Mai 2004 - Under Olsens vinge – No more

Beklager dårlig med oppdateringer i det siste. Broæn og jeg har hatt en liten krisetid etter et besøk hos vår mentor - The Ols. Her er hvorfor. Jeg og broærn dro på sykebesøk til The Ols her om dagen. Lenge siden vi så han sist i Gol. Planen var å muntre opp vår mentor som nå er i gips. Besøket ble ikke helt som planlagt.






































Det begynte som vanlig med preik om hva som har skjedd siste tiden og sånn. Merket at Olsen ikke var så interessert i åssen det har gått med eksamensperioder og den slags. Han var mer gira på å fortelle om sine turer før benbruddet og påfølgende pause fra klatringen.
Da vi dro fra Play On Ice ble nemlig The Ols igjen i Gol. Han hang ut i juvet sammen med duden Rein. De jobbet sammen på Ca Bich og fant tonen i følge Olsen. De sendte ruta begge to. Et paradigmeskifte i følge Olsen. Ruta er nemlig av grad M9minus. Ols sa han skylte Rein big time for pepping og beta. At han følte seg ung og gira når han var sammen med Rein og at det føltes som en vitamininnsprøyting. Rein hadde til og med fått bo sammen med The Ols i Casa Olsen / Tømmerslottet. Ols virka rett og slett forelska.

Han avsluttet monologen med at nå var det slutt på læretiden for vår del. Jeg og broærn ble rett og slett dumpa av Olsen. Nå får dere klare dere på egenhånd var beskjed.  Så det var slutt på sponsingen av oss. Vi fikk ferdes i fjellet som likemenn, sa The Ols. Men vi trenger deg Ols! Så mye vi ikke har lært.

Rein overtok privilegiumene vi hadde nytt. Forresten eier Rein en brusfabrikk på Rjukan. En slags Willy Wonka midt i Rjukanhølet. Og ikke nok med det. For å få sin nye lærling nærmere, skaffet The Ols han arbeid i klatreavdelingen hos Ticca Gangbang.

Trass i at Olsen har kastet oss ut av redet, er vi takknemlige. Uten The Ols ville vi fortsatt ha levd i en boble. Vi vil fortsette å blogge om Olsens bedrifter, verden har så vidt sett hans potensial. The Ols vil alltid være vår mentor, om han vil eller ei.

Mars 2004 - Olsen skadd under retur

Jeg mener å ha lest i Gangdalboka at de fleste ulykker skjer under returen. Det burde Olsen ha tenkt på da han returnerte fra en fest med noen tvilsomme ikke-klatrende venner her forleden.

The Ols hadde onsight fem flasker rødt og la i vei hjemover på sykkel. Ols tryna og brakk beinet. Tolv uker med gips passet ikke inn i turplanene til Ols, så dagen etter modda han gipsen så han kunne ta den av og på ved behov. Men allerede neste dag ville Ols frigjøre seg totalt fra gipsen og hentet inn alternativt ekspertise i form av en naturmedisiner. Medisinmannens visjon falt sammen med Olsens: Lytt til kroppen og den gode opplevelsen. Etter to dager fjernet medisinmanne gipsen til The Ols og satte benet på intensiv vibrasjonsbehandling med en motorisert bankemaskin. Teorien var å stresse foten til å helbrede seg selv raskere.
Det gikk ikke helt bra, heller verre. Etter en uker intense smerter måtte The Ols bite i gresset og dra til den vitenskapelige legen. Der ble det kjeft og beskjed om at da bruddet hadde åpnet til det verre ble det ytterligere 14 uker i gips!


Mener å ha lest et sted at den som prøver på en snarvei ikke nødvendigvis bruker korstest tid.

Play On Ice - Gol 2004

Leashless Revolution going on. Olsen reiser landet rundt og preker stroppeløse øksers evangelium. I vinter spretter det opp isklatresamlinger i hver en dal hvor det fryser is. Innimellom trenger Ols hjelp til rigging av topptau og assistanse i demoområdet. Jeg og broærn ble leid inn igjen som Olsens håndlangere på Isklatresamlingen PLAY ON ICE i Gol. Som sist fylte vi de sultne studentermagene våre med fastfood på kjøreturen ned til Gol. Litt helgejobbing kom godt med da studielånet var oppbrukt for lenge siden.


Rein shower på Ca Bitch
Arrangementet var i regi av Folkehøyskolen og Markus. Det var så gjennomført at da vi kom for å rigge så hang tauene allerede oppe. Så da fikk vi klatre i stedet, med timebetaling!
Mange gira og gode klatrere i Golsjuvet. Blant annet Olsens nye lærling, Rein. En kul kid som Olsen plokka opp på plata. Han er en sånn som smiler til sola og planeter selv om han klatrer med hullete jeans og det er minus tretti. Rein og kompisen hang på testpiecen Ca Bitch. De svingte rundt i taket og imponerte småripsen fra folkehøyskolen. Reins skinnende nye stasj stod i skarp kontrast til de asfaltslitte klærne. En del fra Olsens firma. Ols mener nemlig vi må klare oss mer selv, broærn og jeg. Og at det er andre som trenger hans life coaching mer enn oss, for eksempel han Rein.
I tillegg til demoutlån av klatreutstyr var det også speedklatrekonkurranse og grilling. En tenåring i natogenser vant klatrekonkurransen. Ingen av de såkalte gode gutta turde være med.
Markus hadde også bolta en miksrute som Ols fikk i gave. Jeg skulle filme førstebestigningen og vise denne på kvelden. Ols visket til meg mens han knytte seg inn: Ruta skal hete Join The Leashless Revolution. Snakk om perfekt timing å kunne demonstrere leashless øksenes overlegenhet foran 200 tilskuere ha ha. Jeg stusset litt: Men du har ikke gått den enda da Ols..? Piece of Cake, jeg er boosta, svarte The Ols og hooket seg opp startflyttene. Nå var det bare sånn at han tydeligvis slet allerede fra første bolt. Var det mangelen på is? Jeg og broærn trodde ikke det vi så; Ols hang og sprella uten å vinne høyde. Hvor var den grasiøse Olsen som flyr oppover? Hva med boosten? Ta en fig four da mann! Eller dra deg opp, lås av og kom deg videre! Mange samlet seg som tilskuere. Tydelig gira på å få prøve ruta dersom Alphamale Ols ikke klarte det. Til slutt måtte Ols bite i gresset og komme ned. Spakern med sine tynne lemmer fikk lov til å prøve. Ols grynta noe om at Spakerns preklipte førstebolt var dårlig stil. Vi andre ba Ols skjerpe seg. Og sånn ble det at Spakern fikk førstebestigningen av ruta som fikk et navn ingen husker.
Men så skjedde noe som tok oppmerksomheten vekk fra Olsens fiasko, kompisen til Rein tok en suser på islinja til venstre, tippet rundt og slo ryggen. Han var ok men måtte på sykehuset. Stakkarn klarte så vidt å komme seg opp til veien på egenhånd. Alle ble minnet på at isklatring kan være farlig.
Legenden Thomas Carlström
På kvelden var det show på Folkehøyskolen. Skandinaviske gründern Thomas Carlström viste bilder fra old days, den gangen isklatring virkelig var for de harde gutta. En skikkelig tøff legende med bredt smil og verdens tykkeste brilleglass. Ols showa også. Det utviklet seg til et ad hoc foredrag om isklatringens historie. Selvsikker og full av karisma dro Olsen i vei med en del halvsanne fakta. Dessverre for han satt Carlströmen i salen og irettesatte alle feil i fordraget; ”Neeej inte nittonhundrafemtitvå! Det var jo femtifyra! Det måste du veta Olsen!” Vi i publikum lo godt. Jeg viste også film fra dagens klatring som jeg hadde redigert i all hast. Var mest fornøyd med scenen der Olsen hang og sprella. Etterpå fikk jeg kritikk av Onkel Jo som syntes musikken i filmen var veldig dårlig.

På søndagen var det påskestemning i juvet. Under lunsjen datt 50 tonn istapper i et avsperret område av craget ned rett foran nesa på 200 klatrere. Heldigvis var ingen under isen da den kollapset, men vi ble igjen minnet på at isklatring kan være farlig. Men når enden er god er allting godt. Vi fortsatte med lunsjen, The show must go on.

Fotocred: Markus Landrø

The Ols swining



































Programmet

OPPDAL / LITDALEN 2004 "B" FOR BAIL

Leier et gammelt gårdshus i Oppdal sammen en gjeng studenterstumper fra Tindegruppa. I fjor tabbet vi oss ut med årskort i skiheisen og resultatet ble lite klatring. I år syntes Olsen jeg skulle konse mer på isklatringa. Fulgt hans ordre og gått fleste klassikerne i Oppdal; Konsgvoldfossen, Tøftfossen, Bratten i Gjælet, Brudegomsbjølla, Brudetrusa, Truseskvetten, Brudespruten, Brudgomskjappen, Brudepølsa osv osv, men nå var det på tide å kikke vestover, bort fra de late dalsidene øst for vannskillet, ned mot det vilde vestlandet og Sunndalens ismonster!

