fordelerlokk og masse annet jeg ikke vet en drit om. Gutta på verkstedet nikker bekreftende til alt Olsen sier. Til slutt får de start på bilen og vi fortsetter hjemover.
Det ble ikke mange taulengdene i julen, but the victory is ours. Føler jeg har lært masse om livet på denne turen.

1 comment: