OPPDAL / LITDALEN 2004 "B" FOR BAIL

Leier et gammelt gårdshus i Oppdal sammen en gjeng studenterstumper fra Tindegruppa. I fjor tabbet vi oss ut med årskort i skiheisen og resultatet ble lite klatring. I år syntes Olsen jeg skulle konse mer på isklatringa. Fulgt hans ordre og gått fleste klassikerne i Oppdal; Konsgvoldfossen, Tøftfossen, Bratten i Gjælet, Brudegomsbjølla, Brudetrusa, Truseskvetten, Brudespruten, Brudgomskjappen, Brudepølsa osv osv, men nå var det på tide å kikke vestover, bort fra de late dalsidene øst for vannskillet, ned mot det vilde vestlandet og Sunndalens ismonster!

Tok som vanlig langhelg og dro opp torsdag. Jeg og Marcus eller Muse som han kalles hadde store planer. Muse er en dyktig klatrer. Har gått 8+ på Hell og klatret mye i fjellet, blant annet med Eiliv R, Gausdalens store sønn og Nortiddude som ble markedsført som Norges modigste klatrer under en Himalaya-ekspedisjon med Hyggepieceduden. Muse derimot omtales i trøndermiljøet som Norges peneste klatrer. Han ser ut som ungen Olsen kunne fått om han parret seg med Barbie Ken. Til tross for gode forutsetninger både klatregrads- og utseendemessig har Muse, i likhet med meg, en ørliten svakhet - han er et følelsesmenneske.

God stemning ved ankomst hytta som omtales som Stålstuten. Navnet kommer av alle bladene bonden har lagt igjen der. Medlemsbladet for Norges veterantraktorklubb, Stålstuten. Uansett; giringen var på så høyt nivå at vi racket opp og kjørte på ski ned til Driva og gikk en foss nede ved elven mitt i natta med hodelykter. 

Dagen etter stod vi opp tidlige, veldig tidlig. 0430. 0500 skulle vi kjøre, men muse hadde låst nøkkelen inne i beemern sin. Etter mekking i en time fikk han lirket en skistav inn via bagasjerommet og fikk opp låsen fra innsiden. Så vidt det gikk med frosne fingre. Kjørte ned Gråura ned i Sunndalen. Følte tilstedeværelsen til det ene ismonsteret større enn det andre, men de var alle skjulte oppe i det kalde vintermørket. Husker jeg leste om Sea of Vapers, Terminator og andre monster i USA og Canada i Rock ´n´ICe og Climbing før. Tenk å dra dit, tenkte jeg da. Innså i bilen at Sunndalen jammen meg er av samme, om ikke av enda større kaliber. Kult å ha det så nærme. Living the dream! Psyka oss opp med en kaffe på bensern i Sunndalsøra. It´s like Russia, hadde franskmennene sagt til Olsen om industristedet. De hadde fått seg en overraskning da de var på kaffe hos både Aslak A og Øyvind V. Froskespiserne trodde de besøkte noen aluminiumsforgiftede locals, men ble stoka da de fikk se bilder fra Cerro Torre på veggene. De tenkte vel først de var klippet ut av et klatreblad og spurte hovent, Have you been there?. Yes, nice place, fikk de som svar.

Kjørte inn Litdalen i grålysningen. Vært innom og sett flere ganger før. Aldri vært forhold. For et sted! Tågbekken så fin ut. Kikket ned på WWOD-armbåndet mitt og kjente på motivasjonen. Ute av bilen pekte Muse plutselig opp på fossen, mens han skrek, Shiiiit!! Så du det store israset? Jeg forstod ikke hva han mente. Isras? Hadde ikke sett noenting, men skjønte dette kanskje ikke var dagen. Sesongen var fremdeles ung. Vi får flere sjanser. Er jo praktisk talt i bakgården vår. Kikka ut diverse fosser, men alle så enten for vanskelige eller for tynne ut. Endte med den minste fossen. Så ut som to taulengder 3erklatring opp til bunnen av et stort gjel. Lo av oss selv mens vi racket opp. Ja ja, i løpet av vintern får vi gått alle fossene i Litdlane, skrøt jeg på forskudd. Da jeg begynte å klatre føltes det litt rart. Isen kunne ikke være mer enn 60 grader bratt, men det føltes tungt, iallefall i hodet. Etter 15 meter og 5 skruer gav jeg opp. Vil du overta!, ropte jeg. Psyker ut! Kikka ned, men Muse var borte. Plutselig hørte jeg latter ved siden av meg. Der stod muse på en stein. Han hadde gått opp på siden av fossen. Spasert. 


Ble bailing. Pinlig. Vi skulle gå i Olsens fotspor opp Tågbekken, et ismonster i verdensklasse, men endte med å psyke ut på etter 15 meter på en 3er foss.

I bilen kom vi på at mixklatring kanskje var tingen for oss som ikke er skrudd sammen slik som Olsen, følelsesmennesker. Kort vei opp..og ned igjen - til komforten.  

Tilbake i Oppdal stakk vi innom lokale sportsbutikken vpg. Hørte pusting og pesing bak disken. En mannstemme, amerikansk hørtes det ut som. Oh! Oh! Ah! Yess! Allmost there! En damestemme, dansk, ropte. Ja kempefint, come on cowboy! Vi trodde vi skulle ta noen på fersken, men det viste seg at en fyr hang i taket etter to isøkser og skulle vise den danske damen figure off four.
Cowboyen fikk se oss og slapp øksene, Iceklatrer? You vil ha beta? Så holdt han en halvtimes monolog om alle fossene i Drivdalen og Vinstradalen. Vi torde ikke avbryte han og danskedama smøg seg snurt ut, nå som hun ikke fikk mere oppmerksomhet fra fyren, som viste seg å hete Jans. Han kom fra USA, men foreldrene hadde norske aner og ville gi han et norskt navn. Dessverre hadde de blandet mellom Jan og Jens. Da han endelig roet litt på snakketøyet (vi hadde jo gått alle fossene han hadde gitt oss beta om) spurte vi om det fantes noen miksruter i området. Ble tipset om Ishoel ned mot Gråura der det skulle være noen bolta islinjer. Da vi skulle gå spurte han om vi ville ha kortet hans. Tok frem et visittkkort som han kladdet over med sprittusj. Så det hadde stått et annet navn der, men nå stod det kun, Jans SJEFFEN.

Fant til slutt cragget, Ishole, etter Sjeffens beskrivelse. Kult sted. Litt sånn man ser i magasinene, bare skalert ned til 20 %. Islinjer og miksruter over en frossen elv. Fikk prøvd to ruter før det ble mørkt. Lette, men vi falt på begge. Kjørte tilbake til Stålstuten der vi så Ice Up, mens vi kjente på skammen.

Ja ja. Det var den dagen. Ingen leveranser, men følte lizm vi levde drømmen, en smule i allefall, men gruer meg til å sende CR til Ols. 

1 comment: