Nisseruu back in the days

Back in the days, før jeg hadde fått lappen. Broærn og jeg smugtrente i buldreveggen til Høyskolen i Vestfold. Der fikk vi noe klatrekompiser. Alle var voksne (syntes vi) studenter. Vi var gnomete tenåringer. Men at vi hadde gått Trollveggen året før som ga oss en viss respekt.

På alle andre områder enn klatring var vi helt på trynet. To studenter, Are og Lasse var gira på å komme seg ut av plastveggen i bomberommet. Are var en gladkristen historiestudent. Lasse ingeniørstudent og formann i klatreklubben, men med minimal klatreerfaring utendørs. Vi bestemte oss for at vintern var over og avtalte en tur til Nissedal.

Are kom og henta oss i sin Ford Escort. Sola var i ferd med å varme bort morgentåken. På vei inn innkjørselen kjørte han nesten på pappa, hoppet ut av bilen og ropte: Det dampær av naturn, la oss dra på tur! Fikk ikke plass til all bagasjen. Løsningen ble at vi la igjen reservehjulet til Are.

På veien kjørte vi forbi en leirskolen som Lasse kjente igjen. Der hadde han vært som femteklassing. Siden den gangen hadde han ikke vært på fjelltur. Dette var vår tredje tur til Nissedalen for å være nøyaktig. Fortsatt var veggene mystiske for oss, men vi følte oss også hjemme blant granitten. Snøen sperret fortsatt veien til Hægefjell, men Baremslandfjellets sydvegg måtte vi vel kunne gå? Vi campet ved Dåsetjønnet under Trollhaugen. Ha ha dåse. Vi sov under åpen himmel i den krispe vårlufta. Lasse frøs. Han hadde ikke med longs. Harukke med longs? Sorry guttær, jeg er ikke så vant til å værra på tur. Men når dere sier det, så husker jeg at vi måtte ha med longs da jeg var på leirskolen. Are derimot frøs ikke. Han hadde med seg vinterdyne, pute og strandmadrass. Er så mye bedre med dyne enn sovepåsa!



Neste morgen våknet vi tidlig. Jeg og broærn så vårt snitt til å øvelseskjøre Escorten til Are. Ingen politi i denne skogen. Grusveier i hundreogfemti, nesten gøyere enn klatring! Da vi holdt på å velte, kom Lasse og grensesatte oss. På tide med frokost. Are sov fortsatt under dyna si. Våkne Are, vi skal på tur! Are gjespet seg våken og sa en setning vi aldri hadde hørt makan til: Åh guttær! Det er så vidunderlig deilig å våkne til fuglekvitt og hakkespett! WTF? Fuglekvitt og hakkespett?

Baremslandfjellet badet i sol. Are og broærn gikk på først. Så kom jeg og Lasse i eget taulag. Are var liten og rundt. Men spant oppover. Ikke redd for noen ting. Sponsa av Gud. Lasse var bedre trent enn Are. Rett fra SATS. Men skalv seg opp svaene. Jeg leda. Prøvde å få Lasse til å slappe av. Dette går så bra altså. Etter tre lengder var Lasse tydelig sliten. Hvorfor? Plutselig utbrøt Lasse fortvilet: JEG STOLÆR IKKE PÅ NØTTANE!!! Hæ? Det viste seg at Lasse ikke hadde hengt på en eneste standplass. Han hadde ballansert for ikke å belaste kilene som han mente kunne poppe ut når som helst. Det hjalp ikke heller at Marius og Are var oppe for lenge siden. Nå stod Are og ropte utålmodig at vi måtte skynde oss, så rakk vi en rute til. Vi toppet ut til slutt. Ble ikke tid til mer klatring. Samme det. Knapt vår og vi bodde to timer unna granittparadiset , eller en og en halv dersom Are kjører.




På veien hjem punga bilen. Reservehjulet lå hjemme i innkjørselen. Skulle du ha sett på makan.

STATUS - innhentet av fortiden

N Å T I D
Nå er dagen her. Fortid møter nåtid. Materie møter antimaterie. Litt rart egentlig. Her er vår mentor Olsens kommentar: ”Takk for den hyggelige oppmerksomheten i form av bloggaven som jeg fikk i høst som har vokst seg inn i himmelen for alle parter…….. Er keen på at spotlighten settes ett annet sted nå..”

S T A R T E N
Utgangspunktet var en snever blogg for et snevert publikum. En gave til vår mentor og til klatrekompisene. Det hele var ment som en takk til Olsen som dro oss ut av boblen vi levde i på Husvikcraget. Første responsene var labre. Spesielt fra Olsen. Han skjønte rett og slett ikke greia. Techno Pål mente bloggen handlet mer om oss enn Olsen og kalte det selvrunking med Ols som emne. Følelsesmennesker som vi er la vi ned bloggen i et innlegg som nå er slettet. Men Onkel Jo reddet det hele. Han peppet oss og fikk oss til å fortsette. Han mente bloggen var fantastisk, ja kunst kalte han den.




Som tvillinger ler vi av det samme, så vi fant ut at så lenge vi moret hverandre og Onkel Jo skulle vi fortsette. Også viste det seg at flere enn Onkel Jo hadde sansen for historiene. Plutselig hadde vi mange hundre innom bloggen hver dag. Det inspirerte oss til å fortsette.

T A K K  1
Først og fremst til Olsen som har latt oss holde på. Som han selv skriver: ”Det er kanskje følelsen av å ikke ha kontroll som skremmer meg. Men jeg stoler 100% på dere og det har jeg all grunn til, selv om dere har tøyd privatstrikken litt langt innimellom.” Og takk for alle de utrolig fete turene Olsen. Og at du lærte oss å overleve i fjellet. Du er en kjernekar på alle måter.

T A K K  2
Til vår manager Onkel Jo. Uten han ville bloggen vært historie for lenge siden. Jo er en støttende kompis som ser det vakre i emosjonelle og småsprøe kunstnersjeler som oss.

T A K K  3
Til våre følgere og de som har lagt igjen kommentarer. Vi setter utrolig stor pris på positive tilbakemeldinger, de inspirerer oss til å fortsette.

F R E M T I D
Hva skjer med bloggen videre? Vi har tenkt å fortsette å blogge om å leve drømmen. Og om drømmen om å leve drømmen. Til nå har Olsen vært en rød tråd og vi har utelatt mange gode historier fra turer vår mentor ikke var med på. Disse vil nå legges ut etter hvert. En del godbiter om Olsen glemte vi i farten, de vil nok komme ut en dag de åsså. Videre vil vi prøve å følge sesongene med hensikt å inspirere folk til å stikke på tur. Blogge mer i nåtid og gi litt mer beta. Vi satser på å servere varierte innlegg med bredde nok til å appellere både til joikas og cragautister. Så vær så snill og følg med videre. I sommerferie-agurktider vil vi kanskje ligge litt lavere, men et par innlegg i uken mist skal vi prøve å opprettholde.

Så lenge vi synes olsendriver-prosjektet er gøy, og så lenge vi morer hverandre (og Onkel Jo) vil denne bloggen bestå. Vi satser på å fortsette fokuset på det visuelle der alle innleg har bilder eller illustrasjoner. Stay tuned.

Mvh
Kjetil og Marius
Broæn og Broærn

Nok prat. The show must go on! Dagens lille historie er fra gamle dager på Husvik. Synes den passer bra som siste Olsenhistorien på en stund. Det er en historie på flere plan (trykk to ganger på bildet for full størrelse).


April 2011 Kolsås

På: Ols og meg

Andre: Jonas med Rødekorsgjeng

S&D: Fandens hekletøy (6) og Tittern på Hjørnet (5+)

Olsen plukket meg opp for en luftetur. Plan A hadde vært Nisseru, plan B Bohus, men passet bra med noe nært for oss begge. Aldri klatret på Kolsås. Kanskje på tide. Muligens for sent.

Ols tok på seg jobbhatten et øyeblikk da vi møtte Røde kors på anmarsjen og han måtte gi grigri-beta. De øvde på konseptredning av type vått og glatt, en redningstype som skal avbrytes dersom det innebærer mer enn 1,5 meter vertikale passasjer og om man skulle trenge mer enn 20 meter tau....

På ruta ved siden av Fanden hang en kid. Pappaen ventet på toppen. Å såå søtt, en liten gutt, sjarmerende, tenkte vi umiddelbart. Hei på deg, sa vi, mens vi smilte. Olsen la merke til selen som hang og slang og beholdt jobbhatten på. Pass på så du ikke faller ut av selen, sa Ols. Burde stramme den. NEI!, ropte ungen. Pappaen min er verdens beste klatrer og jeg er klatremester på skolen! 
Vi skygga banene og etablerte oss under Fandens hekletøy. Jeg fikk karret meg opp, men måtte ut i naboruta for å kaste jakken, før jeg traverserte tilbake og laybacket meg opp cruxet. Fjellklatring. Lønner seg ikke å nøle. Ble pumpa.
Olsen gikk samme rute med yosemiteboost innabords og halvert antall sikringer ifht meg før vi gikk titteren på hjørnet. Olsen fikk en smell i sitt britstede ribben. Selv fulgte jeg i conversesko. Ble sliten. Lunsj før vi inntok labradrostilling på toppen.

Ellers fikk jeg tipset to stykker om bloggen og Techno la ut ene bildet fra cragrapporten som Ukens bilde på steepstone.




Mars 2011 Olsen på tur med Krompen




Olsen sendte plutselig en dag ut denne særdeles mangelfulle skirapporten;
På: Krompen, X livvakter, en skikompis (kjetil l) fra cham, å æ
SND: 3 turer på ski med kronprinsen i dag tidlig. 
Steinete og hardt i toppen, men stuegulv siste delen. Krompen og snuten var overraskende stødige på ski. Skiglede blandt alle og god stemning. Litt spesielt å ligge i storslalomsvinger ned mot parkeringen med X politibiler og kongelig kortesje ventende..
kmo
Herved Sikkerhetsklarert



Olsen slutter som sagt aldri å overraske. Jeg konkluderte raskt med at Olsen er den moderne Claus Helberg. Ellers fortalte Olsen at han Krompen hadde spurt om hvor han bodde. Olsen hadde svart Solemskogen og høflig lagt på, "Og du bor i Sørkedalen ikke sant?" Men da hadde han fått som svar at han nok blandet med søstra som bor i Lommedalen…

Snart får vel Olsen med Märtha og Madde på randoni i Solemskogen? Ingenting overrasker meg lenger når det gjelder the Ols

Eller ble turen omtalt både her og der i media.


Mars 2011 Generalforsamling Norsk Tindeklub

Olsen har endelig fått vite om bloggen, men reaksjonen ble ikke akkurat som vi hadde håpet på fåsds. Dvs, reaksjonen uteble først totalt. Etterhvert hostet han liksom litt brydd; Eh..eh..eh, hver gang det ble snakk om bloggen som han nesten ikke har giddet å lese noe som helst av. Dette var virkelig ikke hva vi ønsket. Da han sa han ikke ønsket oppmerksomheten valgte vi å legge ned bloggen.  


Heldigvis, som sist bloggbobla sprakk og gangen før det, så reddet Onkel Jo situasjonen nok en gang. Han godsnakket og meglet mellom oss og Olsen. Bloggen fikk leve videre...dog på nåde. Vi ble så imponerte over Jo´s innsats at vi bestemte oss for å ansette han som blog-manager. Dette ble vårt smarteste blog-move ever, for han tipset både borebloggen og Norsk Klatring og alle andre i hans verdensomspennende klatrenettverk og plutselig kunne vi se helt nye tall i google-statistikken! Vi var ikke lengre tre-fire som fulgte den, men flere hundre!


Det hele toppet seg på Norsk Tindeklubs generalforsamling i Mars. Alene ankom jeg de gamle og ærverdige lokalene. Det passet for medlemmene, tenkte jeg da jeg åpnet den massive døra..eller i allefall de som møter opp til GF. Inne ble jeg møtt av en sprudlende forkvinne, Ragnhild A, som umiddelbart sa; "Fantastisk blogg!" Snakk om cred! Stoka satte jeg meg i salongen og forsøkte å nyte et glass sherry fra Tycho Jegers Sherry-fond. Mens jeg satt der kom jeg til å tenke på at den dagen jeg blir gammel og ser mine dager talte så skal jeg jammen meg opprette et GT-fond eller....kanskje et vodka battery-fond som kan holde fremtidens medlemmer våkne under det endeløse babbelet.






Nuvel; Inne i salen møtte jeg Ols. Han smilte litt rart mens han hostet; Eh..eh..eh. Jeg forstod de var bloggen som fremdeles satt fast i halsen hans. Vi unngikk å snakke om den. Lokalet ble fylt opp av mørke dresser og vi måtte innta plassene. GFen ble heldigvis unnagjort litt raskere enn den pleier, selv om friklatremurerne, mørkemennene og de demente skulle si sitt. Olsen ble enstemmig innsatt som styremedlem og som Morstads etterfølger. Og da han skulle presentere seg holdt selv de mest snakkesalige klokelig kjeft. De forstod vel at denne alfahannen fra Finnsens slæsh Tønsberg, med nortidnåla piercet i ballene aldri aldri skulle la seg affisere av jurdiske termer eller retoriske feller. Selv konkluderte jeg, i mitt stille, med at kluben, med en b, nå innehar en skatt av nasjonal verdi i styret. Dog litt skuffet over at Olsen ikke nevnte bloggen under presentasjonen av seg selv. 



Etter at forkvinnen klubbet ut GFen ble det film og bilder av Olsens nye disippel, Martin, som jeg også har lagt merke til at følger bloggen. Sjarmerende og søt fremstilling av den nye rusbrusen fra Kongsberg med Olsens logo stempla på brystet. Dog presenterte han en bestigning i Lofoten med både faste tau og bailing, som merkelig nok ingen reagerte ved.

Ved middagen ble det endelig fritt fram for preik. Jeg satte meg klokelig ved barnebordet, dvs.  de rundt 40 og taktisk ved siden av manageren min, Onkel Jo med stor O. Vi penset samtalen umiddelbart inn på bloggen. Dette var bloggens kveld! Olsen hikset mer og mer og forsøkte frebrilsk å pense samtalen inn på oppussing med Mårten B. Mitt personlige høydepunkt kom da min barndoms helt, Stein P, kom for å hilse på oss som hadde laget den fantastiske bloggen. 

Olsen innså vel med seg selv, som meg, at bloggen er mer enn en blogspot-konto drevet av to siamesiske tvillinger...med hjelp av en onkel, JA DEN ER OLSENS SJEL, KARISMA OG STAMINA, PROJISERT INN I DEN DIGITALE ARENAEN OG DEN VIL I LIKHET MED BLOGGOBJEKTET SELV, ALDRI ALDRI LA SEG STOPPE!

The O to the L to the S!
The O to the L to the S!
The O to the L to the S!
The O to the L to the S!
The O to the L to the S!








November 2010 - Januar 2011 TRSHV



















Uten lappen etter Rjukanturen takket Olsen ja til å bo hos meg og famen på Torshov for en stund. Hyggelig for oss, men det han trodde skulle være et smart move viste seg å være det motsatte. Ikke hadde han tenkt på at han skulle dele rom, med vår lille A (2 år), som tilbringer mesteparten av sin våkne tid i lokalene til det verdensomspennende smittenettverket som kalles barnehage. 






Basillene angrep oss samtidig. Så plutselig befant vi oss, jeg og Olsen, syke på sofaen. Dagene gikk og ingen av oss ble bedre. Jobb og oppussing fikk vente. Selv brukte jeg tiden til å se på tv. Olsen derimot hadde nok med å vedlikeholde alle apple-produktene sine. iPoden, iPhonen, iPaden, Macbook Airen og Macbookproen hans måtte tilstadighet lades, synkes og oppdateres. Innimellom gikk han over leiligheten min og minnet meg om alt som måtte gjøres: 


Olsen; den veggen må du male
Meg; ja jeg vet
Olsen; den tv-en er feilmontert
Meg; ja jeg vet
Olsen; det mangler en list der
Meg; ja jeg vet
Olsen; du må fuge under de flisene
Meg; ja jeg vet
Olsen; her burde du montert spotter
Meg; ja jeg vet
.
.
.
osv


Kona ble litt satt ut av de to syke mennene på sofaen. Det funka plustselig ikke så bra for henne med hjemmekontor innimellom fåsds. Men Olsen bidro mer enn han var til bryderi. Kjøleskapet fylte han opp med allverdens god mat, han kjøpte brød på Åpent Bakeri hver dag og han fylte opp skapene våre med vin og cognac. Ikke nok med at han lagde middag til oss daglig, men han kjøpte stadig vekk nye presanger til oss. Selv fikk jeg bla. ny hodelykt, mens lille A fikk en ny hjelm og en profesjonell drill! 


Det gikk mot jul og vi ble sakte bedre. Olsen fortsatte med oppussing oppi skauen og vi andre stakk til Sverige. Da vi kom tilbake til nyår oppdaget vi at Olsen hadde fikset alt som han hadde mast om at jeg skulle fikse i leiligheten vår. Lister var lagt både her og der, spotter montert på kjøkkenet og han hadde til og med montert en ny dusj til oss og justert kontrasten på tv-en! Som prikken over i-en hadde han vasket hele leiligheten og nok en gang fylt opp kjøleskapet og jammen så hadde han vært innom noen timer før vi kom hjem og fyrt i peisen, sånn for kosens skyld liksom.


Til dere som leser dette; takk for all del ja til Olsen om han noensinne skulle spørre dere om han kan få bo hos dere.


Godt nytt år Ols!

Oktober 2010 -Olsen og Klaus i USA!

Olsen gønner på med oppussing, men lar det ikke hindre en snarvisitt til USA. Her er turen gjenfortalt gjennom Super-Klaus sin cragrapport. RSPKT!

På cragget: Olseroo og ego, Andy m/kompis + en haug med rare klatrere.

Så var eventyret der igjen. En oppussingskjørt Olsen og jeg kastet loss og tok friminutt fra selve livet. Eventyret ventet, og etter landing i San Fran freste vi inn til dalen på seks timer og tjuvcampet i Camp-4. Olsen hadde døgnet over flere dager for å få gamlekåken så ferdig som mulig, og var nærmest som en skygge av seg selv. Han kviknet heldigvis til etter et par dager.
 
Dag 1 ble anvendt til organisering og ordning av teltplass. Vi prøvde oss også på en aldri så liten klatretur, men ble stoppet av regnet. Generell ustabil værmelding i perioden, og vi bestemte oss derfor på å prøve en tur på Rostrum med skipping av de tre første lengdene. Her kan man traversere inn og komme direkte på standplass før 4. lengde. Turen ble en bra innkjøring til Yos-klatringen, og er jo en superklassiker, men både Olseroo og jeg var litt preget av Jet-lag. Vi toppet ut rett før et helvetes regn- og tordenvær kom sigende fra øst. Laget under oss ble fanget av været, og måtte rappellere av.
 



Utrolig fascinerende å se værfronten komme. Vi var begge sjeleglade for at vi ikke befant oss på kapteinen da regnet traff. Yr meldte 19 mm, og jeg tror de traff ganske presist. Vi kjørte forbi El-Cap meadows og kunne høre kommandorop og se søkkvåte klatrere returnere fra The big stone. I ettertid hørte vi også at regnet var så kraftig at det hadde utløst ras, men heldigvis ble ingen skadet.

Etter hektisk sjekking av diverse værsider bestemte vi oss for å forlate dalen til fordel for J-Tree. Meldingene i Yos var nedslående med møkkavær en knapp uke fremover. I ettertid fikk vi bekreftet at beslutningen var korrekt, både fordi folk kom strømmende til J-Tree, og fordi de som ble i Yos ikke fikk klatret en meter.
J-Tree skuffer aldri, men det er definitivt ikke Yosemite. Campingen er uovertruffen og klatringen er nydelig, men det er definitivt ikke big-walling. Tror likvevel oppholdet gjorde oss godt. Spesielt Marius hadde godt av turen, og jeg kunne se forvandlingen fra en sliten og litt reservert kar til en positiv og mer aggressiv klatrer.

Etter klyving torsdag satte vi igjen nesen mot Yos, og med Hemmingway og The old man and the sea på radioen gikk kjøreturen overaskende fort.

Vel installert i dalen igjen, valgte vi å ta en tur på Freeblast, som er de 10 første lengdene på Salathe og Freerider. Turen gikk svært bra og ble gått i fri bortsett fra et lite feilskjær på et av svaene. Vi hadde et fransk team foran oss, som tydelig uttrykte at de ikke ville ha meg sammen med de på stand. Olsen kommuniserte da tydelig at det kunne de bare drite i og beordret meg opp på standplassen. I det øyeblikket skjønte jeg at turbamsen var forvandlet til en tiger, og at vi hadde alle forutsetninger for å fortsette en herlig tur opp verdens feteste crag.

Neste dag brukte vi til å heise opp til Heart ledges. For de som ikke er kjent er det en vanlig strategi på Salathe/Freerider å rappelere av Freeblast, for å heise vann og mat før man pusher for toppen. Opprinnelig mål for min del var en fribestigning av Freerider, men ruta er så hard og tricky at jeg forventet at en rekognoseringsrunde med tuning av moves, og for å gjøre seg kjent med ruta var nødvendig. Pga. knapp tid og dårlig vær den første uka lot dette seg ikke gjennomføre. Vi fikk kun et forsøk på ruta, og vi bestemte oss derfor for å kjøre på og gå det vi kunne i fri, med frenching der det ble nødvendig, men uten bruk av stiger og teknisk klatring.
Første dag fra Heart gikk over all forventning og vi var i sonen. Et 5.11.d svamove ble forsert tidlig på morgenen for å unngå varmen. Hollow flake lengden ble også gått i fri med bevegelser på 5.11 – 5.12 tallet. I stedet for å henge i fjellbolter og pendle seg over i Hollow flake klatret jeg langt faen i vold ned langs et pumpende layback-riss før jeg traverserte over i flaket. Litt psykende utklatring var det, men jeg kjente at jeg begynte å komme i sonen og ble etter hvert vant til eksponeringen. For ti år siden klatret jeg samme lengde med HJ, og manglet fullstendig sikringer for denne lengden. Nå var jeg heldigvis lurere og hadde med meg to seksere. Dette gjorde lengden til en lek og dødsangsten kunne skyves ned i heisesekken. Da vi ankom Hollow flake ledge møtte vi et lag som var i ferd med å baile. Dette skyldtes antakelig litt interne stridigheter i laget og en kar fra Australia som virket splitter pine gal. Han virret rundt på hylla mens han drakk øl og vodka og pratet om hvor rad Freerider var, samt at vi ”just gotta go for it”. Fyren gjorde både Olsen og meg nervøs der han dritings balanserte på hælene usikret, mens han pisset ned i avgrunnen.


Vi fikset fire lengder fra Hollow flake ledge, som gjorde oss klare for Monsterlengden neste dag. Olsen ledet 2-3 av disse lengdene solid, og om kvelden kunne vi trekke oss tilbake til en komfortabel bivy, med boksmat og et plastkrus med rødvin. En av de største epic`ene på turen var at vi hadde problemer med å fyre opp brenneren, etter avocadosøl i tenneren. Etter litt prøving og feiling fikk imidlertid brennereksperten og guiden Olsen sparket i gang faenskapet og vi fikk vår velfortjente havregrgaut til frokost. I tillegg kokte vi opp litt ekstra vann som vi fant på hylla.

Neste dag startet vi grytidlig om morgenen for å unngå den verste varmen på Monsterlengden. Dette var en strategi vi gjentok, og som er verdt å merke seg for de som har lyst til å prøve ruta. Hard rissklatring og buldremoves på El-Cap svaene blir tilnærmet umulig i varmen. Som nevnt klarte jeg å grine meg opp Monster, og vi kom oss raskt opp til El-Cap spire. Dette er en horisontal oase i et vertikalt hav av granitt. Vi fikk fikset en 5.10+ lengde og en 5.11a lengde fra spiret. Jeg hadde et tidlig fall på 5.10+ lengden i sola, men dro gjennom og gikk denne og neste lengde i fri. Fra Heart hadde vi derfor gått alt i fri, og vi så nå en liten mulighet for å gå faenskapet helt fritt. Om kvelden fikk vi selskap av to yngre karer fra UK og Israel. De hadde jugget på faste tau opp mot spiret, og bestemte seg for å jobbe på Monsterlengden i kveldssola. En nydelig plan for å bli fullstendig utkjørt. Vi fikk senere høre at de hadde bailet dagen etter.

