February 18 - 2006 - GUDVANGEN BAIL

English version below.

Kjerrskredkvelven, Gudvangen.
Mens Ols, broærn og alle kjendisene var på issamling dro jeg og kona for å gå den andre islinja i Gudvangen. Omstendighetene med diplomoppgave, dårlig økonomi og ikke minst knapt med tid klarte ikke å dempe lysten til å gjøre et forsøk nå som isen henger der. Vi klarte å pante flasker nok til mat og kaffe er gratis på statoil. Wiener melange er fortsatt en favoritt. Det mest usikre var forholdene. Ingvild hadde hørt fra Harri at isen hadde endret karakter siden sist. Han og Ines Pappert hadde forsøkt å repetere ruta til Ols og meg. Pilaren hadde beveget på seg og knaket da Harri var halvveis opp. Harri hadde nøkternt gjenfortalt at han vurderte sjansen for å komme ned i live var 50%. Heldigvis holdt flaksen, han fullførte søyla og firte seg av så fort de klarte. Men om isen kan jo endre seg igjen vel? Ingen annen måte å vite det på enn å prøve.
Ankom Gudvangen natt til lørdag og sovnet i hvert vårt bilsete. Vi var oppe to timer senere, 04:00, stivfrosne i en nediset bil. Ting var ikke like smooth som sist. Klarte å presse i oss en skive og la i vei inn i mørket.  Det intense ønsket om å gå superlinja dro oss oppover, sammen med lysten til å få igjen varmen. Den kom tilbake med høydemeterne.


Gikk litt feil i mørket men kom raskt inn på rett vei oppover svaene. Nå som jeg har vært der før var ikke introklatringen like spennende, selv i mørket. Etter noen timer kom lyset og vi fikk se fossen som så akkurat ut som sist syntes jeg. Så var vi oppe i bowlen og det sinnsyke miljøet under fossen. Hundrevis av meter over dalen i en verden få mennesker har besøkt.

Første taulengden på linje nr 2 var ikke så vanskelig. Men isen den var sprø. Noen ganger har man så lyst at man overser følelsen som sier at det du gjør er helt feil. Dette var en sånn dag. Uten Olsens åttimetertau ble det standplass veldig tidlig. Jeg fikk heldigvis slengt en slynge rundt en pilar i tillegg til mange skruer i den sprø isen. Med reverso merket jeg ikke så godt da tauet strammet seg. Men da det smalt noe sykt fra innsteget forstod jeg at Ingvild hadde rast ut noe stort. Det viste seg at hele seksjonen som Ingvild hang i løsnet. Heldigvis satt ikke økser, stegjern eller skruer fast i isklumpen. Så hun hang trygt i tauet mens blokka eksploderte ved innsteget og fortsatte sin mer enn femhundremeter lange ferd ned mot dalen. Ingvild tok det veldig bra. Litt for bra kanskje for jeg klarte ikke la være å sjekke ut neste taulengde. Faens dust. Men ti meter og en skrue som fikk hele pillaren til å lage lyd ga meg sjelven. Listet meg ned. Drit i om vi må henge igjen racket. Bare komme oss ned. Bat out of hell! Vel nede fra fossen løp ut av fallsonen og inn i skogen. Der følte vi oss trygge.



På returen merket vi trøttheten komme. Hadde rushet ut av Oslo, over fjellet, og opp fossen og ned fossen. Nå var vi slitne og med hundrevis av meter med rapeller og nedklatring. Prøvde å skjerpe oss så godt vi kunne. Dobbelt og trippelsjekket hvert anker og innbinding. Tidlig på ettermiddagen var vi nede ved bilen. Trygge men kjørte. Så kalde. Og så sultne. Fant en thaisjappe i Aurland som solgte stekt ris til ti kroner. Perfekt for oss dirtbags. Neste dag gikk vi en foss oppe på fjellet ovenfor Vassbygdi. Men det var bare en foss, ikke et sånt eventyr som vi snudde på i går. På veien hjem lovte jeg meg selv at neste gang jeg drar på istur skal jeg: 1. Ha penger på konto. 2.Sove innendørs. 3.Se an forholdene. Neste gang blir nok neste sesong. Skole tar over fokuset nå. Kanskje like greit siden halve vinterracket vårt henger i Kjerrskredskvelven.


GUDVANGEN - NAROYDALEN - BAIL

The ice and approach slabs - big scale
While Olsen, my brother and the celebrities were attending the Ice Festival, me and my wife snuck off to try the second line in Gudvangen. Harri and Ines Pappert had attempted to repeat me and Marius’ line up Kjerrskredkvelven. But conditions had changed. They had barely escaped from the second pitch when the pillar had started moving and making lots of horrible sound. But we thought it may have improved during the last few days. Or I wished to believe it had improved. Only way to find out was to go there our selves. The long drive and two shivering hours of sleep made an not ideal start. We managed the approach in the dark in a few hours driven by the urge to get an first ascent as well as getting warm. The line looked awesome. It was just fifty meters to the right of our last climb. One of the best ice lines in the world! And unclimbed. The first pitch was not that hard. But the ice was very brittle. The beautiful setting and that we managed to get this far made me forget the unstable conditions of the ice. I really wanted the first ascent. Luckily I managed to back up my screws with a sling around a pillar at the first belay. As Ingvild was seconding the whole section she was climbing broke loose. Luckily no screws were in this part of the ice. She was caught by the ropes as the massive block continued down. It exploded at the base and continued the hundreds of meters down into the walley below. Too close. This was not good. But I stupidly wanted to check out the next pitch. Yes I am an idiot. After ten meters I placed a screw. It made the ice make horrible sounds all over. All my focus suddenly changed 180 degrees. Time to bat out of hell. Not caring about leaving behind all those expensive screws. At the base we rushed away from the fall zone of the ice and continued the long way down. We now could feel the fatigue of the long drive, cold night, long approach and intense moments on the ice. Luckily we managed to get safely down all those rappels and down climbs. I promised myself that next time we go ice climbing we should have enough money to afford indoors accommodation and not least: always listen to that inner voice telling to stop when conditions are not good.

1 comment: