Trynefaktor!



Olsendriver er stolte av å lansere Trynefaktor av Inge C. Olsen. Hvor ofte har du vel ikke lurt på hvor langt du kan gå mellom sikringene uten å risikere bakkefall? Her har du svaret. Takk til Inge som setter tall på godt sikringshåndtverk.

Trynefaktor








meter







Kinaputter og Egg På Hell

Back in the days en gang på nittitallet. Buldring har akkurat blitt kult. Erik Aa er inne i sitt tyvende semester på NTH. Nå er han på buldertur i Östersund sammen med Oskar H og et par andre kompiser. De er der for å tikke distriktets test piece: Kristallstenen! Men som navnet kanskje hinter om: takene er sylskarpe krystaller og flytta er kjipe. Fuck this, sier Erik. Vi stikker til Hell og kødder med cragrottene!
De kjører til Lånke, men parkerer på baksiden av åsen. Erik passer på at bilens front står i fluktretning, nøkkelen i tenningen og at dørene er åpne. På toppen av craget finner dem frem kinaputter og en pakke egg. De taper kinaputtene til eggene og sniker seg mot toppen av rutene. Det høres stemmer nedenfra, det er en folksom søndag på craget.
Lunter tennes, en-to-tre, kinaputter faller lydløst. BÆNG BÆNG POW!!!! En stakkar er i ferd med å perse, så dekkes han av splætta egg. BÆNG!! Han tryner i det han skal klippe ankeret. Han roper: HELVETES JÆVLER!?? DERE SKAL FÅ IGJEN!!!!!!!  BÆNG SPLÆTT PANG!! Forvirringen sprer seg, egg griser til rutene. Femti forbanna sportsklatrere vil ta hevn. Men craget strekker seg langt i begge retninger, så det tar tid for lynsjegjengen å løpe til toppen. Når de kommer opp er Erik & Co for lengst forduftet. Ingen av ofrene klarte å se hvem pøblene var. Men nå vet dere…


Cable Guy

Hadde egentlig tenkt å spare denna til påsken. Men publikum etterspør historier om The Ols. Dog er ikke The Ols hovedpersonen, men den fant sted på en tur vi har skrevet om tidligere. Med på turen var: broærn og meg, Are, Morten Larvelegger og ikke minst Alfa Alpinisten The Ols.
Ja ja håper leserne lærer noe av dagens historie. Åsså er det en historie som passer på en fredag. Som selvfølgelig er helt sann. Serriøst!



Ukens Dobbeltgänger Jo vs vs..

Blir litt mye Onkel Jo om dagen, men siden han nå er med på rockpedia..

Onkel Jo vs Erik Solheim
Onkel Jo vs Robert De Niro
Onkel Jo vs Mr. White

Ukens FILM-CR # 2, Hell og Harbak 2004

Denne bloggen føles litt som en gammel, svensk B-kjendis som desperat forsøker å henge med i tiden gjennom å reintrodusere gammelt materiale. Uansett; denne cragrapporten er egentlig introduksjonen til forrige innlegg, men bloggens kronologi har uansett for lengst gått til helvete. Følgende film og CR er fra 2004. CRen skrevet av Onkel Jo.

Link til film del 2 

Var på jobbtur til Trondheimskontoret kombinert med å besøke mine nevøer Gz.

Hell onsdag og torsdag:
På cragget: mange, men vår gjeng besto av Mariuz, Susanna, Inge, Morten, en
til og meg.

Jeg dro på Hell, ikke for å klatre ruter, men for å klatre en grad: 7C.
Navnet er Tvangstrøyen. Hadde noen forsøk på den i fjor høst og anser den
som oppnåelig. Varmet opp på noe greier til venstre som visstnok er
klassikere. Jeg vet ikke jeg: 5 meter høyt og rimelig sært.

Susanna støtet på en 7+ og er blitt veldig flink. Mariuz jobber naboruten
til Trøya og den holder graden 8a. Var litt slapp i kroppen de to dagene jeg
så på han, men det er liten tvil om at gutten har 8a innen rekkevidde. Jeg
hadde to dogg opp Trøya for å tjune flyttene. På tredje støtet ga jeg gass
og falt fra de to slappe takene 1 flytt fra klippetaket. Gz og posse var
imponerte, men det ene flyttet er vanskelig, så jeg beholdt fatningen, men
regnet det som sikkert at jeg skulle gå den neste dag.  

Stilte optimistisk på cragget dag to med nyinnkjøpt flytende kalk. Vurderte
til og med å legge igjen kalkposen på bakken. Hadde så tre patetiske støt
hvor jeg flyttet topp-punktet nådeløst nedover. Siste støtet endte 2 m over
bakken.. >SENSURERT< Jeg hadde ikke tatt høyde for at en gammel krok
blir sliten av såpass bratt og uvant klatring. Morten B tok seg sammen
og gikk den uten at det var noen stor trøst, men det var gøy å se Gz-gutten
fise opp Trøya bare for å vise hvordan det skulle gjøres.