Etter en god natts søvn var vi i gang med dag tre. Nå begynte det virkelig å dra seg til, og jeg fyrte av gårde på et tynt riss som sto som 11.d i føreren. Klatringen var tynn og hard, og graden virket som en fullstendig sandbag. Jeg tok et fall på en bankebolt rett før stand og bannet så det kunne høres over hele dalen. Her gjorde vi imidlertid en feil. Freerider-varianten drar mot høyre på et langt lettere svaparti. Vi valgte å ikke gå her da det virket usikret, men fikk senere tips om at det lar seg sikre.

Buldrelengden på 5.12.d virket meget hard, spesielt med fingre som begynte å bli såre. Vi prøvde litt på flyttene, men fortsatte ganske raskt videre. Et alternativ til buldrelengen er Teflon corner, som er et desperat og glatt dieder. Jeg har imidlertid en misstanke om at dette muligens kan passe meg bedre enn bulderet, som virket noe lengdeavhengig.

Olsen ledet trygt opp The sour, som er en voksen 5.10.d-lengde opp til en mulig bivuac med tilnavnet The block. Jeg fulgte, og fortsatte videre opp feil riss. Despet meg i land på knallharde moves opp til et returanker før jeg skjønte at vi var off route. Vi fikk også bekreftet dette av våre venner Andy med kompis. Dette var to karer fra Bishop som kom rappellerende ned ruta for å jobbe på de hardeste lengdene. Andy har Freerider som livsprosjekt og kjører til dalen fra Bishop en dag i uka for å tune flyttene. Vel nede på The block fyrte de opp vannpipa så jeg kjente mariuhana-dampen femti meter høyere. Kule karer som var svært entusiastiske og gira når de hørte vi var fra Norge. Etter å ha returnert og kommet oss på korrekt standplass, fyrte jeg av et forsøk på første enduro-lengde. Et renskåret rissdieder med hard jamming og laybacking. Tok et fall i sola før jeg klarte å stunte meg opp til standplass, med et helvetes run. Det begynte å bli sent og vi gikk de to neste lengdene med noe frenching for å komme opp til neste bivy som heter The knights of the round table. En utrolig fet, men liten hylle. Tilstrekkelig for soving for to men knapt noe mer. Vi koste oss imidlertid glugg ihjæl med fruktcocktail på boks og samba på I-phonen til Olseroo. Har aldri sovet så godt i en storvegg før, og det skyldes antakelig at man blir vant til tilværelsen i veggen, samt at man rett og slett må sove for å være fit for all klatringen.

Siste dag gikk over all forventning, og alle lengdene (5 stk) ble gått i fri. Dette inkluderte en overhengende 5.11.d powerlayback/stemming/jamme-lengde hvor jeg var utrolig fornøyd med å få til back-stepping teknikken. En av de siste skansene på ruta var en ny hard offwidth på 5.10.d. Her ble det et fall på starten av lengden, men vi valget å trekke gjennom og begynne på nytt. Etter fire dager kontinuerlig i veggen begynte til og med Olsen å bli fornøyd med standplassene mine, noe som må bety at vi begynte å få inn rutinene.

Herlig å toppe ut, og jeg tror vi begge var dyktig slitne. Det var likevel litt antiklimaks å gå ned East ledges på to timer. Det er noe litt melankolsk ved å komme seg ned fra El-cap etter en utrolig flott tur. Man ønsker seg liksom fort tilbake igjen.

På veien ned traff vi Leo Houlding som skulle opp sammen med en kompis for å jobbe inn noe nytt og hardt. De ga oss cred for bestigningen…

Må ellers takke Olsen som er uovertruffen som makker. Alltid positiv og blid, og med en utrolig kunnskap på organisering av tausystemer og standplasser. Og hvem vet, kanskje blir det mulighet for å gå hele ruta i fri en gang i fremtiden. Eventyret ligger i hvert fall og venter for de som vil prøve.

Klaus

Gaustatoppfossene November 2010













Etter en tenkepause har vi fortsatt med blogginga. Føles liksom rett å fullføre konseptet selv om det er en lang vei til nåtiden. Vi er i allefall tre stykker som følger den; meg, broærn og Onkel Jo. Hovedpersonen selv, Olsen, har et heavy oppussingsprosjekt i gang oppi skauen, men han får som vanlig tid til alt. Pressa inn en tur til Yosemite med Super-Klaus (cragrapport kommer fra Klaus til bloggen!) og gikk Freerider rett opp av sofaen lizm. Tilbake så trodde jeg han hadde nok med hammer og spiker de neste årene, men nei, han ville en tur til Rjukan. Hadde visst frosset på.

Tidlig avreise fra Oslo. Olsen møtte opp 0600 og vi dunket ut av gryta med ferske boller og kaffe. Digg å være på tur, on the road og ikke minst med Olsen. Han skulle bare visst at vi har en egen blogg om han. Hehehe! 

