04.03.2009 - Gudvangen - Der Germanische Boltkaiser / Hilti Style

WTF? The Ols slang meg med i en mailtråd med selveste superalpinisten Robert Jasper i dag. Det er jo kult...syntes jeg... helt til jeg så at Jasper har felles mailadresse med kona si. Men ikke nok med det: Viser seg at Jasper og Strofer har vært i Gudvangen og satt et ukjent antall bolter! De gikk en linje til venstre for den jeg og Ols gikk i 2006. Introisen var også fryst i år. Her var det ikke is da jeg og Olsen gikk toppen. Rutene består egentlig av en intro foss opp til slakere terreng (der man til og med finner en skog) og så topplinjene som er 400-450 meter høye. Øvre del har tidligere blitt gått til topps minst en gang og bailet på minst to ganger. Introisen har også blitt gått før av ukjente klatrere. Før Jasper har alle klart å komme seg ned uten bolter. De kalte ruta Into The Wild. Men han vil ikke si hvor mange bolter han har satt. Han har også gått isen han kaller "Fosslimonster" den også bolta i dass. Det her var ikke så godt stil. Spesielt ikke da han på forhånd hadde fått vite at en til to av de største linjene i Gudvangen var besteget.
Isen varierer veldig fra år til år. Sånn var isen i 2005, sånn var den i 2006 og her er den i 2009. Og til slutt sånn i 2011 (fremtiden).  Da blir det åpenbart at det er helt døll å bolte.



"Into The Wild"  (not anymore)

Super Alpinists Robert Jasper  have been to Gudvangen, first with Marcus Storfer, and later with Roger Schäli. Too bad he chose to bring bolts to these magic ice routes. Jasper even knew that one or two of the main ice falls already had been climbed. Jasper bolted the ice fall he gave the name “Fosslimonster”. This line has been waited for by climbers to form completely, but Jasper did not wait, he just bolted instead. They also put in a unknown number of bolt on the left most line on Kjerrskredkvelven. This line is a variation of the line climbed in 2006 by me and Olsen. This year also the lower intro ice fall had frozen, meaning Jasper and Strofer could climb ice for more than 1000 meters. They gave the route the ironic name Into The Wild. These ice falls can be climbed and rappelled without any bolts. If you think it's unsafe, please bail. Half way up “the longest ice route in the world” you even can find a forest full of trees (and a few sheep) to rappel off. I have rappelled from the very top once and from the right ice line once. Both times we didn’t need to leave anything but a few slings. I also know that I.Pappert and H.Berger bailed from the middle line, and also a unknown team did the lower fall years ago. None of these needed any bolts to get down this straight forward descent. It is not common to bring bolts when you go ice climbing in Norway.

Please check these links illustrating how ice conditions change from year to year in Norway:

You should not bolt something that may be covered in meters of ice the next year. Actually you should never ever bolt anything in these mountains.

Not so good Mr. Jasper. And why do you need bolts? I know you are such a strong climber anyway. Probably the strongest dude who ever climbed in Gudvangen and also the only one finding it neccessary to bolt.

More info:


Andreas Klarströms view on Hiltistyle

BMC News About the climbs

Planet Mountain News about the climbs

Offisiel uttalelse fra Norsk Tindeklubb

Des 2008 - Ols og Den Nye Vinen i Patagonia

Nok en monster cragrapport fra Den Nye vinen også kjent som Bjørn Eivind. Han har sammen med blant annet The Ols rocka around neri Patagonia.Takk Bjørn Eivind for CR og fantastiske bilder. Legg merke til Olsen som gikk disse monsterlinjene i Patagonia rett ut av sofaen.

Popping out of the long windblown ice tunnel, I wonder what Cullen is thinking? He is having his first real ice climb this very moment on Cerro Torre, what a debut! Comparable to having your life´s first sexual encounter with Sophia Loren. As I take in slack while Cullen follows up the beautiful deep blue tunnel, I feel the  incredible lightness of being on the ultra-classic Ferrari route in such weather. We are almost naked, one thin 70 meter iceline, 5 stoppers and one piton together with ten ice screws. Everything is light on this climb, weather, equipment, body and even better, my heart feels light and full of energy. I manage to enjoy everything to its fullest and putting other things in a small drawer just for now, saving it for the descent or something.


Marius is on fire immediately when he sees my pictures and material from last year and hear my stories. I had been burning constantly since my first stormy visit in november 2007. The raw beauty and the fighting against wind and snow turned me on, believe it or not. I am happy to go with such a good friend and strong ice climber like him, and I book the tickets immediately to pin him down. We have big plans of course, and I cannot wait to see what will actually be possible to achieve. With the weather Norway has on offer for us back home, at least we are somewhat prepared for battle.


There are always things in your life you have to deal with, this time we both had major stuff in line back home. A whole trip is hardly ever perfect, and for life as a whole, forget it. But an isolated climb can be just that, a beautiful escape with no flaws, filling me up for more important things to come.







































On the summit mushroom of Stanhardt I sense something in Marius mindset that I´m not used to. In the whiteout and gusty wind we miss the main mushroom and climb the first snowcotton formation we see. For a split second when the clouds part, I see a small ridge leading to the bigger summit formation just half a pitch away. He immediately says that we should go down instead of climbing the other one as well. I find it a bit defensive to be him, but still reasonable, and we agree on heading down. I don´t give it a second thought at all. 



We get some serious spindrift abseiling down the chimney, it reminds me of last year when Joakim Eide and me where fighting our way up the lower part of it in a snowstorm. It was totally crazy, we could not see the ice nor our hands because of the constant powder avalanche streaming down the chimney. We climbed half a pitch before giving up, by then Joakim´s hood had blown off and his jacket filled up with snow very fast. When it started to melt on his back the whole situation started to get interesting.
This year everything is different, in our first try we climb Exocet on Cerro Stanhardt. Starting leisurely at sunrise on a cold day with a little bit of wind, the cool temps made the iceconditions perfect in the 240 meter long chimney. It was steep, hard and amazing. The preceding days had been stormy, the result was fantastic white rime covering everything. The beauty was surreal, the whole north/east wall of Stanhardt was totally white. It was actually hard to concentrate on the climbing, which we had to, the mixed sections demanded a lot of digging in the rime to find the holds and cracks.


A tickling sensation creeps down my spine when arriving down on the glacier above Niponino just as darkness falls, what a timing. I wonder if Patagonia might have more on hold for us, this is such a promising start.

A few days later we head for The Marsigny/Parkin route on the south side of Cerro Torre. This is totally out of condition and after some 200 meters of scary climbing with hardly any protection or sound belays, we decide to rap down again. This is also very scary and it is difficult to find cracks for pitons or ice for v-threads. As a consolation prize, we climb Benitiers on El Mocho, and then decide to move base camp and try our luck from Rio Blanco and Paso Superior on the other side of The Fitz Roy massif.



The supercool iceline running down the rockface below the Poincenot serac is on our mind, among other things. We know time is short, if the temp rises and we get sunny weather, the whole thing might evaporate and be gone in a few days. We are not less motivated by Rolo Garibotti telling us it is unclimbed, he says he will even throw in a dinner for us if we really climb it. After scanning the forecast twice every day, we are now on our way to our tent at Rio Blanco. Tomorrow is supposed to be ok, a brief weatherwindow is passing by. 


Waking up at night, I almost have to pull Marius out by force, clearly something is bothering him. My dear friend doesn´t seem to have his usual joy before a possible great climb. However, the starstudded night soon puts us on the right mindtrack again, the sunrise is magic as we branch left towards Poincenot. We rope up for the more complicated glacier above Lago Sucia. Soon we will be able to see the line. I can´t wait, blood rushes through my body as we plod and weave our tracks between giant blocks of ice. From a long distance the line looked a little white and sundrenched, will it be safe and climbable still? In the split second when the ice comes into view, I know we will be climbing today. To further emphasize our good fortune, the morning sun is hidden behind a thin veil og cloudes and doesn´t harm the ice. And in a few hours the sun will not even reach the southeast facing wall.


Seracs are always something to consider. There is an enormous one hanging over and along the whole length of the big rockface. But just above our line it is laying back and looks safe.  Once up on the steep wall, the sun comes again. As fast as flipping a switch, small chunks of ice starts falling, I know it is only bits of rime falling off the almost white rockface, but it still disturbs us. The ice is fine, solid under a 3-4 cm layer of white. Progress is fast, soon the sun disappears and the rime bombardement stops. Hanging in my harness, I realise this is the perfect moment here and now. I try to absorb the gorgeous surroundings, but it is almost too much. The line is straight as a pencil, stretching above us and into the sky. It isn´t a waterfall really, more like a meltdown from the glacier above, no more than half a meter thick in the middle and thinner to the sides. What a feeling beeing a spider on this white web plastered to a smooth wall 500 meters high and blank as a mirror. Suddenly a distant thunder tears me out of my dreamlike condition on the belay, looking out left I see big chunks of ice falling silently towards the glacier below. The wall is so steep, the big ice avalanche explodes down there without touching rock on the way down. A big puff of powder spreads out down below us. I can´t help but screaming in joy and amazement. Looking up, I see Marius hanging on his axes 50 meters above me, he didn´t miss the show either.


The actual climbing is a bit monotonous, but not boring by far, we are moving up a blank wall of ice without any formations. Two long dead vertical sections get the pump started a bit, the rest of the climb is a little less steep, maybe 85 degrees. We are delighted to find the serac perfectly relaxed above our line just as expected, it gives us 100 meters of easy climbing to top out and rest our eyes on the grand wall of Fitz Roy. After a few minutes, Marius takes the lead guiding us safely back down, abseiling from abalakovs after downclimbing to the serac. Ten long rappels take us past the bergschrund and to our packs waiting below. When we walk back towards Lago de los Tres, we leave some gear for later.
Back down and into the waiting game, we discuss a possible big new line on a big face. We decide to give it a try, there is a nice weather window coming. But the evening before our planned departure as I sort the gear, I know that Marius´s motivation is running low. Waking up at midnight to leave for Fitz Roy, he has lost his momentum. We talk a lot and realize that there is no point in us climbing when his joy is absent and his mind is somewhere else. A close and dear partner at his company is seriously ill. I know that next time for some reason, it might be me in his shoes. But I´m still full of energy and understand that the best way to set us both ”free” is for me to find another partner as soon as possible. Grabbing my water bottle, I immediately head towards Chaltén wringing my brain for any option. I remember a young guy named Ramiro, he was looking for a partner the other day. Arriving back down, full of hope, I head for his tent and wake him up.

Ramiro is willing and ready, after one hour we head towards Rio Blanco again. Marius is smiling when he sees that I have found somone to team up with, we say goodbye and I don´t know at this point that he will be on a plane back to Norway in a couple of days.

Next afternoon we lounge on our stonebeds under Supercanaleta, the hike from Paso Superior via paso Guillamet went surprisingly smooth. Mr. Ramiro is half my age and in good shape. Our slumbering stops at midnight, we stand up, grab the the rope, the rack and put the small packs on our back. The start of the route in the canaleta itself is easy, though the ice in some sections is thin and running with water. The massive rockfaces must still contain some heat from the eveningsun. We are not alone, two other teams are plodding up close to us during the night. Climbing big routes with unknown partners is not my normal choice, I miss Marius a lot. Beeing a unified and well adjusted team is so much better and safer and gives more room to focus on the challenges ahead, they are usually plentyful to say the least. Ramiro is a nice guy, but we differ in experience and it falls on me to do the leading and route finding.   


The nature of the route allows fast progress with shorter sections of harder climbing. We reach the top in the afternoon, more or less together with the other teams. In total we are seven people up there, sharing chocolate cake from the Chocolateria, smiling and laughing. Ramiro is really happy, he tells me about his father that attempted this peak in his youth, now he will return and tell him that he just put his feet on the very top of Fitz Roy.


Two days later, I´m heading up for a new climb, this is turning into a frenzy. If there is an almighty up there, he is certainly putting a lot of care into creating good weather for us. I cannot believe how lucky we are, notorious Patagonia is giving us a stable high pressure system. All we have to do is climb, climb, climb.


I brought with me the topo of Vela y Viento  (Red Pillar) on Mermoz. The rumours says it to be a beautiful and sustained crackline, it was created by Kurt Albert and Bernd Arnold ten years ago. I have to pinch myself, just starting another dream climb. This time with crack climber Cullen Kirk from the north american desert. After a short and flaky introduction, the cracks unfold in front of us, the hard pitches beeing fingersized splitters. There is a 70 meter section with continous hands, it is as good as any climb in Indian Creek. We have a light pack for the second and nothing for the man in the sharp end. Swinging leads, we gain height rapidly, soon we can navigate the sharp summit ridge and have a look out west at the queen of Patagonia. Having climbed under the mighty king (Fitz Roy) the whole day, it is nice with some female company. The tickling sensation rises again as I see Cerro Torre, but it would be too much, I can´t have her as well on this trip, or can I? Trying to focus on the moment, I wonder about all the bolts placed with a power drill on this natural line. I hope this is a dying trend, here in Patagonia and elsewhere, using a power drill to place 100+ bolts on a 600 meter crackline is after my opinion a style that should be avoided.


Back in Chaltén to eat, eat, eat and counting days to my bus ride out of town. It is still time for the ultimate ice climb, the Ferrari route on Cerro Torre. I quickly realize that Cullen is the man, even if he hasn´t climbed a real ice route in his life yet. Our partnership on Mermoz was fine. He has an urge to move upwards that impressed me, and even better, he is keen to go.

After one rest day, I find myself once again in Niponino below Cerro Torre. There is a kind of lightness of beeing that is hard to grasp. When we start the approach towards the Stanhardt col, I feel light and strong after more than five weeks of climbing in the area. Our plan seems  obvious to us and a much better choice than spending weeks in a rotten cave on the ice cap as many people do to get access to the Ferrari route. As we descend from the col via three short rappels a subtle sunrise paints its first strokes on the mountains in Cirque de los Altares, one of the most beautiful places I´ve seen in my life.


We go solo with the rope in the pack directly to Col of Hope and stops there for breakfast. On the headwall there are some tiny figures climbing, maybe it is the Argentinians? Cullen is familiar with simul-climbing and we basically simul all the way to the headwall except for the steepest pitch on the Helmet. This is the day when everything is easy and light, I never loose my concentration though, aware of the danger hidden behind the beauty. Topping out the steep headwall, I meet with Walter from Switzerland who is decending after the first solo of the Ferrari. Having nice chat with him as I take in slack, I´m impressed once more by Cullen´s tenacity. When he comes to the belay he is pumped to his ears, but didn´t rest during the long, steep pitch. From there every step is magic, and brings us closer to the summit of Cerro Torre. The long, blue ice tunnel takes us to an easier pitch and then finally I can take my first swing at the mythic mushroom guarding the summit. It takes me something like twenty minutes thanks to the hard work of the young Argentinians digging in the rime the week before. The climbing  still makes your heart beat, 40 meters of overhanging hooking and stemming in ice and snow.

 
The rock-solid bearhug I get from Nico, one of the Argentinians on the summit plateau is sweet. Fucking hell, we have reached the very summit of Cerro Torre in perfect weather. We have climbed faster and lighter than I ever thougt possible. Thanks to Rolo Garibotti, who put the idea of doing it in a day from Niponino into my head.


Bathing for hours in the afternoon sun, trying to absorb every drop, we decide to bivi on the top to ”have it all”. We have a windproof sack and establish a sheltered bivi just under an overhang. The wind picks up during the night, it is hard to sleep to the flapping of the fabric. To make it worse, I eat something that looks like chocolate beans. It is actually espresso beans with a thin chocolate cover. After half an hour I´m wide awake with a hurting stomach. I managed to eat the whole package. I still manage to smile as I spoon with Cullen, drawing warmth from each other like it was a beloved girlfriend there with you. My god, climbing does bring men closer to each other in every sense. We go trough crisis in the partnership on long and serious climbs, and every time it is a little lesson in how to treat a fellow human soul. Our descent the next day is tiring and a test for our patience. With only one 70 meter 8.1 mm we have to take care. I´m shocked by the bolt travesty on the Compressor route, even if I knew what to expect. Around 40 rappels bring us down to the glacier. The rope looks like overcooked spaghetti, but it took us safely down.  Soon we will sleep like babies in our tent in Niponino.

 
Fotocred Bjørn Eivind Årtun

Rjukan - Jan 2008

Ols har vært i Rjukan med Rukken og Bjørn Eivind (den nye vinen). Etter turen fikk jeg en sms fra Rukken som tilsa at noe hadde kræsja på turen. Sendte Ols en mail og fikk forklaringen. Alle historier har flere sider, men tydelig at Ols klikket litt sånn som han gjør og da. Men som Rukken sier: Det var som det var. Det er som det er. Det blir som det blir. Teksten under er Bjørn Eivinds egen cragrapport og hans versjon av turen.

Rjukan CR av Bjørn Eivind
På: Ols, Rukk og meg
SD: Juvsøyla + fossen til høyre for brua, lørdag ble det diverse småtjafs på Krokan ma "De kaller meg Fjård"..
Gøy på Juvsøyla, jeg ledet mikstaulengden der jeg køla litt med tjukk papp over grovkornet løssnø og slo den nyslipte øksa mi i stein. Øksebladene mine bar preg av Patagonia og ble dissa totalt av de andre. Ellers gikk turen som en drøm, henholdsvis K og M ledet kjapt og greit de to neste tauene. Vi rappet ned over de to tsjekkerne som hadde mistet en øks. De gravde og gravde i snøen for å prøve å finne den.
Høydepunktet på lørdag kveld var da Olsen puttet en kjøttpølse i brokkoliblandingen til Kristen. Han brøt sammen i krampegråt og måtte kjøres til legevakten for å pumpes. Jeg mistenker Marius for at dette også var et ledd i guideutdanningen hans. Tror han fører opp disse "ulykkene" som praksis i loggen sin.
Vi sov hos Jakob, en hyggelig danske som har kjøpt en skole han pusser opp (gult hus på høyre side før sentrum). Skikkelig bra sted som koster 150,- pr natt.
Ps jeg har ingen bilder da kamera har konket igjen, Olsen har muligens noen...

Vinter 2007 -Oppdal

Glemte å blogge om vinterens eneste tur med Olsen, da vi var i Oppdal. Da vi dro opp med den nye alpine vinen, BE, for å klatre litt is og for å møte broærn & Co, trøndera. 



Turen blir fortalt gjennom BEs cragrapport.

Fra: bjorn-eivind
Emne: CR Oppdal 
Dato: 9. januar 2007 13.42.04 GMT+01:00 



Kondistrening, griseprat og guttelek! 

På: Jo, BE, Marius, Marius 

Andre: Henrik, Kjetil og Ingvild 

SD: Kongsvollfossen, Tøftfossen, to små slake fosser “oppe i lia” (førstebestigninger??) og Brudebjøllo. 

Jeg ble sjokkert vitne til Grimsæth brødrene sammen for første gang, de voldtok Olsen og gav Jo en omgang med tyrkiske mansjetter m.m. og var sentrale i en seriøs debatt viet piiip og sterilisering. 

Utenom flere gode middager med bla. indisk kyllingrett og reinsdyr fra Saudafjellene så var det fint å få tunet maskinen litt, flere lange anmarsjer gjorde godt, isklatringen kom igang og alt vel. 

Grisepraten nådde uante høyder lørdagskvelden, og døde brått da Jo forlot oss. Kanskje det er noe med onkel Jo som trigger grispraten så til de grader, folk slapp seg virkelig løs. 

Jeg viser til div. bilder for mere info om en feiende flott turhelg.. 

be 

usensurert..





Sensommer 2007 - Bohus


Dagens innlegg er en CR fra Onkel Jo. Flere av Ole Petters fantastiske bilder fra turen kan sees her: http://forum.steepstone.com/oph/bohus07/

I Bohus: Marcus, Margrete, Marius Ols og Gz, OP, HildeÅ & Co, HildeB og Bore blikket innom.

S&D
Høgberget: HildeB saitet Cafe Ole 7, Marcus, Bore og Gz rp Enigma  7+, Gz, Olsen og Marcus saitet/flæsjet Messoforte 6+, Marcus, Gz og jeg saiteht/flæsjet Andromeda 7- (soft). Alle saitet/flæsjet Karl Alfred og Nesten syv, begge soft 6-.
Galgeberget: Olsen flæsjet Masken 7/7+ (!!!!!), kjæresten til HildeÅ gjorde det samme, HildeB, Gz og en fyr gikk den rp. Gz og Marcus gikk Endurohjørnet 7+/8-. Ellers ble det klatret en del på Store Galgeberget, mest gammelt og kjært for oss, men Team HildeÅ saitet og flæsjet en del.

Avreise lørdag morgen. Kvalitetsgjeng. Forventninger. Gz hadde tenåringsnykker og la på røret fordi jeg human beatbokset. Jeg la på røret da han ringte tilbake og innledet med et rap. Han er inne i en typisk fadermorderperiode. I klassisk gresk tragedietradisjon må han "drepe" sine fedre/forbilder for å løsrive seg og tre inn i en fullverdig voksenrolle. Dette medfører en del heft for Olsen og meg som stadig vekk blir grensesatt på syltynt, usaklig grunnlag. Olsen fortjener det forresten. Vi har jo gjennomskuet for lengst at alt maset om lillesøsteren til Gz egentlig bare er en kanalisering av den sterke homoerotiske dragningen han føler mot tvillingparet. Når Kjetil og Marius banker Ols, fordi han griseprater om "lillesøster", tar de egentlig et fysisk oppgjør med sin egen latente homoseksualitet. Det som forvirrer litt er jo at Ingvild og Susanna ikke er mer i opposisjon til Ols, som representerer tvillingenes trekning mot hankjønnet, og dermed blir et sterkt symbol på det som motarbeider det tradisjonelle ekteskapet, som jo disse ungdommene merkelig nok tror så sterkt på.
Vi startet i utrygt vær på Høgberget. Ikke så mye å se på kanskje, men det viste seg at stedet bugnet av kvalitetsklatring. Jeg ble plassert i gruppe med Bore. De fleste startet med noen kozelige 6-. Bore sjokket seg opp Enigma (7+) som så veldig fin ut. Gz og Marcus gikk denne senere på dagen. Jeg kaldpumpet ut på en lang, lett men slopy 6+ og fikk en liten psykisk knekk av det. Mange gikk en kul 6+ og vi var flere som gikk en soft 7-. Dagens høydepunkt var HildeB strålende, überkontrollerte sait av en tynn syver, Cafe Ole. Hun er svært flink. Margrete gjorde også en solid innsats, men tok en dramatisk oppnedtryning i et tre.

Det begynte å regne mot slutten av økten og kvinnene, og de svakere, mumlet om campinghytte. Vi fikk heldigvis presset gjennom norskecampen, under forutsetning av at vi skaffet en presenning. Presenningsbutikken var steng, så med hjemmel i nødretten, stjal OP, Ols og jeg et eksemplar fra en fraflyttet Deliverance-gård.

Det ble en herlig kveld. Vi følte oss som de fineste tatere der vi satt hutlet sammen under selvstjålet presenning i varmen fra Gz`s flammeblåsing, og tidenes største og mest uryddige bål. Den Gode Samtalen fløt friksjonsfritt og høydlydt. En passe dosering kjøtt, øl, vin, kånjakk og en kraftig dose tullogtøys. Personlig hadde jeg det så hyggelig at jeg i den sterke gleden over nuet, fikk et slags dejavu av nostalgi. For å formulere det enklere: Jeg tenkte at jeg kommer til å lengte etter dette, hvis jeg noen gang slutter å dra på sånne turer.
Vi spiste frokost i fin tørkevind og oppholdsvær. Galgeberget. 
Hødepunktene: Olsens rett fra sofaen flæsj av Masken (7/7+). Jævlig imponerende og litt irriterende for oss som ikke klarte det. For en rute! Gz gikk Endurohjørnet (7+/8- og litt spredt sikret) i andre og uten bruk av topptau. Imponerende! Marcus gikk også Enduro i dagens andre (?), HildeB gikk Masken i andre. Disse to karene som var med HildeÅ flasjet, eller semiflasjet Masken. Jeg ble nesten inspirert til å komme i form igjen.

Gleder meg til å se OPs bilder, og blir gjerne med til Bohus SNART.

Juni 2006 - Broærn utdrikningslag og Ols i fjellet

Broærn gifter seg med sin Sus i sommer og i anledningen ble det utdrikningslag. En fin blanding av gærninger deriblant gryntete tindegrupppister og ironiske oslocragere henta broærn en tidlig morgen i Oslogryta. Men da vi dro broærn ut av senga hans så vi at han stusset på noe. Men hvor er Olsen da? Stårn utenfor? Nei, sorry broærn. Ols hadde meldt avbud til bryllupet grunnet Nordtind kurs. Og nå han hadde heller ikke tid til å drikke ut sin lærling. Broærn var tydelig skuffa. Ols hang i et eller annet stup i fjellheimen for å få sin master of kortausteknik and taljemetode. Han skal bli del av den alpine elite. De som kan alle triksa og lukter våt ull. Ja ja ikkeno å gjøre med det. Alle andre var jo der. Det ble mye i stilen harry utdrikningslag før vi satte broærn på toget alene til Tønsberg, iført et kompromitterende antrekk. Mamma og pappa hadde sjenerøst latt oss disponere huset i Dollaråsen på toppen av Husvikcraget. Perfekt sted for en sommerfest. Men hvor mamma og pappa skulle bo den natten bekymret jeg meg ikke om. Det skulle jeg har gjort. Så altså der endte vi på Husvik. Til selve kilden. Der vi en gang bodde i en boble ovenfor det lille craget og der vi også møtte vår mentor back in the days. Veien opp Husvikåsen gikk via Arneruta, testpiecen fra det glade nittitall. Broærn trengte to kalkløse forsøk på å få gått ruta. Han husket betaen fra gamle dager og jammet høyre tommel i hullet på layback cruxet. Det hjalp ikke på friksjonen å bli nedspylt av alkohol ovenfra. Utover kvelden ble broærn, som meningen er, mer og mer beruset. Han var en blanding av amorøs, aggressiv og rabiat. Men innimellom ropte han med sentimental stemme: Olsen, hvor er du mentor? Det hele toppet seg da broærn blåste flammer for så å finne frem et luftgevær. Broærn skjøt meg i foten og Onkel Jo ble molestet etter et forsøk på grensesetting. Så sa det stopp for broærn, han gjemte seg på soverommet. Ville ta kvelden. Men vi dro han med ut og ned til fjorden der et bad fikk han i gang. Sånn holdt vi på til han igjen stakk på for å legge seg. Og denne gangen låste han døren. Ikke mye vits i det da vinduet var åpent. Vi klatret inn og stripset armer og ben. Festen var ikke over. Mens vi bar en naken og litt blodig Marius ned trappen begynte han å skrike: Mamma! Hæ? MAMMA!!! MAAAAAMMMMA MAMMA! Og akkurat da, hvem kom inn døra? Jo nettopp, MAMMA?? Hva gjør dere her? HVA SKJER?

Det viste seg at i mamma og pappas boble, så ender alle fester senest klokken ett, så de mente de kunne snike seg inn i huset ut på natta. De forventet nok en samling edru gutter som satt og sang kumbaya. BIG MISTAKE. Ååå så pinlig, for begge parter. Der stod vi og holdt en naken og bakbundet Marius som skreik på morra si! De fleste som bar broærn hadde ikke en gang hilst på foreldrene våre før. Mamma var forferdet: Er detta noe morsomt da? Sånn vakke mitt utdrikningslag, ja vi drakk ikke alkohol en gang, vi spiste twist. Nei men tensingvenninnene dine var kanskje litt annerledes enn den gjengen her da mamma!! Jommen detta kan ummulig værra no artig! Pappa prøvde å grensesette oss, men ikke lett når mange av deltakerne nesten var på pappas alder. Ikke en gang at han har besteget Storen ga autoritet i denne forsamlingen. De gjemte seg i huset mens vi trakk oss ned til utepeisen, så langt vekk fra huset som mulig. Der la vi en bakbundet broærn foran bålet. Hvert kvarter ropte han ut i sommernatten: Mamma! Det ble noe av det mest pinligste, men også morsomste jeg har vært med på. Til løkke med dan broærn. Blod er tykkere enn vann og det er sausen man blir feit av, sa brura.