Fredag var det midtsommarfest og Maruz leilighet fungerte som svensk
konsulat. Bellmannviser, sild, Bitra Dråppar og lange diskusjoner om
tegneseriebjørnen Bamse. Gøy, men forvirrende.

Været gikk i dass, Innerdalen utgikk og vi dro til Hardbakk og et nytt kilekragg der ute. Jævlig fett crag. Bratte, lange støtende kilelinjer.
Dessverre regnet det og havtåken la sine klamme hender på alt, men vi fant da en vegg under et gigaoverheng og startet opp noen ugåtte riss som så ut til å holde ca. grad 5. Min linje viste seg å inneholde vedvarende, overhengende, våt klatring av grad 7. Var skjeleglad for å klare å dogge
den. Kjetils linje var like våt og hard og inneholdt i tillegg noen sugende runouts. Måtte se vekk da han rønnet for ankeret. Mariuz klatre å brøyte seg
opp en overhengende 6- ved siden av uten fall. De som repeterte sa den var brillefin.

Overnattet i helleren med Inge, med Trøndelags buldreelite (bl.a. NSB B, Wang. Alv B kom dagen etter)som leste Coctail og hørte fotball på radioen.
 Dag to var forholdende bedre, men til tross for kollektiv innsats klarte ingen av oss å lede min linje uten fall. Synd for den var dødskul. Inge
klarte imidlertid å dra i land en 40 m 6+ av første rang.

Mariuz klarer nå kun å forholde seg til verden gjennom et videokamera. Film kommer og den blir bra. 

Onkel Jo

Ukens FILM-CR, Hell 2005

6 år er gått siden Onkel Jo trynte med tauet bak beinet på Tvangstrøya (7c). Ruta er fremdeles et åpent, verkende sår for han på Hell. La følgende film og CR være en lærepenge for alle som prioriterer ticking av grad fremfor rute. Ellers håper vi at Onkel Jo en dag i fremtiden vender tilbake til Hell og Tvangstrøya, sterkere og klokere...
På konglis: Gz, Suzieloo, mei + Inge, Silvia eller noe sånt (damen til han
Carl Gustaf Maifft eller noe sånt) + masse trøndere og NTHsere.

S&D Gz en åtter. Jeg:NEI FOR FAEN I HÆÆÆÆLVETE

Hadde tilsammen 6 runder på Tvangstrusa (7c). Gikk i grunnen veldig bra, men
ikke bra nok. Datt av rett under ankeret det fleste gangene. Ble desperat og
prøvde ny beta på de to siste støtene, men jeg datt av samme sted uansett.
Etter heng er det jo "hur lett som helst". Kjenner på kroppen at
Hellklatring er føkkings brutalt. Det å redpointe på maxgrensen er et høyt
spill, ja noen vil endog si ren hasard, på to-dagersturer.

Gz klaget over å ha trent for lite i vinter, men viste adekvate
klatreegenskaper og generell kvikkhet i veggen. Gikk en åtter bråkjappt og
lett. Mener likevel at jeg så antydninger til skoletrøtthet både hos han og
Suzeliroo. En helg med onkel i Bohus burde kunne rette på det.

Jo


Ukens CR - CR HVALSBERGET

Vår venn ”Pukkelkatten” har klatret i mange år. Etter hvert som han har gått lei sine ”Moby Dicks” på Oslocraggene, har han utviklet egne konsepter for å beholde motivasjonen. 2009 var joikacraggenes år. Dette førte ”Pukkelkatten” til nye destinasjoner som Gullaug, Skådalen, Mekka og ikke minst Hvalsberget. Sistnevnte er her omtalt i ”Pukkelkattens” cragrapport fra klippen som visstnok ble hentet frem til dagens lys med hjelp av gravemaskin.

CR HVASLBERGET

På Gz og jeg

S&D Noen femmere og kanskje en seksmin

Inspirert av Road To Ceuse, verdensfineste joikablogg, tenkte Gzx og jeg at vi skulle sjekke ut Hvalsberget. Vi mente det ikke kunne skade å prøve et nytt crag med lette ruter, er jo i dårlig form og greier. Men jo, det kan skade, skade sjelen.

Stappfullt med biler langs veien.  En svær svavegg i et gammelt steinbrudd. Børrebolter = møkkacragg.

En større gruppe primitive Joikaklatrere utgjorde en rotete gruppe ved klippens fot. Alle de klassiske tegnene på en underutviklet klatrekultur lyste mot oss. Karabin på kalkposen, sokker i skoene, topptau og fedme. Vi gikk inn i gruppen. De stirret på oss med respekt. Med vår ranke holdning og naturlige autoritet er det jo vanskelig å skjule at man er storklatrer og medlem av kluben. Jeg ba vennlig, men bestemt om å få se en fører. Etter noe nøling trådte en slags lederfigur ut av gruppen, en liten stakkarslig nordlending rundt 40. Han var kledd i gule benklær. Med flakkende blikk stotret han frem at han mente han hadde føreren i hodet.