Tok som vanlig langhelg og dro opp torsdag. Jeg og Marcus eller Muse som han kalles hadde store planer. Muse er en dyktig klatrer. Har gått 8+ på Hell og klatret mye i fjellet, blant annet med Eiliv R, Gausdalens store sønn og Nortiddude som ble markedsført som Norges modigste klatrer under en Himalaya-ekspedisjon med Hyggepieceduden. Muse derimot omtales i trøndermiljøet som Norges peneste klatrer. Han ser ut som ungen Olsen kunne fått om han parret seg med Barbie Ken. Til tross for gode forutsetninger både klatregrads- og utseendemessig har Muse, i likhet med meg, en ørliten svakhet - han er et følelsesmenneske.

God stemning ved ankomst hytta som omtales som Stålstuten. Navnet kommer av alle bladene bonden har lagt igjen der. Medlemsbladet for Norges veterantraktorklubb, Stålstuten. Uansett; giringen var på så høyt nivå at vi racket opp og kjørte på ski ned til Driva og gikk en foss nede ved elven mitt i natta med hodelykter. 

Dagen etter stod vi opp tidlige, veldig tidlig. 0430. 0500 skulle vi kjøre, men muse hadde låst nøkkelen inne i beemern sin. Etter mekking i en time fikk han lirket en skistav inn via bagasjerommet og fikk opp låsen fra innsiden. Så vidt det gikk med frosne fingre. Kjørte ned Gråura ned i Sunndalen. Følte tilstedeværelsen til det ene ismonsteret større enn det andre, men de var alle skjulte oppe i det kalde vintermørket. Husker jeg leste om Sea of Vapers, Terminator og andre monster i USA og Canada i Rock ´n´ICe og Climbing før. Tenk å dra dit, tenkte jeg da. Innså i bilen at Sunndalen jammen meg er av samme, om ikke av enda større kaliber. Kult å ha det så nærme. Living the dream! Psyka oss opp med en kaffe på bensern i Sunndalsøra. It´s like Russia, hadde franskmennene sagt til Olsen om industristedet. De hadde fått seg en overraskning da de var på kaffe hos både Aslak A og Øyvind V. Froskespiserne trodde de besøkte noen aluminiumsforgiftede locals, men ble stoka da de fikk se bilder fra Cerro Torre på veggene. De tenkte vel først de var klippet ut av et klatreblad og spurte hovent, Have you been there?. Yes, nice place, fikk de som svar.

Kjørte inn Litdalen i grålysningen. Vært innom og sett flere ganger før. Aldri vært forhold. For et sted! Tågbekken så fin ut. Kikket ned på WWOD-armbåndet mitt og kjente på motivasjonen. Ute av bilen pekte Muse plutselig opp på fossen, mens han skrek, Shiiiit!! Så du det store israset? Jeg forstod ikke hva han mente. Isras? Hadde ikke sett noenting, men skjønte dette kanskje ikke var dagen. Sesongen var fremdeles ung. Vi får flere sjanser. Er jo praktisk talt i bakgården vår. Kikka ut diverse fosser, men alle så enten for vanskelige eller for tynne ut. Endte med den minste fossen. Så ut som to taulengder 3erklatring opp til bunnen av et stort gjel. Lo av oss selv mens vi racket opp. Ja ja, i løpet av vintern får vi gått alle fossene i Litdlane, skrøt jeg på forskudd. Da jeg begynte å klatre føltes det litt rart. Isen kunne ikke være mer enn 60 grader bratt, men det føltes tungt, iallefall i hodet. Etter 15 meter og 5 skruer gav jeg opp. Vil du overta!, ropte jeg. Psyker ut! Kikka ned, men Muse var borte. Plutselig hørte jeg latter ved siden av meg. Der stod muse på en stein. Han hadde gått opp på siden av fossen. Spasert. 


Ble bailing. Pinlig. Vi skulle gå i Olsens fotspor opp Tågbekken, et ismonster i verdensklasse, men endte med å psyke ut på etter 15 meter på en 3er foss.

I bilen kom vi på at mixklatring kanskje var tingen for oss som ikke er skrudd sammen slik som Olsen, følelsesmennesker. Kort vei opp..og ned igjen - til komforten.  

Tilbake i Oppdal stakk vi innom lokale sportsbutikken vpg. Hørte pusting og pesing bak disken. En mannstemme, amerikansk hørtes det ut som. Oh! Oh! Ah! Yess! Allmost there! En damestemme, dansk, ropte. Ja kempefint, come on cowboy! Vi trodde vi skulle ta noen på fersken, men det viste seg at en fyr hang i taket etter to isøkser og skulle vise den danske damen figure off four.
Cowboyen fikk se oss og slapp øksene, Iceklatrer? You vil ha beta? Så holdt han en halvtimes monolog om alle fossene i Drivdalen og Vinstradalen. Vi torde ikke avbryte han og danskedama smøg seg snurt ut, nå som hun ikke fikk mere oppmerksomhet fra fyren, som viste seg å hete Jans. Han kom fra USA, men foreldrene hadde norske aner og ville gi han et norskt navn. Dessverre hadde de blandet mellom Jan og Jens. Da han endelig roet litt på snakketøyet (vi hadde jo gått alle fossene han hadde gitt oss beta om) spurte vi om det fantes noen miksruter i området. Ble tipset om Ishoel ned mot Gråura der det skulle være noen bolta islinjer. Da vi skulle gå spurte han om vi ville ha kortet hans. Tok frem et visittkkort som han kladdet over med sprittusj. Så det hadde stått et annet navn der, men nå stod det kun, Jans SJEFFEN.

Fant til slutt cragget, Ishole, etter Sjeffens beskrivelse. Kult sted. Litt sånn man ser i magasinene, bare skalert ned til 20 %. Islinjer og miksruter over en frossen elv. Fikk prøvd to ruter før det ble mørkt. Lette, men vi falt på begge. Kjørte tilbake til Stålstuten der vi så Ice Up, mens vi kjente på skammen.

Ja ja. Det var den dagen. Ingen leveranser, men følte lizm vi levde drømmen, en smule i allefall, men gruer meg til å sende CR til Ols. 

Vinter 2004 - Isklatresamling - DNT - Rjukan

The Ols er ettertrakten om dagen. Bregruppa i DNT Oslo har fått han til å stille på samling i Rjukan. Og når det regner på presten så drøpper det på klokkern, som dem sier i Tønsberg.
Jeg og broærn ble nemlig hyra inn som sikrere. Får litt penger for jobbe, dekt bensin og til og med kost. Beskjeden fra Ols var klar. Ikke vær beskjedne. Unn dere noe godt på veien. Jeg spanderer! Derfor var første stopp på vei ut av Trøndelagen by MCDonalds Nidarvold og en Go Large. Vi tok turen via Lillehammer for å fylle på et par Big Macs. Kveldsmat på Alnabru og donut med McFlurry i Drammen.
Vi kom frem til Rjukan før Olsen. Instruks om å låse oss inn tømmerhytta der en guide også skulle bo. Innenfor døra i koja hørte vi noen som grynta og oinka. En røyskattlignende fyr tittet opp fra dyna. Det var selveste Halvor Hagen, kjent fra media som tv, radio, trykksaker og tekst-tv. Guider legger seg før syv registrerte jeg og broærn. Halvor Hermelin var en kul fyr. Han kviknet fort til. Snart kom også vår mentor inn i hytta. Ols så straks vårt behov for mat. Bli med vi må shoppe var beskjeden. Du da Halvor? Sulten? Hva vil du ha? Veeel eg trenger ikkje noko eg. Vel forresten kanskje et par kassar øl…Ja det hadde vært fint.
Det viste seg at Halvor hadde soloert Nye Vemorksfossen tidligere på dagen. Utstyrsfrikene som hang der hadde blitt litt satt ut der selveste Halvor Hagen kom snikende forbi.


Neste dag rigga vi topptau på Krokan. Guidegutta fra NORTIND skulle kurse folk, mens jeg og broærn (de ufaglærte amatørene) betjente topptau og demoområdet der det i følge Ols handlet om den gode opplevelsen. På kvelden fyltes fjellstua opp med bregruppas medlemmer. Primus motor for samlingen var AnneLinn. En gira og intens dame. Ellers var bregjengen en artig og nerdete gjeng på 30+. Ja de var til og med mer geekete enn meg og broærn. I tillegg var det en gjeng soldater og også en skikkelig dude, Christian S tror jeg han het som skilte seg litt ut i flokken av brevandrere. Ols ønsket velkommen og presenterte guidene. Les og Eil satt der med hver sin halvliter. En dame på første rad gispet: Men de drikker jo… øl!
Jeg og broærn skulle briefe feel good gruppa vår. Vi delte gruppa i to mellom oss, broærn og jeg. Jeg fikk soldatgjengen som skilte seg ut fra resten av brenissene, en kompisgjeng fra Krigsskolen. De var som alle i kongens klær, vant til å gjøre det beste ut av ting. Hyggelig gjeng med godt humør som preika om at livet handler om en ting, nemlig å pu.. Jeg skjønte jeg hadde havnet ved rett bord. For på nabobordet satt broærn med en mer stille forsamling. En eldre kar med mørk stemme ville at broærn skulle lære dem om sikringsteknikker for isleding. Men det var lissom ikke feel good konseptet da. Da får du bli med NORTINDgutta sa broærn. Men det er så jævla dyrt mumla gubben. Gruppa til Halvor gikk glipp av sitt livs opplevelse. Halvor hadde tenkt å ta med elevene opp Juvsøyla som introduksjonstur til is. Men ene dama hadde med bikkja si. Det stod ingen ting i programmet om at hunder ikke kunne være med på isklatrekurs! Selv ikke legenden Halvor tok sjangsen på å heise en irsk setter opp Juvsøyla.
Neste morgen stod vi på Krokan og sikret, tilpasset stegjern og peppet brefolket. La merke til et par fyrer som ikke sa noen ting. De bare strakk ut armer og ben som vi rigga jerna på. Barnehageunger. AnneLinn fløy rundt og ville bli sikra. Var det så hun selv skulle få lære isklatring hun arrangerte samlingen? En del kjendiser dukket opp etter hvert på craget. Andreas Spak kom spankelerende med en take away cappuchino. Urban og trendy, selv om alle viste at den kaffen var blitt kald leeeenge før Våer haha. Til og med Ticca Gangbang titta innom craget sammen et par andre grenlandsklatrere.

På kvelden ble det Olsenshow. Med Olsens karisma er det ikke så viktig hva man sier. Alle nikker bekreftende uansett. En fyr lurte på klatring i Romsdalen. Det kan vel du si litt om Halvor? Jaa det kan eg, om litt sa Halvor og forsvant. Han gjemte seg i baren, ville tydelig verne om Romsdølenes grynteimage. Supergeekene som ikke hadde sagt noe hele helgen fikk i takt med alkoholinntaket en stadig mer rødmussen farge i ansiktene. Det toppet seg med at sjefsgeeken reiste seg opp og ropte: Sex å jøvin hihihihi! Sånn gikk kvelden. Det ble en trivelig aften.

Søndan ble det mer klatring og så var helgen slutt. Da vi hadde rigget ned så vi en snodig kar i veikanten. Der satt Christian S og spilte gitar i kveldssola. Sajonara dudes, sa han, og spile en sang om at en dag skulle han designe et klesplagg som var både bukse og genser i et, og at hele verden skulle gå kledd i slike. Vi rista uforstående til den merkelige sangen som han kalte Hyggepiece.
Veien hjem ble som veien ned: 4 x McDonalds. Vi ankom Trønderlagen tidlig mandag morgen. Akkurat tidsnok til forelesning i statistikk .. uff da.

Julen/nyttår 2003/04 EL CHORRO!

Godt nytt år til alle som titter innom bloggen! Denne julen ble en eneste stor gave. Giverne var Onkel Jo, Techno og Olsen som valgte å tilbringe den i El Chorro…sammen med meg! Lagde en film fra turen, som jeg tenker å vise på neste års Krimpebord. Den ble dessverre for privat for publisering her. 
Turen blir her formidlet gjennom Onkel Jo´s cragrapport;

På krossen: Olsen, Suz, Gz (aka Knokkel-Dolf), Tchnoblomsten Pål, Jo (aka Fleskejo).
Andre: Av nordmenn bl.a. Pia og Erik, Marcus m/fru, Sindre S og mange flere.
S&D high ligths
Suz: 80-tallsflash (dvs grep ankeret) - 7a
flashet og saitet mye fint på 6
Olsen: sait - Punk Street 7a
Gz: sait - 7a+ flash - bl.a. Hakuna Matata 7a+
rp - Putanaki (gamle føreren Hole) 7b+
Jo: sait - Las loi Laufen 7b, flash - Putakani 7b+