February 18 - 2006 - GUDVANGEN BAIL

English version below.

Kjerrskredkvelven, Gudvangen.
Mens Ols, broærn og alle kjendisene var på issamling dro jeg og kona for å gå den andre islinja i Gudvangen. Omstendighetene med diplomoppgave, dårlig økonomi og ikke minst knapt med tid klarte ikke å dempe lysten til å gjøre et forsøk nå som isen henger der. Vi klarte å pante flasker nok til mat og kaffe er gratis på statoil. Wiener melange er fortsatt en favoritt. Det mest usikre var forholdene. Ingvild hadde hørt fra Harri at isen hadde endret karakter siden sist. Han og Ines Pappert hadde forsøkt å repetere ruta til Ols og meg. Pilaren hadde beveget på seg og knaket da Harri var halvveis opp. Harri hadde nøkternt gjenfortalt at han vurderte sjansen for å komme ned i live var 50%. Heldigvis holdt flaksen, han fullførte søyla og firte seg av så fort de klarte. Men om isen kan jo endre seg igjen vel? Ingen annen måte å vite det på enn å prøve.
Ankom Gudvangen natt til lørdag og sovnet i hvert vårt bilsete. Vi var oppe to timer senere, 04:00, stivfrosne i en nediset bil. Ting var ikke like smooth som sist. Klarte å presse i oss en skive og la i vei inn i mørket.  Det intense ønsket om å gå superlinja dro oss oppover, sammen med lysten til å få igjen varmen. Den kom tilbake med høydemeterne.


Gikk litt feil i mørket men kom raskt inn på rett vei oppover svaene. Nå som jeg har vært der før var ikke introklatringen like spennende, selv i mørket. Etter noen timer kom lyset og vi fikk se fossen som så akkurat ut som sist syntes jeg. Så var vi oppe i bowlen og det sinnsyke miljøet under fossen. Hundrevis av meter over dalen i en verden få mennesker har besøkt.

Første taulengden på linje nr 2 var ikke så vanskelig. Men isen den var sprø. Noen ganger har man så lyst at man overser følelsen som sier at det du gjør er helt feil. Dette var en sånn dag. Uten Olsens åttimetertau ble det standplass veldig tidlig. Jeg fikk heldigvis slengt en slynge rundt en pilar i tillegg til mange skruer i den sprø isen. Med reverso merket jeg ikke så godt da tauet strammet seg. Men da det smalt noe sykt fra innsteget forstod jeg at Ingvild hadde rast ut noe stort. Det viste seg at hele seksjonen som Ingvild hang i løsnet. Heldigvis satt ikke økser, stegjern eller skruer fast i isklumpen. Så hun hang trygt i tauet mens blokka eksploderte ved innsteget og fortsatte sin mer enn femhundremeter lange ferd ned mot dalen. Ingvild tok det veldig bra. Litt for bra kanskje for jeg klarte ikke la være å sjekke ut neste taulengde. Faens dust. Men ti meter og en skrue som fikk hele pillaren til å lage lyd ga meg sjelven. Listet meg ned. Drit i om vi må henge igjen racket. Bare komme oss ned. Bat out of hell! Vel nede fra fossen løp ut av fallsonen og inn i skogen. Der følte vi oss trygge.



På returen merket vi trøttheten komme. Hadde rushet ut av Oslo, over fjellet, og opp fossen og ned fossen. Nå var vi slitne og med hundrevis av meter med rapeller og nedklatring. Prøvde å skjerpe oss så godt vi kunne. Dobbelt og trippelsjekket hvert anker og innbinding. Tidlig på ettermiddagen var vi nede ved bilen. Trygge men kjørte. Så kalde. Og så sultne. Fant en thaisjappe i Aurland som solgte stekt ris til ti kroner. Perfekt for oss dirtbags. Neste dag gikk vi en foss oppe på fjellet ovenfor Vassbygdi. Men det var bare en foss, ikke et sånt eventyr som vi snudde på i går. På veien hjem lovte jeg meg selv at neste gang jeg drar på istur skal jeg: 1. Ha penger på konto. 2.Sove innendørs. 3.Se an forholdene. Neste gang blir nok neste sesong. Skole tar over fokuset nå. Kanskje like greit siden halve vinterracket vårt henger i Kjerrskredskvelven.


GUDVANGEN - NAROYDALEN - BAIL

The ice and approach slabs - big scale
While Olsen, my brother and the celebrities were attending the Ice Festival, me and my wife snuck off to try the second line in Gudvangen. Harri and Ines Pappert had attempted to repeat me and Marius’ line up Kjerrskredkvelven. But conditions had changed. They had barely escaped from the second pitch when the pillar had started moving and making lots of horrible sound. But we thought it may have improved during the last few days. Or I wished to believe it had improved. Only way to find out was to go there our selves. The long drive and two shivering hours of sleep made an not ideal start. We managed the approach in the dark in a few hours driven by the urge to get an first ascent as well as getting warm. The line looked awesome. It was just fifty meters to the right of our last climb. One of the best ice lines in the world! And unclimbed. The first pitch was not that hard. But the ice was very brittle. The beautiful setting and that we managed to get this far made me forget the unstable conditions of the ice. I really wanted the first ascent. Luckily I managed to back up my screws with a sling around a pillar at the first belay. As Ingvild was seconding the whole section she was climbing broke loose. Luckily no screws were in this part of the ice. She was caught by the ropes as the massive block continued down. It exploded at the base and continued the hundreds of meters down into the walley below. Too close. This was not good. But I stupidly wanted to check out the next pitch. Yes I am an idiot. After ten meters I placed a screw. It made the ice make horrible sounds all over. All my focus suddenly changed 180 degrees. Time to bat out of hell. Not caring about leaving behind all those expensive screws. At the base we rushed away from the fall zone of the ice and continued the long way down. We now could feel the fatigue of the long drive, cold night, long approach and intense moments on the ice. Luckily we managed to get safely down all those rappels and down climbs. I promised myself that next time we go ice climbing we should have enough money to afford indoors accommodation and not least: always listen to that inner voice telling to stop when conditions are not good.

Februar 2006 KJERAG / February 2006 Kjerag Big Wall Fjord Ice


På: Olsebols, Guy Lacelle, Harri Berger, Herman (fotograf), Edvard og meg selv. Andre: Sindre Bø, Stein Ivar og Øystein. S&D: Ols, Ed og Harryharry gikk nyturer "It´s isi" WI5, jeg og Guy repeterte "Svigermors" WI5. Det samme gjorde Stein Ivar og Øystein. Forhold: Meget fin is. Faktisk Verdens fineste!