Vi klatret en del femmere, og noe som kanskje tøtsjet seksmin, før vi gjorde det alle ventet på at vi skulle gjøre: Prøvde oss på feltets test piece.Hvalsberget har nemlig en 7/7+. Gz tok det for gitt at den var soft og hadde os i blikket. Da han gjorde seg klar, våget en liten joika seg helt bort til meg for å si, " Oj, er det støting på gang".  Jeg svarte nei.

Etter et greit sva ble Gz stående temmelig lenge å plundre under en overhengende, tre meter høy toppbulk. Et føkkings bulder med usynlige tak. Kryptisk møkk. Skandalen var et faktum. Gz trynte. Men det skulle bli enda verre. Gz klarte ikke dogge seg til ankeret. Jeg turte ikke en gang prøve.

Joikane hadde fulgt med. De hadde sett vår svakhet. Vi var ikke storklatrere. Vi var som dem. Mannen i de gule lederbuksene skiftet nå helt karakter. Han ble rak i ryggen, snakkesalig og selvsikker. Han preiket som en foss med Cz. La ut om beta, andre klatrefelt, og namedroppet merkelignok Nico. Gz klarte på sin side å synke enda dypere. Han sa temmelig høyt, "Det har aldri skjedd før at jeg ikke har klart å dogget en 7/7+". Jeg så at han angret i det ordene hadde forlatt munnen. Jeg så smerten i blikket hans.

Vi klatret noen femmere til. Vi klatret usikkert og famlende nå. Vi var blitt det vi foraktet mest av alt. Vi var blitt…

 ”Pukkelkatten”

Äventyr på Trollryggen



Doktor Jocke og Doktor Henrik: Bohuspiraten og hans våpendrager. Mens andre henger på Hornaksla en sommerdag i 2004, tenker våre søte brødre stort og langt. De setter i gang oppover Trollryggen i søken etter äventyr. Og äventyr blir det. Halvveis opp Europas lengste rute leder Henrik mens Jocke følger på. De går løpende oppover rampeformasjoner avbrutt av brattere opptak. Etter et langt run etablerer Henrik stand under et overheng. Han setter noen kiler og en kam, de beste plasseringene han finner. Binder av etter alle kunstens regler. Det er løst, bratt og ikke akkurat tekstbok-kilelommer. Henrik vurderer sin standplass med vitenskapelig metodikk. Først hver nøtt, så totalen. Doktoren summerer opp vekten denne standplass skal tåle: hans 110 kg, den like tunge Jocke, racket, tauene, ullfrotteen, regntøyet, vannet, 2 stk Pripps Blå, omeletten, sjokoladen, skoene. Nei, den er for dårlig. Henrik beslutter å gå videre. Standplassen blir omrigget til mellomforankring. Fem - seks meter lenger opp er det en hylle. Der ser fjellet fast og fint ut. I tillegg vil han kunne bevege seg fritt rundt på hylla og finne de beste plasseringene uten å måtte henge etter en arm. Men først må han gjennom det overhengende opptaket. GNAARLH, GNASK, GNAJM! Henky entrer henget. Han vet kilene under ikke vil holde et fall, han er commited. Point of No Return er noe Henrik før bare har lest om i bøkene. Nå, akkurat nå, er livet hans i et Point of No Return. Opp er livet, ned er døden. Flyttene er harde, hardere enn de han testa på I-Bygget her om dagen. Sansene skjerpes, han drar seg målrettet oppover. Han bruker farten til å komme seg gjennom terrenget. Nesten oppe! Men så skjer det: Det blir bråstopp! Hva faen?! Han glemte å koble ut ene langslyngen til "standplassen" noen meter under! KRISE! Langslyngen er strupet gjennom sikringsløkka hans. Flyttene er for vanskelige til å reversere. Henrik klarer ikke klatre ned for å frigjøre seg. Ei heller fortsette. Han er føkka og stivner av skrekk. Hjeeeeelp! Fryser til is og kan bare vente på å dø i det pumpen tar slutt. Livet passerer i revy: Oppveksten, familien, vennene, damene, de gode middagene, vinen, granitten, ølen alt det gode. Takk og farvel. Det var vakkert så lenge det varte. Men vakrere blir det: Bohuspiraten kommer til unnsetning. Han følger tauet opp til sin kompis og klipper han løs fra dødens anker. Henrik kan banne på at han ser noen englefjør sveve rundt Jocke. Han drar seg i land og kollapser. Snart joiner Jocke han på hylla. Gråter av glede. Omfavner hverandre. Omfavner livet. Kameratskapen. Äventyret.

Takk til Bohuspiraten, min og broærns idol, som har latt oss publisere hans utrolig fine album og ruteskisse fra turen.








Ukens Doppeltgänger - The Ols vs T.C Callaway

Vi introduserer en ny spalte - ukens dobbeltgjenger! Først ut er The Ols vs T.C Callaway / Jim Davidson fra Pacific Blue. Her er mange likheter i tillegg til at de ser prikk like ut. Begge er kjekkaser, gode samfunnsborgere, nittitallshelter, damenes drøm, guttas idol og jævler til å fly på sykkel.