Nisseruu back in the days

Back in the days, før jeg hadde fått lappen. Broærn og jeg smugtrente i buldreveggen til Høyskolen i Vestfold. Der fikk vi noe klatrekompiser. Alle var voksne (syntes vi) studenter. Vi var gnomete tenåringer. Men at vi hadde gått Trollveggen året før som ga oss en viss respekt.

På alle andre områder enn klatring var vi helt på trynet. To studenter, Are og Lasse var gira på å komme seg ut av plastveggen i bomberommet. Are var en gladkristen historiestudent. Lasse ingeniørstudent og formann i klatreklubben, men med minimal klatreerfaring utendørs. Vi bestemte oss for at vintern var over og avtalte en tur til Nissedal.

Are kom og henta oss i sin Ford Escort. Sola var i ferd med å varme bort morgentåken. På vei inn innkjørselen kjørte han nesten på pappa, hoppet ut av bilen og ropte: Det dampær av naturn, la oss dra på tur! Fikk ikke plass til all bagasjen. Løsningen ble at vi la igjen reservehjulet til Are.

På veien kjørte vi forbi en leirskolen som Lasse kjente igjen. Der hadde han vært som femteklassing. Siden den gangen hadde han ikke vært på fjelltur. Dette var vår tredje tur til Nissedalen for å være nøyaktig. Fortsatt var veggene mystiske for oss, men vi følte oss også hjemme blant granitten. Snøen sperret fortsatt veien til Hægefjell, men Baremslandfjellets sydvegg måtte vi vel kunne gå? Vi campet ved Dåsetjønnet under Trollhaugen. Ha ha dåse. Vi sov under åpen himmel i den krispe vårlufta. Lasse frøs. Han hadde ikke med longs. Harukke med longs? Sorry guttær, jeg er ikke så vant til å værra på tur. Men når dere sier det, så husker jeg at vi måtte ha med longs da jeg var på leirskolen. Are derimot frøs ikke. Han hadde med seg vinterdyne, pute og strandmadrass. Er så mye bedre med dyne enn sovepåsa!



Neste morgen våknet vi tidlig. Jeg og broærn så vårt snitt til å øvelseskjøre Escorten til Are. Ingen politi i denne skogen. Grusveier i hundreogfemti, nesten gøyere enn klatring! Da vi holdt på å velte, kom Lasse og grensesatte oss. På tide med frokost. Are sov fortsatt under dyna si. Våkne Are, vi skal på tur! Are gjespet seg våken og sa en setning vi aldri hadde hørt makan til: Åh guttær! Det er så vidunderlig deilig å våkne til fuglekvitt og hakkespett! WTF? Fuglekvitt og hakkespett?

Baremslandfjellet badet i sol. Are og broærn gikk på først. Så kom jeg og Lasse i eget taulag. Are var liten og rundt. Men spant oppover. Ikke redd for noen ting. Sponsa av Gud. Lasse var bedre trent enn Are. Rett fra SATS. Men skalv seg opp svaene. Jeg leda. Prøvde å få Lasse til å slappe av. Dette går så bra altså. Etter tre lengder var Lasse tydelig sliten. Hvorfor? Plutselig utbrøt Lasse fortvilet: JEG STOLÆR IKKE PÅ NØTTANE!!! Hæ? Det viste seg at Lasse ikke hadde hengt på en eneste standplass. Han hadde ballansert for ikke å belaste kilene som han mente kunne poppe ut når som helst. Det hjalp ikke heller at Marius og Are var oppe for lenge siden. Nå stod Are og ropte utålmodig at vi måtte skynde oss, så rakk vi en rute til. Vi toppet ut til slutt. Ble ikke tid til mer klatring. Samme det. Knapt vår og vi bodde to timer unna granittparadiset , eller en og en halv dersom Are kjører.




På veien hjem punga bilen. Reservehjulet lå hjemme i innkjørselen. Skulle du ha sett på makan.

No comments:

Post a Comment