CR #  1, Verdens fineste foss. Ref; Guy Lacelle

Dette ble en lang cragrapport. Først en samling filmklipp fra turen, uredigert. Lange sekvenser og lite klatring. For den interesserte.
28.02.2006 08:41
Historien blir fort lang, så jeg får skrive ut fra eget perspektiv. På arkitektstudiet holder vi på med ingrediensmetoden. Den går kort ut på å prøve ut alt på en gang i liten skala for å så kategorisere og parre alternativene og utføre det ultimate i stor skala. Ikke det at jeg har fått tid til så mye av dette i arkitekturfaget siste uken, men i klatring derimot har det vært fullt opp...som på denne turen. Det begynte med at Kaospiloten Olsen satte igjen bilen på Værnes etter Issamlingen i Oppdal og dro til Tromsø for å så dra til Oslo. Tanken var at jeg skulle kjøre den ned til Oslo og dra på tur med Kristen eller Adrien eller Anders eller kanskje Olsen? Jeg kunne dra til Gol, Hemsedal, Rjukan eller Gudvangen. Tilslutt helte det mot tur med Kristen. Så ringte Olsen; Vil du gå Svigermors Drøm med Guy Lacelle? Tja ja Kanskje det? Det hørtes fristende ut, men tur med K til Gol virket og kult. Men det ble Kjerag.

Uansett så hadde Olsebols glemt å legge igjen bilnøkkelen på Værnes. Onsdagen satt jeg hjemme og ventet på postmannen. Da han endelig kom hoppet jeg så på flybussen og hentet bilen.
Bilen var forøvrig tom for olje så den fikk tre liter og jeg en pølse. Så begynte kjøreturen. Det er langt til Stavanger fra Stjørdal, faktisk over 110 mil. Tanken var å overnatte hos foreldrene mine i Tønsberg eller søster i Kristiansand og rekke fergen til Lysebotn kl.16 dagen etter. Men men men så ringte Kaospiloten og fortalte at jeg måtte hente en bag med alt klatrestashet til hotshottene på Gardemoen og i tillegg måtte jeg rekke fergen kl.0615. Stresset var nå igang. Søvn og Macernstopp var det bare å glemme. Glatteveier og snø ned Østerdalen passet dårlig. Musikk var det og dårlig med. Etter to timer med Neil Young satte jeg på en rar cd med sanger om flyet om styrtet, mannen som valgte bort kjærligheten , en smak av honning, tiedemans kafé osv. Det viste seg at det var  "Kristens Favoritter" jeg hadde satt på. Da jeg byttet til siste av tre CDer var denne samme. Snakk om nedtur! Rart, men tror K velger musikk etter tekst og ikke melodi.

Uansett; fotoboksene fra helvete ned hele Sørlandskysten gjorde heller ikke ting lett. Da jeg endelig passerte den siste etter Kristiansand var det bare å gasse på. Da det var 110km igjen hadde jeg 50 minutter på meg til fergen etter en hel natts kjøring. Etter Sandnes gav Ed meg beta på en snarvei og de svingete veiene var heldigvis tørre. Det samme var bensintanken for varsellampen lyste de site fem milene.
Kl. 06.18 svingte jeg inn foran fergen. Ols, Ed &Co kastet seg over bilen. Det siste jeg husker var at Guy spurte om jeg ville smake på Eds kake før jeg våknet inne i Lysebotn.

Dagen som fulgte var litt rar. Føltes som en film. Jeg var lissom helt borte. Følte egentlig det samme gjalt alle untatt Olsen. Herman, fotografen, var helt vrak. Guy var og litt off. Tror de var psyka på isen de hadde sett fra fergen. Mens de andre satte ut båten og voldtok anmarsjen sov jeg i venterommet på kaien. Etter middag ble det plundring med utstyret før vi la oss til å sove.

Kl.03.00 ringte vekkeklokken. Rart å sitte i en liten båt på en dyp fjord mens man skimter høye fjell på alle kanter i mørket. Man føler seg liten. Fikk litt flashback til militæret.
Ute på Geitaneset møtte vi Ed som hadde kommet med egen båt dagen før. Han bød naturligvis på fyrstekake. Guy kjørte ut de andre mens jeg ventet. La meg ned i gresset. Sov litt og drømte om sengen hjemme og dama. Da jeg hørte båtmotoren igjen møtte jeg Guy på bryggen, fortøyde båten og tok Eds Zodiak ut igjen.


Under anmarsjen måtte vi heise båten på land og gå på tiblocks langs et fast tau i bratt gress og bush. Guy ville gå først siden han kjente veien, men plundret mye og gikk feil flere steder. Selv ville jeg gunne på, men Guy holdt oss igjen. Etter et eksponert sva og en slags rapellpendel var opp i Hengedalen og så isen. Selv hadde jeg ikke tenkt så mye på klatringen. Hadde hatt nok med andre ting. Etter et kjipt opptak over en bekk stod vi på innsteget. Olsen ropte og skrek entusiastisk over oss. Plutselig sier Guy; "Oh holy smoke! He fell" Jeg tørr ikke se opp før han fortsetter;"It was Ed but he´s okey" Forstod etterpå at Ed hadde falt på topptau og greide seg fint.

Når vi nådde isen ble min og Guys rolle byttet. Han ledet raskt første lengde opp et slags issva. Isen var helt super, men litt våt. Hadde inntrykk av at alt var på vei til å smelte, mens jeg fulgte Guy i vandremetode. Neste taulengde ble gradvis brattere opp mot en slags ispølse som snek seg ned et dieder. Den ble min. Olsen fotograferte meg fra ruten deres, mens jeg tenkte det ville bli råe bilder. Jeg har jo mest vært på cragget i år. Gått korte miksruter og sikret tett så dette var annerledes. På lengden gikk jeg på så fort jeg kunne og satte fire skruer. Har aldri før klatret en lengde på is så raskt. Egentlig ville jeg gå rett opp fra stand for å spare tid, men Guy ville ha meg ut til høyre så han ikke fikk is på seg. Dette så jeg ikke selv som noe problem da isen var så myk at det raste minimalt. Allikevel gryntet og ropte han når jeg et par ganger hogde ut noen små isklumper. Så jeg gjorde som isguruen sa og traverserte ut til høyre for å så traversere tilbake for å sette stand ved "ispølsen".
Oppe på stand var Guy ikke så fornøyd med å følge med sekk. Kommenterte at den var tung og at han måtte hugge mer enn på led pga vekten. Rart, men sekken hans var veldig tung. To duniser, ekstra hansker, tre vannflasker deriblandt Olsen sin som Hari hadde lagt igjen, kamera, en mystiks svart pose osv. Altfor mye.


Guy ledet rakt opp ti meter, så ned på meg og sa"I´m placing a screw here". Jeg forstod dette var kun for min skyld og ikke hans egen. Olsen hadde bedt han sette minst to per lengde. Olsen syntes selv det var psykende å ha en fyr uten mellomforankringer over seg. Selv syntes jeg han kunne gjøre som han selv ville. Duden faller jo aldri, han er verdens beste. Jeg tok tiden på Guy: Etter 7 minutter var han førti meter over meg. Jeg prøvde å filme Ols og gjengen, men de var i ferd med å forsvinne bak et utspring og Guy ropte "belay". Mens jeg fulgte kjente jeg tyngden av sekken opp den bratte taulengden. Oppe hos Guy forstod jeg at han var keen på å lede neste og. "We are late. We got to get to the top to reach the helicopter." Selv syntes jeg at min led før var rask nok. Ikke vet jeg om han ikke var enig, helst ville lede selv eller om han ikke ville klatre med sekken, men uansett så ble det til at han fikk viljen sin. Så var det gjort. Jeg ble lissom passifisert. Taulengdene som fulgte er vanskelig å skille fra hverandre når man kun følger på topptau. Alt jeg tenkte på var å klatre fort og ikke miste noe. Inne i en vakker ishule, hvor gul urin markerte inngangen hadde Guy satt stand. Jeg prøvde på dårlig engelsk og fortelle at dette var et vakker rom, men isguruen svarte tørt; "What ever" og forsvant ut i fossen.

