Februar 2006 KJERAG / February 2006 Kjerag Big Wall Fjord Ice


På: Olsebols, Guy Lacelle, Harri Berger, Herman (fotograf), Edvard og meg selv. Andre: Sindre Bø, Stein Ivar og Øystein. S&D: Ols, Ed og Harryharry gikk nyturer "It´s isi" WI5, jeg og Guy repeterte "Svigermors" WI5. Det samme gjorde Stein Ivar og Øystein. Forhold: Meget fin is. Faktisk Verdens fineste!

CR #  1, Verdens fineste foss. Ref; Guy Lacelle

Dette ble en lang cragrapport. Først en samling filmklipp fra turen, uredigert. Lange sekvenser og lite klatring. For den interesserte.
28.02.2006 08:41
Historien blir fort lang, så jeg får skrive ut fra eget perspektiv. På arkitektstudiet holder vi på med ingrediensmetoden. Den går kort ut på å prøve ut alt på en gang i liten skala for å så kategorisere og parre alternativene og utføre det ultimate i stor skala. Ikke det at jeg har fått tid til så mye av dette i arkitekturfaget siste uken, men i klatring derimot har det vært fullt opp...som på denne turen. Det begynte med at Kaospiloten Olsen satte igjen bilen på Værnes etter Issamlingen i Oppdal og dro til Tromsø for å så dra til Oslo. Tanken var at jeg skulle kjøre den ned til Oslo og dra på tur med Kristen eller Adrien eller Anders eller kanskje Olsen? Jeg kunne dra til Gol, Hemsedal, Rjukan eller Gudvangen. Tilslutt helte det mot tur med Kristen. Så ringte Olsen; Vil du gå Svigermors Drøm med Guy Lacelle? Tja ja Kanskje det? Det hørtes fristende ut, men tur med K til Gol virket og kult. Men det ble Kjerag.

Uansett så hadde Olsebols glemt å legge igjen bilnøkkelen på Værnes. Onsdagen satt jeg hjemme og ventet på postmannen. Da han endelig kom hoppet jeg så på flybussen og hentet bilen.
Bilen var forøvrig tom for olje så den fikk tre liter og jeg en pølse. Så begynte kjøreturen. Det er langt til Stavanger fra Stjørdal, faktisk over 110 mil. Tanken var å overnatte hos foreldrene mine i Tønsberg eller søster i Kristiansand og rekke fergen til Lysebotn kl.16 dagen etter. Men men men så ringte Kaospiloten og fortalte at jeg måtte hente en bag med alt klatrestashet til hotshottene på Gardemoen og i tillegg måtte jeg rekke fergen kl.0615. Stresset var nå igang. Søvn og Macernstopp var det bare å glemme. Glatteveier og snø ned Østerdalen passet dårlig. Musikk var det og dårlig med. Etter to timer med Neil Young satte jeg på en rar cd med sanger om flyet om styrtet, mannen som valgte bort kjærligheten , en smak av honning, tiedemans kafé osv. Det viste seg at det var  "Kristens Favoritter" jeg hadde satt på. Da jeg byttet til siste av tre CDer var denne samme. Snakk om nedtur! Rart, men tror K velger musikk etter tekst og ikke melodi.

Uansett; fotoboksene fra helvete ned hele Sørlandskysten gjorde heller ikke ting lett. Da jeg endelig passerte den siste etter Kristiansand var det bare å gasse på. Da det var 110km igjen hadde jeg 50 minutter på meg til fergen etter en hel natts kjøring. Etter Sandnes gav Ed meg beta på en snarvei og de svingete veiene var heldigvis tørre. Det samme var bensintanken for varsellampen lyste de site fem milene.
Kl. 06.18 svingte jeg inn foran fergen. Ols, Ed &Co kastet seg over bilen. Det siste jeg husker var at Guy spurte om jeg ville smake på Eds kake før jeg våknet inne i Lysebotn.

Dagen som fulgte var litt rar. Føltes som en film. Jeg var lissom helt borte. Følte egentlig det samme gjalt alle untatt Olsen. Herman, fotografen, var helt vrak. Guy var og litt off. Tror de var psyka på isen de hadde sett fra fergen. Mens de andre satte ut båten og voldtok anmarsjen sov jeg i venterommet på kaien. Etter middag ble det plundring med utstyret før vi la oss til å sove.

Kl.03.00 ringte vekkeklokken. Rart å sitte i en liten båt på en dyp fjord mens man skimter høye fjell på alle kanter i mørket. Man føler seg liten. Fikk litt flashback til militæret.
Ute på Geitaneset møtte vi Ed som hadde kommet med egen båt dagen før. Han bød naturligvis på fyrstekake. Guy kjørte ut de andre mens jeg ventet. La meg ned i gresset. Sov litt og drømte om sengen hjemme og dama. Da jeg hørte båtmotoren igjen møtte jeg Guy på bryggen, fortøyde båten og tok Eds Zodiak ut igjen.


Under anmarsjen måtte vi heise båten på land og gå på tiblocks langs et fast tau i bratt gress og bush. Guy ville gå først siden han kjente veien, men plundret mye og gikk feil flere steder. Selv ville jeg gunne på, men Guy holdt oss igjen. Etter et eksponert sva og en slags rapellpendel var opp i Hengedalen og så isen. Selv hadde jeg ikke tenkt så mye på klatringen. Hadde hatt nok med andre ting. Etter et kjipt opptak over en bekk stod vi på innsteget. Olsen ropte og skrek entusiastisk over oss. Plutselig sier Guy; "Oh holy smoke! He fell" Jeg tørr ikke se opp før han fortsetter;"It was Ed but he´s okey" Forstod etterpå at Ed hadde falt på topptau og greide seg fint.

Når vi nådde isen ble min og Guys rolle byttet. Han ledet raskt første lengde opp et slags issva. Isen var helt super, men litt våt. Hadde inntrykk av at alt var på vei til å smelte, mens jeg fulgte Guy i vandremetode. Neste taulengde ble gradvis brattere opp mot en slags ispølse som snek seg ned et dieder. Den ble min. Olsen fotograferte meg fra ruten deres, mens jeg tenkte det ville bli råe bilder. Jeg har jo mest vært på cragget i år. Gått korte miksruter og sikret tett så dette var annerledes. På lengden gikk jeg på så fort jeg kunne og satte fire skruer. Har aldri før klatret en lengde på is så raskt. Egentlig ville jeg gå rett opp fra stand for å spare tid, men Guy ville ha meg ut til høyre så han ikke fikk is på seg. Dette så jeg ikke selv som noe problem da isen var så myk at det raste minimalt. Allikevel gryntet og ropte han når jeg et par ganger hogde ut noen små isklumper. Så jeg gjorde som isguruen sa og traverserte ut til høyre for å så traversere tilbake for å sette stand ved "ispølsen".
Oppe på stand var Guy ikke så fornøyd med å følge med sekk. Kommenterte at den var tung og at han måtte hugge mer enn på led pga vekten. Rart, men sekken hans var veldig tung. To duniser, ekstra hansker, tre vannflasker deriblandt Olsen sin som Hari hadde lagt igjen, kamera, en mystiks svart pose osv. Altfor mye.


Guy ledet rakt opp ti meter, så ned på meg og sa"I´m placing a screw here". Jeg forstod dette var kun for min skyld og ikke hans egen. Olsen hadde bedt han sette minst to per lengde. Olsen syntes selv det var psykende å ha en fyr uten mellomforankringer over seg. Selv syntes jeg han kunne gjøre som han selv ville. Duden faller jo aldri, han er verdens beste. Jeg tok tiden på Guy: Etter 7 minutter var han førti meter over meg. Jeg prøvde å filme Ols og gjengen, men de var i ferd med å forsvinne bak et utspring og Guy ropte "belay". Mens jeg fulgte kjente jeg tyngden av sekken opp den bratte taulengden. Oppe hos Guy forstod jeg at han var keen på å lede neste og. "We are late. We got to get to the top to reach the helicopter." Selv syntes jeg at min led før var rask nok. Ikke vet jeg om han ikke var enig, helst ville lede selv eller om han ikke ville klatre med sekken, men uansett så ble det til at han fikk viljen sin. Så var det gjort. Jeg ble lissom passifisert. Taulengdene som fulgte er vanskelig å skille fra hverandre når man kun følger på topptau. Alt jeg tenkte på var å klatre fort og ikke miste noe. Inne i en vakker ishule, hvor gul urin markerte inngangen hadde Guy satt stand. Jeg prøvde på dårlig engelsk og fortelle at dette var et vakker rom, men isguruen svarte tørt; "What ever" og forsvant ut i fossen.

Mens jeg satt på sekken inne i det blå rommet hørte jeg helikopteret komme. Dette var bestil for at Herman skulle fotografere Hari og at Anders Kringstad skulle filme. Det passerte i full fart forbi over hundre meter unna. Etterpå fortlate Herman at piloten sa han ville komme 20 meter innpå oss. Selv har jeg alltid trodd helikopter kan stå stille, men dette passerte som et småfly runde etter runde. Man blir grepet av lyden. Kanskje er det vibbene fra filmer som Apokalypse Now eller Cliffhanger, ikke vet jeg, men det er mektig å være nærme en slik maskin. Da jeg så Anders henge ut med kameraet ble jeg spesielt glad. Det var jeg som selv hadde foreslått han som kameramann for Olsen. Syntes han fortjente muligheten. Etterpå fikk vi høre at filmingen og bildene ble en fiasko.
Tåke og regn veltet inn over oss så pressekopteret forsvant og vi innså at vi bare kunne glemme helikoptertransport ned igjen. Det samme gjalt nok Haris plan om å basehoppe ned.

Mens jeg fulgte opp siste lengde kom Olsen rapellerende ned forbi meg. "Hallo! Har du ikke ledet noen ting eller?" "Eh, nei jo en lengde.." Jeg tenkte først han skulle fotografere oss, men kameraet hans lå visst nede i uren et sted da han hadde mistet det på siste taulengden. Tragisk. Da han forklarte at vi skulle rapellere ned ble jeg litt paff. Selv ville jeg helst gå rundt. Isen, rennen, svaene og gressbakkene under virket lite fristende. Selv hadde jo Ols og Ed gått ned sist da de sikkert da tenkte det samme som jeg gjorde nå. Så kom en til fyr rapellerende ned. Først trodde jeg det var Ed, men det var Sindre Bø. "Rart sted og treffes", sa han. Selv forstod jeg ikke hvor han kom fra, men etterpå fikk vi vite at han var kompis med piloten og ble sluppet av på toppen. Da tåken kom ville ikke piloten plukke han opp igjen. Ed sa etterpå at piloten burde dratt for lenge siden da tåken veltet inn. Anders fortalte meg og senere om en spennende ferd ut fjorden hvor de fløy under flere kabelspenn. Rapellene ned ble sosiale med seks mann. Nesten nede i rennen skrek Guy av smerte da Hari raste is på han. Ed og Olsen ble redde, men selv tok jeg det med ro da jeg syntes Guy ropte litt for høyt over de små sibitene jeg raste på han tidligere.

Heldigvis rappelerte vi ned hele rennen som hadde flere hull i snøen som du helst ikke ville ende nede i. Etter svaene rotet vi rundt i skogen før vi fant båten. Et sted spurte jeg Hari om det var eksponert. "It´s not exposed here", svarte han og la til "It´s never exposed in the dark".
Mens vi ventet på at Olsen og Ed kjørte til Geitaneset for å hente den største båten spiste jeg dagens første kjeks. Det var 19 timer siden frokosten og siste måltid. Da Ols kom susende tilbake i basebåten rapellerte vi ned til vannet og landet i båten. Ols ba oss lukke øynene og alle kjente igjen den sprutende lyden da han åpnet en øl. På Geitaneste fikk jeg smakt på fyrstekaken som jeg hadde takket nei til i griseotta før Ed og Sinde forsvant ut i mørket i Zodiaken på vei hjem. Tilbake i hytta i Lysebotn ble det mer øl og pottis til middag før vi besvimte til sengs.

Dagen etter ble startet klokken tolv. Kroppen var støl og sjelen sliten. Jeg spiste sjokolade, gikk en tur og så på buldresteine og nøt komforten vi ikke hadde oppe i hengedalen. Guy og gutta våknet lissom litt mer til liv. De smlite og køddet mer selv om Hari var irritert over at filmingen og bildene dagen før gikk dårlig. Stein Ivar og Øystein kom tilbake etter sin tur utpå kvelden. Glade og fornøyde fikk de middag av Hari. Guy var ikke ferdig med Kjerag. Han ville soloere Svigermors Drøm dagen etter. Olsen hadde med det kanadiske bladet "Gripped" hvor en artikkel viste Guys liste over Verdens fineste isruter. Terminator stod øverst, men nå sa Guy at Svigermors.. hadde overtatt førsteplassen. Kanskje var det derfor han ville gå den helt selv. Ikke vet jeg, men han er jo en slags profesjonell på evig søken, helst uten tau.
Selv ble jeg ikke så glad over planene hans. Jeg visste at når han vel var oppe på isen så ville ting gå greit, jeg var mer engstelig for anmarsjen da jeg selv hadde sett han kløne litt der. Noen ganger får man en dårlig følese for ting. Og noen ganger stemmer følelsen. Det har jeg opplevd før og den var sterkere enn noen gang. Olsen skulle kjøre han ut kl to på natten og Guy måtte rekke fergen halv fire.

Da jeg kl tre om natten våknet av Haris snorking og smerteklyngingen til syke Herman forstod jeg at Guy heldigvis hadde kanselert planene sine og fremdeles var i huset. Den dårlige følelsen forsvant.

Dagen etter drakk vi te, hoppet litt trampline og hadde en slags treningsøkt før fergen kom.


På vei ut kunne jeg for frørst gang se fossen på avstand. Hvilken linje! Forstår at Olsen var stolt over at Guy hadde plassert den øverst på listen sin.


Tilbake på fegeleiet var kaoset nok engang over oss. Vi fikk ikke plass i Olsens bil og måtte haike med Øystein til Sola. Jeg rakk flyet greit, men måtte løpe som et helvete på Gardemoen uten å få med bagasjen for å rekke flyet til Trondhjem. Olsen hadde bestilt billet med en halvtimes margin. Dvs. ingen margin. Svett som en gris satt jeg i det fulle flyet, mens jeg tenkte på at det er slikt som får meg til å miste håret. Fra flybussen bestilte jeg pizza og ramlet inn i leiligheten hvor dama ventet. Tok litt tid før roen senket seg. Turen var ikke helt over da jeg måtte tilbake til Værnes for å hente bagasjen min morgenen etter. Der kunne de fortelle at den var borte vekk. Heldigvis kom den hjem på døren ut på kvelden.

Nå i ettertid ser jeg tilbake på en flott tur, men med litt mye stress i begge ender. Selve klatringen er ubeskrivelig flott og helt overkommelig. Det er beliggenheten med anmarsjen og all nødvendig logistikk som er selv utfordingen. Så er jeg fremdeles litt irritert over at jeg kun ledet en lengde. Men sånn ble det nå da. Forstår mer hvorfor jeg selv ofte leder alt når jeg klatrer med dama og hvorfor hun (som jeg selv ble med Guy) blir passifisert. Så må jeg med all respekt for Marius, som jeg fullstendig er enig med dama at er et underbart menneske, en person som ikke bare er utrolig god til å klatre is men som også er en utrolig god person på alle plan, gi han litt kritikk. Marius er en tidsopitimist som vil please alle rundt seg. Men noen ganger bør man ha litt mer margin på tiden enn det Olsen opererer med. Kaoset begynte for min del da han av en eller annen grunn bestilte flybillet fra Værnes Søndagen i forveien og kaoset endte for min del også der, på Værnes. Kabalen gikk tilslutt opp. Jeg kunne sikkert hatt en flott helg med Kristen i Gol, men fikk være med opp foss nummer én med isklatrer nummer én. Det får jeg aldri oppleve igjen. Gol kan jeg dra til mange ganger siden.

Tilslutt har jeg innsett at det viktigste for min del ikke er å ticke en hard rute for en hver pris. Det fikk jeg sist erfare da jeg jobbet på en såkalt 8a. Det vitkigste er at opplevelsen er total. Jeg greide fint å ikke stresse over klatringen på Kjerag, det er jeg veldig fornøyd med. Det var en vanlig tur selv om det ble verdens beste istur med verdens beste isklatrere.

Takk for fin tur Ols og for at jeg ble bedt med! Egentlig burde jeg dratt på ny tur nå. Merker man får skikkelig boost av langturer som denne.

/Lillegutt


ENGLISH SUMMARY
S&D
”Svigermors Drøm" WI5, 2nd ascent by Guy Lacelle and Marius Grimsæth
“It’s isi” Wi 5, 1st ascend by Harri Berger, Marius Olsen and Edvard “Playmoman” Midelton

My mentor, Olsen, has lots going on these days. So much that he forgot his car in Trondheim after the Ice Climbing Festival. Maybe hard to understand, but when you are stinting all over Norway climbing new ice routes with such legends as Guy Lacelle and Harri Berger you probably can understand. Anyway, I received Olsen’s car keys by express, located his car and drove south. Ahead was more than 1100 kilometers of winter road. And I had to make it to the ferry next morning by 06:00. At 05:00 in the morning, the empty fuel light was blinking and I had 110 kilometers to go. I tried not to look at the warning light and found one of Olsen’s CDs, Bob Marley techno, and charged ahead. I pulled up in front of the ferry at 06:18. Olsen and company were waiting, they took over the vehicle and I fell asleep. When I woke up I was in the fjordlands. Olsen took off to prepare the approach. There was a strange vibe. Everyone was nice, but I think even the world class climbers Guy Lacelle and Harri Berger were worrying a bit about those sick big wall ice lines looming above.
Next morning the alarm went off at 03:00. I was to repeat Svigermors Drøm with Guy. And Olsen, Ed and Harri were to do a new ice route next to us. Off into the small dingy with mountains all around the narrow fjord.
We hauled the dingy onto the wall and continued on tiblocs up the ropes fixed by Olsen. Guy led as he’d been there the day before. But he managed to get us off route a few times and seemed a bit uncomfortable at the slabs. I felt worried that we were not fast enough, but when we reached the ice the roles switched.
Guy led the first pitch, kind of a slab. It seemed like the ice was melting. We hung overlooking Olsen, Harri and Ed. Leading the next pitch, I felt the pressure of climbing with Guy. I mostly have been craging this year. On bolted mixed routes. This was very different. I climbed as fast as I could, only placing four screws. Fastest ice pitch I ever done. I soon learned that Guy didn’t like even the tiniest pieces of ice in his head. And he also complained about the heavy backpack with Olsen’s water and a mysterious black bag. As Guy led the next pitch he placed one screw. For me. Olsen had instructed him to put in a minimum of two per pitch. I timed him, after seven minutes he was forty meters above. The world’s best ice climber.
Guy was eager to continue leading. I thought that my lead with four screws was quick enough. But it was hard to argue with the best of the best. We are late, he said. We need to reach the helicopter at the top. I really wanted to lead instead of seconding with Olsen’s über heavy back pack. But I was overruled by the legend and he continued flying up each pitch in no time. Seconding all those pitches made the rest of the climb hard to remember in detail. Is was all about seconding as fast as possible carrying that bloody backpack. One belay was in a beautiful ice cave marked by yellow snow. I tried in poor English to explain that this was a beautifully proportioned space which I could use as inspiration in one of my architectural courses. But the Ice Guru replied: "Whatever" and continued upwards. Obviously we were operating on different wave lengths. As I sat in that blue cave belaying, the helicopter approached. I was filled with a feeling of Apocalypse Now and Cliffhanger. I could see Anders, a friend, hanging out from the door shooting images. This made me happy as Anders had been recommended by me. Too bad the film material was a fiasco due to fog, rain the helicopter pilot of hell. Soon the helicopter disappeared putting an end to Harri’s planned base jump from the top.
On the other ice line Olsen, Ed and Harri were successfully climbing a new world class ice route. At the crux Harri ran out twenty meters up to a fragile pillar. He placed two screws at its base and didn’t protect the next twenty in case the pitch collapsed.
As I was seconding the last pitch Olsen came rapping past me. WTF? Weren’t we supposed to get a helicopter ride back down? It was not to be due to the weather. Also Olsen had dropped his camera and with that all documentation of the climb was lost. “Did you lead?”, Olsen asked. “Just one pitch...".
On the descent Guy yelled when Harri dropped some ice on him. I didn’t worry as I knew from earlier that day that even the tiniest piece of ice made him yell like that.
The descent wasn’t too bad. Even down the death slabs above the boat. At some point I asked Harri if the part below was us was exposed. "It´s not exposed here.” he said and added "It´s never exposed in the dark".
Back in the boat Olsen instructed us to close our eyes. We could hear the lovely sound of a can of beer being opened. It had been nineteen hours since my last meal.
Next day I was sore and tired. The guys seemed to lighten up more. They were joking around and laughing more. Even if the film was a fiasco. I struck me that yesterday had been a important day at work for those guys. And today they were back being their private selves. Guy was not done with the ice lines. He wanted to solo Svigermors Drøm, the route we climbed yesterday. This worried me. Not because of the ice, but because of the approach slabs were I had seen him struggle. It gave me a bad vibe.
Early next morning I woke up an Guy was snoring in his bed. Turned out he cancelled his soloing plans after all. Later he told me that Svigermors Drøm now was on the top of his list of The World’s Top 100 Ice Routes. On the way back we could see the two ice lines. I could understand that Olsen was proud of Guy ranging his route the best in the world. Back in civilization the stress was on. Not room for everyone in the car. I had to hitchhike to the airport and barely made the flight back home. In the cramped airplane I remembered that it had been five days since I had a shower.
Back in Trondheim with my girl it took some time to adjust from Olsen life to everyday life. Looking back it was a great adventure even if I had been irritated by the fact that I was allowed only to lead one pitch. But that’s just the way it was. And it makes me understand what happens when I climb with my girl, and I get all the pitches “to save time”.
Most of all I am satisfied that I managed to not stress during the climb. Long routes are done quickly when you climb fast but don’t rush.
Thanks Olsen for this a climbing trip that learned me a lot.


/Marius


No comments:

Post a Comment