Oktober 2010 -Olsen og Klaus i USA!

Olsen gønner på med oppussing, men lar det ikke hindre en snarvisitt til USA. Her er turen gjenfortalt gjennom Super-Klaus sin cragrapport. RSPKT!

På cragget: Olseroo og ego, Andy m/kompis + en haug med rare klatrere.

Så var eventyret der igjen. En oppussingskjørt Olsen og jeg kastet loss og tok friminutt fra selve livet. Eventyret ventet, og etter landing i San Fran freste vi inn til dalen på seks timer og tjuvcampet i Camp-4. Olsen hadde døgnet over flere dager for å få gamlekåken så ferdig som mulig, og var nærmest som en skygge av seg selv. Han kviknet heldigvis til etter et par dager.
 
Dag 1 ble anvendt til organisering og ordning av teltplass. Vi prøvde oss også på en aldri så liten klatretur, men ble stoppet av regnet. Generell ustabil værmelding i perioden, og vi bestemte oss derfor på å prøve en tur på Rostrum med skipping av de tre første lengdene. Her kan man traversere inn og komme direkte på standplass før 4. lengde. Turen ble en bra innkjøring til Yos-klatringen, og er jo en superklassiker, men både Olseroo og jeg var litt preget av Jet-lag. Vi toppet ut rett før et helvetes regn- og tordenvær kom sigende fra øst. Laget under oss ble fanget av været, og måtte rappellere av.
 



Utrolig fascinerende å se værfronten komme. Vi var begge sjeleglade for at vi ikke befant oss på kapteinen da regnet traff. Yr meldte 19 mm, og jeg tror de traff ganske presist. Vi kjørte forbi El-Cap meadows og kunne høre kommandorop og se søkkvåte klatrere returnere fra The big stone. I ettertid hørte vi også at regnet var så kraftig at det hadde utløst ras, men heldigvis ble ingen skadet.

Etter hektisk sjekking av diverse værsider bestemte vi oss for å forlate dalen til fordel for J-Tree. Meldingene i Yos var nedslående med møkkavær en knapp uke fremover. I ettertid fikk vi bekreftet at beslutningen var korrekt, både fordi folk kom strømmende til J-Tree, og fordi de som ble i Yos ikke fikk klatret en meter.
J-Tree skuffer aldri, men det er definitivt ikke Yosemite. Campingen er uovertruffen og klatringen er nydelig, men det er definitivt ikke big-walling. Tror likvevel oppholdet gjorde oss godt. Spesielt Marius hadde godt av turen, og jeg kunne se forvandlingen fra en sliten og litt reservert kar til en positiv og mer aggressiv klatrer.

Etter klyving torsdag satte vi igjen nesen mot Yos, og med Hemmingway og The old man and the sea på radioen gikk kjøreturen overaskende fort.

Vel installert i dalen igjen, valgte vi å ta en tur på Freeblast, som er de 10 første lengdene på Salathe og Freerider. Turen gikk svært bra og ble gått i fri bortsett fra et lite feilskjær på et av svaene. Vi hadde et fransk team foran oss, som tydelig uttrykte at de ikke ville ha meg sammen med de på stand. Olsen kommuniserte da tydelig at det kunne de bare drite i og beordret meg opp på standplassen. I det øyeblikket skjønte jeg at turbamsen var forvandlet til en tiger, og at vi hadde alle forutsetninger for å fortsette en herlig tur opp verdens feteste crag.

Neste dag brukte vi til å heise opp til Heart ledges. For de som ikke er kjent er det en vanlig strategi på Salathe/Freerider å rappelere av Freeblast, for å heise vann og mat før man pusher for toppen. Opprinnelig mål for min del var en fribestigning av Freerider, men ruta er så hard og tricky at jeg forventet at en rekognoseringsrunde med tuning av moves, og for å gjøre seg kjent med ruta var nødvendig. Pga. knapp tid og dårlig vær den første uka lot dette seg ikke gjennomføre. Vi fikk kun et forsøk på ruta, og vi bestemte oss derfor for å kjøre på og gå det vi kunne i fri, med frenching der det ble nødvendig, men uten bruk av stiger og teknisk klatring.
Første dag fra Heart gikk over all forventning og vi var i sonen. Et 5.11.d svamove ble forsert tidlig på morgenen for å unngå varmen. Hollow flake lengden ble også gått i fri med bevegelser på 5.11 – 5.12 tallet. I stedet for å henge i fjellbolter og pendle seg over i Hollow flake klatret jeg langt faen i vold ned langs et pumpende layback-riss før jeg traverserte over i flaket. Litt psykende utklatring var det, men jeg kjente at jeg begynte å komme i sonen og ble etter hvert vant til eksponeringen. For ti år siden klatret jeg samme lengde med HJ, og manglet fullstendig sikringer for denne lengden. Nå var jeg heldigvis lurere og hadde med meg to seksere. Dette gjorde lengden til en lek og dødsangsten kunne skyves ned i heisesekken. Da vi ankom Hollow flake ledge møtte vi et lag som var i ferd med å baile. Dette skyldtes antakelig litt interne stridigheter i laget og en kar fra Australia som virket splitter pine gal. Han virret rundt på hylla mens han drakk øl og vodka og pratet om hvor rad Freerider var, samt at vi ”just gotta go for it”. Fyren gjorde både Olsen og meg nervøs der han dritings balanserte på hælene usikret, mens han pisset ned i avgrunnen.


Vi fikset fire lengder fra Hollow flake ledge, som gjorde oss klare for Monsterlengden neste dag. Olsen ledet 2-3 av disse lengdene solid, og om kvelden kunne vi trekke oss tilbake til en komfortabel bivy, med boksmat og et plastkrus med rødvin. En av de største epic`ene på turen var at vi hadde problemer med å fyre opp brenneren, etter avocadosøl i tenneren. Etter litt prøving og feiling fikk imidlertid brennereksperten og guiden Olsen sparket i gang faenskapet og vi fikk vår velfortjente havregrgaut til frokost. I tillegg kokte vi opp litt ekstra vann som vi fant på hylla.

Neste dag startet vi grytidlig om morgenen for å unngå den verste varmen på Monsterlengden. Dette var en strategi vi gjentok, og som er verdt å merke seg for de som har lyst til å prøve ruta. Hard rissklatring og buldremoves på El-Cap svaene blir tilnærmet umulig i varmen. Som nevnt klarte jeg å grine meg opp Monster, og vi kom oss raskt opp til El-Cap spire. Dette er en horisontal oase i et vertikalt hav av granitt. Vi fikk fikset en 5.10+ lengde og en 5.11a lengde fra spiret. Jeg hadde et tidlig fall på 5.10+ lengden i sola, men dro gjennom og gikk denne og neste lengde i fri. Fra Heart hadde vi derfor gått alt i fri, og vi så nå en liten mulighet for å gå faenskapet helt fritt. Om kvelden fikk vi selskap av to yngre karer fra UK og Israel. De hadde jugget på faste tau opp mot spiret, og bestemte seg for å jobbe på Monsterlengden i kveldssola. En nydelig plan for å bli fullstendig utkjørt. Vi fikk senere høre at de hadde bailet dagen etter.

Etter en god natts søvn var vi i gang med dag tre. Nå begynte det virkelig å dra seg til, og jeg fyrte av gårde på et tynt riss som sto som 11.d i føreren. Klatringen var tynn og hard, og graden virket som en fullstendig sandbag. Jeg tok et fall på en bankebolt rett før stand og bannet så det kunne høres over hele dalen. Her gjorde vi imidlertid en feil. Freerider-varianten drar mot høyre på et langt lettere svaparti. Vi valgte å ikke gå her da det virket usikret, men fikk senere tips om at det lar seg sikre.

Buldrelengden på 5.12.d virket meget hard, spesielt med fingre som begynte å bli såre. Vi prøvde litt på flyttene, men fortsatte ganske raskt videre. Et alternativ til buldrelengen er Teflon corner, som er et desperat og glatt dieder. Jeg har imidlertid en misstanke om at dette muligens kan passe meg bedre enn bulderet, som virket noe lengdeavhengig.

Olsen ledet trygt opp The sour, som er en voksen 5.10.d-lengde opp til en mulig bivuac med tilnavnet The block. Jeg fulgte, og fortsatte videre opp feil riss. Despet meg i land på knallharde moves opp til et returanker før jeg skjønte at vi var off route. Vi fikk også bekreftet dette av våre venner Andy med kompis. Dette var to karer fra Bishop som kom rappellerende ned ruta for å jobbe på de hardeste lengdene. Andy har Freerider som livsprosjekt og kjører til dalen fra Bishop en dag i uka for å tune flyttene. Vel nede på The block fyrte de opp vannpipa så jeg kjente mariuhana-dampen femti meter høyere. Kule karer som var svært entusiastiske og gira når de hørte vi var fra Norge. Etter å ha returnert og kommet oss på korrekt standplass, fyrte jeg av et forsøk på første enduro-lengde. Et renskåret rissdieder med hard jamming og laybacking. Tok et fall i sola før jeg klarte å stunte meg opp til standplass, med et helvetes run. Det begynte å bli sent og vi gikk de to neste lengdene med noe frenching for å komme opp til neste bivy som heter The knights of the round table. En utrolig fet, men liten hylle. Tilstrekkelig for soving for to men knapt noe mer. Vi koste oss imidlertid glugg ihjæl med fruktcocktail på boks og samba på I-phonen til Olseroo. Har aldri sovet så godt i en storvegg før, og det skyldes antakelig at man blir vant til tilværelsen i veggen, samt at man rett og slett må sove for å være fit for all klatringen.

Siste dag gikk over all forventning, og alle lengdene (5 stk) ble gått i fri. Dette inkluderte en overhengende 5.11.d powerlayback/stemming/jamme-lengde hvor jeg var utrolig fornøyd med å få til back-stepping teknikken. En av de siste skansene på ruta var en ny hard offwidth på 5.10.d. Her ble det et fall på starten av lengden, men vi valget å trekke gjennom og begynne på nytt. Etter fire dager kontinuerlig i veggen begynte til og med Olsen å bli fornøyd med standplassene mine, noe som må bety at vi begynte å få inn rutinene.

Herlig å toppe ut, og jeg tror vi begge var dyktig slitne. Det var likevel litt antiklimaks å gå ned East ledges på to timer. Det er noe litt melankolsk ved å komme seg ned fra El-cap etter en utrolig flott tur. Man ønsker seg liksom fort tilbake igjen.

På veien ned traff vi Leo Houlding som skulle opp sammen med en kompis for å jobbe inn noe nytt og hardt. De ga oss cred for bestigningen…

Må ellers takke Olsen som er uovertruffen som makker. Alltid positiv og blid, og med en utrolig kunnskap på organisering av tausystemer og standplasser. Og hvem vet, kanskje blir det mulighet for å gå hele ruta i fri en gang i fremtiden. Eventyret ligger i hvert fall og venter for de som vil prøve.

Klaus

No comments:

Post a Comment