Andre:
Sindre gikk en 8b+ (8c i den gamle føreren) på 9 forsøk. Den ligger til høyre for Lourdes og så helt fantastisk ut. Erik saitet 7c+ tror jeg.
Pia saitet 7a+ i hvertfall

IDRETTSFAGLIG VURDERING
Ved ankomst var alle forkjølet og skadet. Olsens albuer knirket, mine underarmer var "rare", Suz hadde musearm, Gz hadde ikke fått trent pga en smell i armen etter buldrefall. Alt dette ordnet seg og forvant som dugg for solen. The healing powers of high quality limstone. Pål hadde virusgreier (tror det var syfilis) som hemmet han kraftig og Suz ble syk på slutten av turen, men ellers gikk alt overraskende bra. Jeg syns alle på turen fant sonen og beveget seg med flott flyt, driv eller oppdrift om dere vil.
Jeg har valgt tittelen The Soft Parade fordi vi ganske raskt måtte erkjenne at gradene stort sett var meget softe. Det var deilig å lulle seg inn i vrangforstillinger om at vi plutselig hadde blitt mye flinkere, men måtte etter hvert bare innse at Chorro er supermjukt. Det er jo hyggelig å føle seg god, men dei mjuke gradane gjør også at man hele tiden diskuterer grad, noe som er irriterende i lengden. Da liker jeg bedre ordningen i Bohus eller Chreek hvor det er så stivt at det bare er å glemme hele greien. De eneste jeg med sikkerhet kan si holdt graden er  Poema Rocha (7a) og Arabesque (en 7a som HJ har saitecruiset). Disse klarte jeg heller ikke saite.
For å si det på en annen måte: Glem de store tallene. Jeg føler ikke at jeg perset på denne turen.
En mer interessant diskusjon utspilte seg mellom hovedsaklig Gz og meg. Gz ville ikke anerkjenne flere av mine saiter (bl.a. 7bèn) fordi det var jevnlig trafikk på disse rutene mens vi klatret på samme cragget. Han mener at hvis er folk i ruten når du er i nærheten/på cragget, er saiten blåst. Jeg er uenig. For meg er saiten inntakt hvis du ikke har fått info. Poenget er at når du går på skal du ikke vite noe mer enn grad og boltelinje. Gz definisjon medfører at vi f.eks. ikke kunne saitet en dritt på Makinodromo fordi det var fullt av folk i rutene til enhver tid. Hvis du følger med, ser flytt, hører tilrop, skjønner hvor krukset er pga fall e.l. er saken grei, men på et crag med hovedsaklig 30 m lange pumpruter som er fullt av folk klarer man fint å "sysle med sitt".
De første dagene var det kaldt, skoene var for små og vi klatret usikkert og famlende. Omslaget kom på Makinodromo, et fantastisk fett cragg jeg ikke tidligere har besøkt. Jeg la merke til en orm som hadde kilt fast halen i en sprekk. Hodet var stukket dypt i sprekken, som en skremt struts. Etter intens oppspyking fant jeg en laaang kjepp og fikk lirket ut halen. Den krøp sakte dypt inn i sprekken. Det ble med ett litt varmere i været. Barings faktisk. Og Gz og jeg falt ikke mer på noe fra 7a+ og nedover.
Jeg hadde glemt hvor vakkert det er i Chorro. Om kvelden gikk vi hjem i varmt aftenlys, hjem til det 10-dager lange superhyggelige middagsselskapet i den rustikke leiligheten vår. Ungdom og voksne i skjønn forening, en mild rødvinsbris, skinkefrokost, Gz med kameraet foran ansiktet, parat til å dokumentere enhvert tåpelig utsagn fra onklene. Faen så gøy det er å klatre! Jeg husker Gz som med fantastisk innlevelse skreik beta og fikk meg opp Putakani på betaflash nærmest utelukkende med oppdriften av entusiasmen på bakken. Olsen som fightet seg opp Punk Street mens vi hoiet som gale under han. Gz som holdt på å le av crukset da en Cocney-berte rapte han inn i øret fra ruten ved siden av. Suz som sandbagget en stakkar tysker til å tro en hard 6b var 6a bare fordi hun hadde gått den så lett selv. Pål som kom ned med kroppen full av virus og cruiset 7b med et stoooort glis om munnen. 
Klatringen i Chorro kan oppsummeres med at hvis du bare beholder oppdriften,og tror at det dukker opp et jug, så dukker det opp et jug. 
Når det gjaldt returen min fra nyttårsfest på Finkaen kl. 5 om morgenen, dukket det imidlertid ikke opp noen jug, og jeg trynte i grøften flere ganger.