Mens jeg satt på sekken inne i det blå rommet hørte jeg helikopteret komme. Dette var bestil for at Herman skulle fotografere Hari og at Anders Kringstad skulle filme. Det passerte i full fart forbi over hundre meter unna. Etterpå fortlate Herman at piloten sa han ville komme 20 meter innpå oss. Selv har jeg alltid trodd helikopter kan stå stille, men dette passerte som et småfly runde etter runde. Man blir grepet av lyden. Kanskje er det vibbene fra filmer som Apokalypse Now eller Cliffhanger, ikke vet jeg, men det er mektig å være nærme en slik maskin. Da jeg så Anders henge ut med kameraet ble jeg spesielt glad. Det var jeg som selv hadde foreslått han som kameramann for Olsen. Syntes han fortjente muligheten. Etterpå fikk vi høre at filmingen og bildene ble en fiasko.
Tåke og regn veltet inn over oss så pressekopteret forsvant og vi innså at vi bare kunne glemme helikoptertransport ned igjen. Det samme gjalt nok Haris plan om å basehoppe ned.

Mens jeg fulgte opp siste lengde kom Olsen rapellerende ned forbi meg. "Hallo! Har du ikke ledet noen ting eller?" "Eh, nei jo en lengde.." Jeg tenkte først han skulle fotografere oss, men kameraet hans lå visst nede i uren et sted da han hadde mistet det på siste taulengden. Tragisk. Da han forklarte at vi skulle rapellere ned ble jeg litt paff. Selv ville jeg helst gå rundt. Isen, rennen, svaene og gressbakkene under virket lite fristende. Selv hadde jo Ols og Ed gått ned sist da de sikkert da tenkte det samme som jeg gjorde nå. Så kom en til fyr rapellerende ned. Først trodde jeg det var Ed, men det var Sindre Bø. "Rart sted og treffes", sa han. Selv forstod jeg ikke hvor han kom fra, men etterpå fikk vi vite at han var kompis med piloten og ble sluppet av på toppen. Da tåken kom ville ikke piloten plukke han opp igjen. Ed sa etterpå at piloten burde dratt for lenge siden da tåken veltet inn. Anders fortalte meg og senere om en spennende ferd ut fjorden hvor de fløy under flere kabelspenn. Rapellene ned ble sosiale med seks mann. Nesten nede i rennen skrek Guy av smerte da Hari raste is på han. Ed og Olsen ble redde, men selv tok jeg det med ro da jeg syntes Guy ropte litt for høyt over de små sibitene jeg raste på han tidligere.

Heldigvis rappelerte vi ned hele rennen som hadde flere hull i snøen som du helst ikke ville ende nede i. Etter svaene rotet vi rundt i skogen før vi fant båten. Et sted spurte jeg Hari om det var eksponert. "It´s not exposed here", svarte han og la til "It´s never exposed in the dark".
Mens vi ventet på at Olsen og Ed kjørte til Geitaneset for å hente den største båten spiste jeg dagens første kjeks. Det var 19 timer siden frokosten og siste måltid. Da Ols kom susende tilbake i basebåten rapellerte vi ned til vannet og landet i båten. Ols ba oss lukke øynene og alle kjente igjen den sprutende lyden da han åpnet en øl. På Geitaneste fikk jeg smakt på fyrstekaken som jeg hadde takket nei til i griseotta før Ed og Sinde forsvant ut i mørket i Zodiaken på vei hjem. Tilbake i hytta i Lysebotn ble det mer øl og pottis til middag før vi besvimte til sengs.

Dagen etter ble startet klokken tolv. Kroppen var støl og sjelen sliten. Jeg spiste sjokolade, gikk en tur og så på buldresteine og nøt komforten vi ikke hadde oppe i hengedalen. Guy og gutta våknet lissom litt mer til liv. De smlite og køddet mer selv om Hari var irritert over at filmingen og bildene dagen før gikk dårlig. Stein Ivar og Øystein kom tilbake etter sin tur utpå kvelden. Glade og fornøyde fikk de middag av Hari. Guy var ikke ferdig med Kjerag. Han ville soloere Svigermors Drøm dagen etter. Olsen hadde med det kanadiske bladet "Gripped" hvor en artikkel viste Guys liste over Verdens fineste isruter. Terminator stod øverst, men nå sa Guy at Svigermors.. hadde overtatt førsteplassen. Kanskje var det derfor han ville gå den helt selv. Ikke vet jeg, men han er jo en slags profesjonell på evig søken, helst uten tau.
Selv ble jeg ikke så glad over planene hans. Jeg visste at når han vel var oppe på isen så ville ting gå greit, jeg var mer engstelig for anmarsjen da jeg selv hadde sett han kløne litt der. Noen ganger får man en dårlig følese for ting. Og noen ganger stemmer følelsen. Det har jeg opplevd før og den var sterkere enn noen gang. Olsen skulle kjøre han ut kl to på natten og Guy måtte rekke fergen halv fire.

Da jeg kl tre om natten våknet av Haris snorking og smerteklyngingen til syke Herman forstod jeg at Guy heldigvis hadde kanselert planene sine og fremdeles var i huset. Den dårlige følelsen forsvant.

Dagen etter drakk vi te, hoppet litt trampline og hadde en slags treningsøkt før fergen kom.


På vei ut kunne jeg for frørst gang se fossen på avstand. Hvilken linje! Forstår at Olsen var stolt over at Guy hadde plassert den øverst på listen sin.


Tilbake på fegeleiet var kaoset nok engang over oss. Vi fikk ikke plass i Olsens bil og måtte haike med Øystein til Sola. Jeg rakk flyet greit, men måtte løpe som et helvete på Gardemoen uten å få med bagasjen for å rekke flyet til Trondhjem. Olsen hadde bestilt billet med en halvtimes margin. Dvs. ingen margin. Svett som en gris satt jeg i det fulle flyet, mens jeg tenkte på at det er slikt som får meg til å miste håret. Fra flybussen bestilte jeg pizza og ramlet inn i leiligheten hvor dama ventet. Tok litt tid før roen senket seg. Turen var ikke helt over da jeg måtte tilbake til Værnes for å hente bagasjen min morgenen etter. Der kunne de fortelle at den var borte vekk. Heldigvis kom den hjem på døren ut på kvelden.