Selv har jeg ikke klatra is på leenge. Mista liksom piffen etter Kjerag. Iskonseptet er kult. Litt sånn ut i vinterkrigen med masse stash og mystikk. Synd det er så skummelt og kaldt bare.

Olsen gasset på mot Kongsberg, men ikke mer enn inkludert moms, som Playmoman sier. En volvo fulgte oss på avstand. Plutselig satte den på blålysene, eller saftblandern, som Larveleggern kaller det. Olsen hopper ut og setter seg i skammekroken vedsiden av UP-mannen. Han blir der lenge. Selv tenker jeg at han vil slippe billig unna. Vi kan umulig ha kjørt fortere enn 100? 
Olsen banker på ruta mi. Du må kjøre, sier han mutt. 118 i snitt over 2 kilometer. WTF!? Kan umulig stemme, men snuten stod på sitt. Olsen hadde forsøkt å forklare oppussingssituasjonen og at han trenger bilen i jobbe osv. Til slutt hadde han i desperasjon poengtert at han alltid forsøkte å være en god borger, men snuten beit ikke på. Resultat; saftig bot + uten lappen i tre måneder. #$§&@***!!


Olsen lot ikke episoden ødelegge for verken turgleden eller den gode samtalen. Vi racket opp på Svineroi. Melisdryss på Gaustatoppen. Vinterstemning! 



Vi begynte til venstre og ticket samtlige islinjer på Gaustatoppfossene. Dvs Olsen tok den skarpe enden og jeg fulgte på topptau. Den karen har jammen doktorgrad i isklatring. Selv ikke den tynneste smør eller tapp stoppet han. To til tre sikringer pr linje. Full kontroll.




På vei hjem lurte Olsen på hvordan han skal kombinere kollektivtransport med oppussing og jobb. Jeg foreslo han kunne kjøpe seg et fleksikort og flytte inn hos meg og famen.

Sendte bilder og craggrapport til den faste gjengen, men la lokk Olsens tragiske tap av førerkortet. Techno la ut ene bildet på steepstone som ukens bilde.

August 2010 Olsendriver.blogspot.com

B L O G !

Jeg får en ide og ringer broærn; Hva med å lage en blog om  O l s e n  der vi blogger oss fra vårt første møte med han og til sanntid - i nåtid? Det kan være vår presang til Olsens bursdag.

Broærn tenner på konseptet, men vi blir enige å tenke på saken, i minst en uke. Vi har fått mange geniale ideer tidligere, som dessverre har vist seg å være helt på tryne, så nå tar vi ingen sjanser. Husker godt den gangen vi, i fin promille, planla en kombinert klatresamling og kunstutstilling i mamma og pappas garasje på Husvik. Den ene dagen trodde vi vi var geniale og den neste dagen skammet vi oss, nei tell til ti og vent en uke. Minst!

Etter en uke virker ideen fremdeles like brilliant. Boræn oppretter en blogg, men det fine navnet; Olsendriver. Vi scanner gamle foto og lager illustrasjoner. Skriver om første øktene på Husvik og ryktene om Olsen. Utrolig hva vi husker. Bloggen tar form, men ingen leser bloggen vår.

Jeg sender en link til den faste maillinglista for å lodde stemningen. Forventer full applaus, men tilbakemeldingene blir lunkne. Rettere sagt ren slakt. Techno kaller bloggen for runking og poengterer at vi kun skriver om oss selv. Jeg og broærn bestemmer oss for å kaste inn håndkle. Bloggbobla som sprakk. ..bobla som kun fantes i våre egne hoder. 


Sender link til bloggen til Olsen for at han kan lese de få innleggen før vi sletter hele greia, MEN, Onkel Jo digger bloggen og uten at vi vet det ringer han Olsen og sørger for at han aldri åpner eposten. Onkel Jo krever at vi MÅ fortsette. Vi bestemmer oss for å ta en pause fra blogginga. Tenke litt på saken...

Greven av Lillomarka 2009

Olsen har forlatt den urbane tilværelsen på Oslos beste vestkant innefor Ring 2 og flyttet ut til skogen eller rettere sagt Solemskogen. Han søkte umiddelbart dypt inn naturen og er allerede kjent med hver stubbe og stein, selv der ikke engang localsa har vært.
Han kan alle stedsnavnene og er blitt bestevenn med fyllefanten som gjemmer seg for NAV i den hemmelige millorghytta. Onkel Jo kaller han for Greven av Lillomarka. Selv føler jeg Olsen har forsvunnet litt for langt inn i seg selv og skogen. Når jeg prøver å snakke om linjer og moves i Nissedal penser han raskt samtalen inn på Solemskogen og granstrøka innafor. Ord som Gryta, Grytebekken, Granberget, Snappen, Snippen, Dåsa, Kvisten, Dynnputten osv renner ut av han, mens han forventer at jeg skal forstå hva han snakker om. Merkelig at denne verdensmannen som tidligere dro på ovale weekender til Alpene og Patagonia plutselig søker det nære og kjære. Mulig det er et resultat av hjernevaskningen på Folkehøgskolen til Faarlund, ikke vet jeg.

Uansett; en dag han var på sykkeltur med hunden sin, Tind, for å kartlegge Solemskogens maurbestand skjedde det noe som skulle gi han evig respekt i nabolaget.

Ols hører Tind bjeffe i det fjerne:



















Orrhanefangsten blir fort en snakkis i Solemskogen og alle vet nå hvem den nye naboen er.
Noen uker senere ankommer en streifkatt fra Grorudalen. Den terroriserer kattene i Solemskogen, inkludert Olsens egen katt, Missan, som den molester på det groveste etter å ha sneket seg inn katteluka i huset. Da Olsen kommer hjem finner han en skjelvende Missan under kjøkkenbenken. Vakthunden, Tind, har rømt til Sinober i frykt for kattejævlen.
Olsen tenner på alle plugger og henter hagla. Etterhvert tar han til fornuft og sene nattetimer modder han haglepatronen med en ikke dødelig, men særdeles smertefull blanding av grovsalt, glassplinter og chillipepper. Neste dag ligger han i bakhold. Han bruker alle sine kunnskaper ervervet ved jakt og millitærtjeneste / årets OL-soldat 94 og han kamuflere seg godt inni buskene. Mot kvelden ankommer hannkatten. Den sniker seg mot katteluka, men Ols hopper frem og sender en fin ladning rett i rompa på katten som flyr gjennom lufta og løper i smertejammer østover.


Alle naboene våkner av hagleskuddet. De samler seg rundt Olsens hus. Hva har skjedd? Olsen er redd de skal ringe politiet. En mann gråter. Men det er ikke av sorg, men av glede. "Før i tiden skjøt folk med hagle hele tiden. Nå hender det aldri. Det minner meg om gode gamledager da det var horehus ved parkeringa og vi tjuvfiska i Maridalsvannet", sier han. Naboene er fra seg av beundring av Olsen kaller han for "ordentlig folk". Han inviteres allerede nå til årets julebord på Grendehuset, et julebord som egentlig kun er for tredje generasjons solemskogsfolk. Lederen av det illegale jaktlaget sier han stiller sin plass til Olsens disposisjon. 


Olsen har nok engang gjort stor suksess på nulltid og vunnet mange hjerter. Den karen slutter jammen meg aldri å overraske. Selv vi som har kjent han i noen år nå blir stadig vekk stoka.

Romsdalspåske 2009




På: de fleste vi kjenner

S&D: diverse randoni opp Kjøsen, Kaldtinden, Skervan, Middagstinden, Nonstinden, Finnan, Blånebba, Kirketaket og Skarven, samt cragging på Mjelvahammern og buldring på Hornaksla.



Mye kjentfolk i Romsdalen. Jeg og broærn var sammen en gjeng i Måndalen, mens de gamle gubbene; HJ, OP, Håkon S og Torri var på klubhytten i Vengedalen. Olsen valgte å danne sin egen lille menighet, med for oss ukjente folk, på hytte i Innfjorden. Onkel Jo derimot hoppet litt fra hytte til hytte for å få med seg alle de sosiale fraksjonene. Olsen kjørte et spesielt opplegg med guiding kombinert med avansert billogistikk. De brukte ofte dagen i forveien til å få Olsens landcruiser så høyt opp på fjellet som mulig for dagen etter å velge den lengste veien opp etterfulgt av en kort nedkjøring til bilen. Denne bilkjøringen opp vinterstengte grusveier og igjensnødde krøtterstier var trolig mer farefull enn selve skikjøringen. 




På Skjervan måtte Olsen gi opp den siste delen av stien opp over tregrensa fra Måndalen da det var for mye snø og is. Han parkerte bilen og håpet ikke bonden skulle oppdage at han hadde brutt opp bommen. Men slikt har han gjort før, med stort hell. Dagen etter gikk hele hurven opp den lange veien fra Innfjordsiden. Håkon S kom først ned og tenkte han skulle kjøre bilen opp der Olsen hadde gitt opp. Og jammen så greide han det, men det var på hengende håret. Da vi kom ned møtte vi Landcruisern på full fart opp siste bakken, sidelengs mens snøspruten stod. Det var like før han havnet på taket ned bjørkeskogen.



På påskeaften ble det lammefest i Måndalen. Olsen fortalte om sikker fjellferd foran peisen mens alle lyttet ører. Utpå natten spilte Jo gitar mens han sang sine egne slagere fra sin glanstid på Garasj. Da festen var over tok jeg, broærn og Henrik i en tur i broærns Aero opp til Vengedalen for å vekke de gamle gubbene HJ og Torri, som ikke hadde kommet til festen.
Vi satte på Henriks vevgramofon på trammen og satte på en plate med Jussi Björling før vi løp avgårde til bilen. Morro for oss, men kanskje ikke så morsomt gjenfortalt. Døøøøørt!



























Fotocred: OP. Flere av bildene hans fra påsken ligger her;