En strålende fin tur, og en verdig avslutning på det herrens klatreår 2003.

Godt nytt år.
Jo    
    









Høst 2003 - ”Issamling” Kårvatn – ICE UP visning

Antiklimaks å komme tilbake etter 9 måneder med evig sommer around the world. Men mens jeg har craget i sola, har en revolusjon kommet i gang. Stroppene skal av isøksene, broærn har allerede prøvd og det er visst mye lettere, join the leashless revolution!

Nå som Ols har blitt filmstjerne turnerer han landet for å promotere ICE UP. I helgen kom regissør Damilano sammen med Ols til Kårvatn for å vise ICE UP - Directors Cut. Samlingen på Kårvatn var en slags Issamling uten is. Ols var tydelig nervøs da visningen i Oslo hadde gått noe skeis. Lyden hadde forsvunnet midt under en av de franske vitsene til Husson, noe Oslofolka ikke hadde tatt nådig. Jeg og broærn betrygget Ols om at de gladkristen tindegruppistene alltid er positive og at dette kom til å gå bra, selv uten lyd.

På kujordet til Gudmund var det fullt av våte turnisser som hadde tatt turen til høstens happening; Tindegruppister, et par o-løpere, DNT’ere, brautne Nordmøringer, Surnadøler med trynet fult av snus, solariumbrune Sunndalinger til og med et par gryntete Romsdøler. Vi stimlet sammen i høstregnet, sulte på klatreprat og fossene som snart skal fryse. Alle i fellesbunad bestående av dunis og heklet lue. Luktet våt ull og kudrit. I låven til Gudmund var det utsalg av klatreutstyr og bekledning. Ble imponert over alt Gudmund har fått til på gården sin. En staut og hyggelig kar han Gudmund som syntes det var hyggelig vi hadde tatt turen fra Trønderlagen. I dalen var det kaldt og rått, men stemningen varm. De som frøs kjøpte seg en ekstra dunis eller to. Under låvebroa stod Damilano og røkte. Prøvde å prate litt med fyren. Om redigeringsprogrammer, media og sånn. Fikk ingen respons, bare NO NO NO. Han forstod rett og slett ikke engelsk. Sava.
Legende Aslak Åstorp var der også. Han var en trivelig kar og arrangerte kurs i teknisk klatring i en skrent. Damalio tok resten av oss med på kameratredningskurs i et plantefelt. La merke til at noen av joikasene møtte opp med fulle rack, inklusivt turkoppen hengende i selen. Her ble nok mye lost in translation da ingen kunne fransk. Spesielt en eldre kursdeltaker med kun et brilleglass utmerket seg og opererte på en totalt annen frekvens enn oss andre. Fyren floket seg selv så fast i eget taljesystem at Damilano tok frem kniven for å løse opp flokene.
Samlingens høydepunkt var lørdagskvelden i stabburet. I det urgamle tømmerbygget møttes ny og gammel tid, laft og multimedia. Først et veldig bra foredrag av Aslak. Kremen av åtti og nittitall, Trollveggen og Patagonia. Frank Shorter og batikk, Åttere og A5, Sunndalsøra og Rivieraen. Legendarisk, kom det fra en liten solariumsbrun Sunndaling med blanke øyne.
Og så endelig ICE UP. Alt gitt på skinner. Lyden forsvant ikke. Og Ols stod der som en Messias og Clinton. Han fortalte om det nye – leashless og om hvordan dette var en Golden Age for isklatring. Damene ønsket de var hans kvinne og gutta ønsket de var han. Toppalpinisten, loverboyen, foretningsmannen, modellen og rockestjernen The Ols rula stabburet.
Broærn, som en av få på samlingen som faktisk har klatret en sesong leashless, rakk opp hånden og spurte Damilano om noen fortsatt bruker stropper i Chamonix. No! Only old ladies, var svaret. Alle lo. Stropper var så ut. Fikk en liten følelse av Keiserns nye klær. Tipper at 99% av publikum hadde stropper på øksene sine og aldri prøvd leashless. Men alle ble gira av propagandafilmen. Alle skulle få seg nye økser – uten stropper! Kast de forbanna stroppene! Brenn dem! Stemningen steg inn i de sene nattetimer. Sovnet beruset til lyden av regn og fellesgryta som putret i naboteltet.
Neste dag var regnet gått over til sludd. Noen hadde sølt fellesgryte på teltduken våres. I skråningen hang noen Møringer og drytoolet. Resten pleide sin bakrus. På låven stod Gudmund og telte penger. Selv Damilano smilte og bød oss inn på brunsj. Samlingen var en suksess.