Nå i ettertid ser jeg tilbake på en flott tur, men med litt mye stress i begge ender. Selve klatringen er ubeskrivelig flott og helt overkommelig. Det er beliggenheten med anmarsjen og all nødvendig logistikk som er selv utfordingen. Så er jeg fremdeles litt irritert over at jeg kun ledet en lengde. Men sånn ble det nå da. Forstår mer hvorfor jeg selv ofte leder alt når jeg klatrer med dama og hvorfor hun (som jeg selv ble med Guy) blir passifisert. Så må jeg med all respekt for Marius, som jeg fullstendig er enig med dama at er et underbart menneske, en person som ikke bare er utrolig god til å klatre is men som også er en utrolig god person på alle plan, gi han litt kritikk. Marius er en tidsopitimist som vil please alle rundt seg. Men noen ganger bør man ha litt mer margin på tiden enn det Olsen opererer med. Kaoset begynte for min del da han av en eller annen grunn bestilte flybillet fra Værnes Søndagen i forveien og kaoset endte for min del også der, på Værnes. Kabalen gikk tilslutt opp. Jeg kunne sikkert hatt en flott helg med Kristen i Gol, men fikk være med opp foss nummer én med isklatrer nummer én. Det får jeg aldri oppleve igjen. Gol kan jeg dra til mange ganger siden.

Tilslutt har jeg innsett at det viktigste for min del ikke er å ticke en hard rute for en hver pris. Det fikk jeg sist erfare da jeg jobbet på en såkalt 8a. Det vitkigste er at opplevelsen er total. Jeg greide fint å ikke stresse over klatringen på Kjerag, det er jeg veldig fornøyd med. Det var en vanlig tur selv om det ble verdens beste istur med verdens beste isklatrere.

Takk for fin tur Ols og for at jeg ble bedt med! Egentlig burde jeg dratt på ny tur nå. Merker man får skikkelig boost av langturer som denne.

/Lillegutt


ENGLISH SUMMARY
S&D
”Svigermors Drøm" WI5, 2nd ascent by Guy Lacelle and Marius Grimsæth
“It’s isi” Wi 5, 1st ascend by Harri Berger, Marius Olsen and Edvard “Playmoman” Midelton

My mentor, Olsen, has lots going on these days. So much that he forgot his car in Trondheim after the Ice Climbing Festival. Maybe hard to understand, but when you are stinting all over Norway climbing new ice routes with such legends as Guy Lacelle and Harri Berger you probably can understand. Anyway, I received Olsen’s car keys by express, located his car and drove south. Ahead was more than 1100 kilometers of winter road. And I had to make it to the ferry next morning by 06:00. At 05:00 in the morning, the empty fuel light was blinking and I had 110 kilometers to go. I tried not to look at the warning light and found one of Olsen’s CDs, Bob Marley techno, and charged ahead. I pulled up in front of the ferry at 06:18. Olsen and company were waiting, they took over the vehicle and I fell asleep. When I woke up I was in the fjordlands. Olsen took off to prepare the approach. There was a strange vibe. Everyone was nice, but I think even the world class climbers Guy Lacelle and Harri Berger were worrying a bit about those sick big wall ice lines looming above.
Next morning the alarm went off at 03:00. I was to repeat Svigermors Drøm with Guy. And Olsen, Ed and Harri were to do a new ice route next to us. Off into the small dingy with mountains all around the narrow fjord.
We hauled the dingy onto the wall and continued on tiblocs up the ropes fixed by Olsen. Guy led as he’d been there the day before. But he managed to get us off route a few times and seemed a bit uncomfortable at the slabs. I felt worried that we were not fast enough, but when we reached the ice the roles switched.
Guy led the first pitch, kind of a slab. It seemed like the ice was melting. We hung overlooking Olsen, Harri and Ed. Leading the next pitch, I felt the pressure of climbing with Guy. I mostly have been craging this year. On bolted mixed routes. This was very different. I climbed as fast as I could, only placing four screws. Fastest ice pitch I ever done. I soon learned that Guy didn’t like even the tiniest pieces of ice in his head. And he also complained about the heavy backpack with Olsen’s water and a mysterious black bag. As Guy led the next pitch he placed one screw. For me. Olsen had instructed him to put in a minimum of two per pitch. I timed him, after seven minutes he was forty meters above. The world’s best ice climber.
Guy was eager to continue leading. I thought that my lead with four screws was quick enough. But it was hard to argue with the best of the best. We are late, he said. We need to reach the helicopter at the top. I really wanted to lead instead of seconding with Olsen’s über heavy back pack. But I was overruled by the legend and he continued flying up each pitch in no time. Seconding all those pitches made the rest of the climb hard to remember in detail. Is was all about seconding as fast as possible carrying that bloody backpack. One belay was in a beautiful ice cave marked by yellow snow. I tried in poor English to explain that this was a beautifully proportioned space which I could use as inspiration in one of my architectural courses. But the Ice Guru replied: "Whatever" and continued upwards. Obviously we were operating on different wave lengths. As I sat in that blue cave belaying, the helicopter approached. I was filled with a feeling of Apocalypse Now and Cliffhanger. I could see Anders, a friend, hanging out from the door shooting images. This made me happy as Anders had been recommended by me. Too bad the film material was a fiasco due to fog, rain the helicopter pilot of hell. Soon the helicopter disappeared putting an end to Harri’s planned base jump from the top.
On the other ice line Olsen, Ed and Harri were successfully climbing a new world class ice route. At the crux Harri ran out twenty meters up to a fragile pillar. He placed two screws at its base and didn’t protect the next twenty in case the pitch collapsed.
As I was seconding the last pitch Olsen came rapping past me. WTF? Weren’t we supposed to get a helicopter ride back down? It was not to be due to the weather. Also Olsen had dropped his camera and with that all documentation of the climb was lost. “Did you lead?”, Olsen asked. “Just one pitch...".
On the descent Guy yelled when Harri dropped some ice on him. I didn’t worry as I knew from earlier that day that even the tiniest piece of ice made him yell like that.
The descent wasn’t too bad. Even down the death slabs above the boat. At some point I asked Harri if the part below was us was exposed. "It´s not exposed here.” he said and added "It´s never exposed in the dark".
Back in the boat Olsen instructed us to close our eyes. We could hear the lovely sound of a can of beer being opened. It had been nineteen hours since my last meal.
Next day I was sore and tired. The guys seemed to lighten up more. They were joking around and laughing more. Even if the film was a fiasco. I struck me that yesterday had been a important day at work for those guys. And today they were back being their private selves. Guy was not done with the ice lines. He wanted to solo Svigermors Drøm, the route we climbed yesterday. This worried me. Not because of the ice, but because of the approach slabs were I had seen him struggle. It gave me a bad vibe.
Early next morning I woke up an Guy was snoring in his bed. Turned out he cancelled his soloing plans after all. Later he told me that Svigermors Drøm now was on the top of his list of The World’s Top 100 Ice Routes. On the way back we could see the two ice lines. I could understand that Olsen was proud of Guy ranging his route the best in the world. Back in civilization the stress was on. Not room for everyone in the car. I had to hitchhike to the airport and barely made the flight back home. In the cramped airplane I remembered that it had been five days since I had a shower.
Back in Trondheim with my girl it took some time to adjust from Olsen life to everyday life. Looking back it was a great adventure even if I had been irritated by the fact that I was allowed only to lead one pitch. But that’s just the way it was. And it makes me understand what happens when I climb with my girl, and I get all the pitches “to save time”.
Most of all I am satisfied that I managed to not stress during the climb. Long routes are done quickly when you climb fast but don’t rush.
Thanks Olsen for this a climbing trip that learned me a lot.


/Marius