April 2003 - OFF TOPIC – Reisebrev fra Arapiles

Hilsen fra Down Under, langt fra The Ols og broærn. En liten off topic crag rapport fra Arapiles. Klatrer dag ut og dag inn. WWOD-armbåndet hjelper meg på veien, stor sett vefall.


Campinlivet i The Pines er herlig tilværelse. Langt fra autoriteter lever en mengde alternative karakterer under furutrærne. En kveld opptredde til og med en fakir/utbryterkonge i campen - Max “No Fear ” Maximus . Hans show ble en  underholdende fiasko. Maximus hang opp ned i et tau iført en tvangstrøye. Dessverre strakk tauet seg, så ansiktet hans ble kuttet opp i den skarpe grusen. Hjelpesløs med blodig ansikt måtte han reddes løs av kompisene. Da han prøvde å redde showet med å få en tilskuer til å stå oppå seg mens han lå på en spikermatte gikk det galt. Den stakkars tilskueren misforstod og hoppet opp på fakiren. Spikerne gikk rett gjennom huden til stakkarn som ble kjørt rett på sykehuset i Horsham. Vi så ikke mer til Max “No Fear ” Maximus etter den kvelden.

Vinter 2003 - ICE UP - Olsen goes International - Sunndalsøra goes Wallpaper

Endelig noe å blogge om! Broærn sliter på skolen i Trøderlagen og jeg har dratt på reise. Vi får jo klatret begge to, men lenge siden jeg har hørt noe om Olsen.. før nå. For fuckeruuu broærn har gitt meg en status på Olsen, og The Ols is on like Donkey Kong!
Vi visste denne dagen ville komme. Dagen da Ols tok steget inn blant eliten. Dagen da verden anerkjente The Ols som den toppalpinisten han er. Ols har raidet Norske fosser med sine likemenn i P e t z l Teamet - en gjeng glade busser med sær fransk humor og underarmer som aldri pumper ut. Sneglespiserne Francois Damilano, G.Lacelle, Husson ja alle de man leser om i magasinene, var med på den Norske roadtripen gjennom Sunndalen, Romsdalen, Hallingdal og dalstrøka bortenfor. P e t z l Teamet gjorde monsterfossene til ettermiddagsturer. Togbekken gikk de som kveldstur, så gikk de halve igjen dagen etter for å filme mer. Elitegjengen var mektig imponert over de norske fossene. Dog klagde de fælt på den norske osten, vinen og bruken av stropper på øksene. Etter millioner av klatremeter gikk selv Ols tom en solskinnsdag på en falleferdig søyle i Hallingdal. Damilano innvilget Ols en hviledag før hardkjøret fortsatte.
Damalios mesterverk av en film fikk navnet I C E  U P. Ols har lang erfaring som skimodell og erotisk danser, så hovedrollen som wonderboy passet han perfekt. En italiensk producer som har sett filmen ville få Ols til å spille hoderollen i en Norditaliensk såpeopera med ekstremsporttema, men Ols avslo høflig. Vi er stolte av vår mentor. Vi visste hvor god han var. Nå vet resten av verden det også.

Cascades of ice: waterfalls frozen still in the deepest cold of winter. You have to be right there, just when it solidifies…instant before it, again, flows as water.


Accompanying seven expert climbers, displaying all the richness of scaling frozen waterfalls, these images reveal the various approaches to this unique winter climbing.


The highest level of performance, of course, but it its purpose is only to emphasize the brilliance of the ascension paths, the warmth exchanged in a look and the stories of those who are roped together.


Cascades de glace: chutes d’eau figées pour queques jours as plus froid de l’hiver. Il faut étre lá á teps, juste moment oú ells se solidifent, juste avan qu’elles ne redeviennet eau.


Autor de 7 grimpeurs de haut niveau repésentant toute la richesse de l’escalade des cascades de glaces, ces images font découvrir différentes approaches de cette forme d’alpinisme hivernal.


La performance est au des lignes rendez-vous, mails elle n’est la chaleur des regard et les histories de cordées.