Skandesfjellene - Norges ryggrad

Som klatreautist fanget et bilde av Skagastølstindene min oppmerksomhet på side 35 i DN Lørdag (DN nr 251). En artikkel av seniorforsker Henrik Svensen ved UiO påpeker noe nesten ingen stusser over; Hvorfor har vi ikke et navn på fjellkjeden vår som strekker seg fra Sørlandet til Finnmark? Svensen kommer også ut med en bok om dagen; Bergtatt. Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde. Den skal veffal jeg lese.

Sunndalsfjellene eller Trollheimen eller..? Men disse er også del av en navnløs fjellkjede fra Sørlandet til Finnmark påpeker Henrik Svensen.








Hva mener du at fjellkjeden skal hete?
Svensen viser til ”Skandes”som ofte blir brukt av svenskene om deres del av fjellkjeden. Skandes ble lansert av Erik Ljungner på 1940-tallet. Svensen avslutter med å spørre hvem som tar utfordringen. Vi i Olsendriver er selvfølgelig gira på tanken om et bra navn på vår fantastiske fjellkjede. Det må bety mye for fjellfolk fra sør til nord og over grensen. Skandes høres vel bra ut det? Synes vi skal ta en uformell forslagsrunde. Dersom bra forslag utover Skandesfjellene dukker opp, kan vi ta en avstemning. Så kan resultatet bli et bidrag i en debatt som kanskje akkurat har begynt.

Kom med ditt forslag
Kjære leser, kom med ditt forslag i kommentarfeltet under. Ja jeg ser på statistikken at det er hundrevis innom hver dag, så hør fra deg please.

Forslag kan også sendes inn på: kjetil.grimsath(ætt)gmail.com

Kaldfonna Bail V3 - 26.10.2011

Kaldfonna; min Moby Dick. Høyt over Sunndalen finner man fjellet og dets skumle nordvegg. Tre ganger har jeg baila derfra. Første to gangene var på isstripa. Og nå i går ble det med halen mellom bena nok en gang. Selv om folk går med t-skjorter i byen, så er vintern å finne i vår alpine bakgår; Sunndalsfjellene.

CR Kaldfonna Bail V3 26.10.2011
På: Meg, Doktor H og Dag The Dog
S&D: Forsøkte linje over breen i Kaldfonnas Nordvegg

Oppdal halv fire. Alarmen tuter, men jeg er allerede våken. Kaffe og bra stemning ved frokostbordet. Det er onsdag og vi har fri. Kvart på fem kjører vi nedover mot Sunndalen, Henky, Dag The Dog og jeg.

Morgenmøte.

I Grøa er det varmt, en vind blåser mellom de nakne trestammene. Hvilken film tenker dere på gutter? Blair Witch svarer Henky. Just presist. Oppover seterveien går det lett. Etter en time har vi vunnet fem hundre høydemeter. Under oss gløder Sunndalsøra. Og over oss skinner verdens største stjernehimmel. Vi er akkurat der vi vil være.

Living The Dream.
Ved tregrensen begynner det å skumre. Shit så fint. Tre glade gutter lever drømmen midt i uka. Vi trer inn i vinterland og sier føkk til onsdagsmøter og tastatur. Ja til Kalfonnas vakre vegger. Ja til alpinizm. Det skinner rødt på fjellene. Dronninga, Kongen og Trollatraversen der jeg var i sommer. Vi er så glade. Elsker Sunndalen. Finere kan det ikke bli, mener vi.

Nordveggen.
Runder The Rock og forstetter videre inn i bowlen. Det lysner. Dæven døtte. Vi racker opp på den siste bare flekken. Det er mer is enn sist. Linja jeg har ofret et halvt rack isskruer og masse kiler. Men vi går videre opp mot breen. Vi har sett oss ut en linje av ramper som sikk-sakker seg opp mot en hjørneformasjon i toppveggen.

Toppen av snøfeltet under breen.
Hvor kom snøen fra? Store skavler henger ut over veggen. Den er veldig stor ved siden av utstegshjørnet. Spindriften flyr utover fra toppen. Men her nede i gryta er det vindstille og faktisk nesten koselig. Vefall mye koseligere enn de to andre gangene. Da smalt vinden og spindriften pisket oss sønder og sammen.

Første opptak med vannis.
Først går det via harde snøbakker som bratner til. Et lite opptak med vannis  og mer pulsing. Breen er blå og hard. Vi klatrer kule formasjoner og tar en pause for å ta frem tau på en slags hylle. Isen har formet seg til tårn, rygger og mørke sprekker. Den smeller når jeg slår i den blå massen.

Halvveis opp breen.
Etter mye løpende når vi toppen av breen der en rampe skal lede oss opp og mot venstre. En isstripe binder sammen rampen og breen. Jeg leder opp fra en ræva stand og banner over at jeg tok med de sløve miksjerna.

Sjekk den skavelen karer.
Tar meg sammen og kommer meg opp. Når jeg runder kanten opp rampen ser jeg et perfekt riss i klippen tretti meter opp. Jeg roper til H og DD at neste stand blir en bombe.

Toppen av breen.
Rampen er lett et par lengder men så blir det stopp. Neste rampe starter femten meter nedenfor standplassen. Jeg rappellerer men finner ingen sikringer. Det ser lett ut videre, jeg klatrer oppover for å finne en stand.

Toppen av breen. Under isen opp til første rampen.
Så kommer spindriften for fult. Den renner ned som en elv over meg. Synes først det er kult. Men så iser hanskene og jeg føler meg uttrygg i den hvite verdenen.

Isen opp til første rampen.


Finner ingen stand. Bare sukkersnø på blankskurt dritt. Spindriften får meg til å miste pusten. Banner og kommunikasjonen er vanskelig. Løser det hele med å koble sammen tauene og gå på opp til en klippe førti meter over. Alt for usikkert, alt for tullete. Men beste jeg fant på og standplassen er kjempebra.

Kort rapell for å nå andre rampen.
H og D kommer etter. De forbanner spindriften som renner over dem som en foss. Men jeg ler. Lettet over å henge i en standplass som er bombe. Det er det viktigste akkurat nå. Standen er under et fremspring som verner meg mot fossen av snø som kommer puljevis ned fra toppen.

Doktor H får renset sjelen sin i spindrift.
Jeg går på videre. Ingen sikringer, men lett og stabil snø. Så tar tauet slutt. Finner ingen ting. Roper at de må skjøte tau. De hører ikke hva jeg sier. Setter et makkverk av en avbundet øks og iskrok. Roper at vi skal gå løpende. Får ikke tau. Jeg kan se en stein tretti meter ovenfor. Den må jeg kunne slynge. Men står bom fast.

Dag The Dog.
Jeg kan se hjørnepassasjen som leder ut av stupet. Den er voktet av et monster av en skavel. Den må stikke ut minst femten meter. Hvor kommer all den snøen fra? Ting tar tid. Vi er langt etter skjema. Jeg forstår at vi ikke rekker de tre fire siste lengdene. Skavelen gir dårlige vibber. Klatrer nedover. Jeg kommer ned!!

Skredet.
H og D får et sjokk. De har koblet ut stand for vandremetode når de hører at jeg kommer ned. De stresser inn kilene tilbake i rissene. Ikke bra. Sorry gutter. Så hører vi rumling som fra tusen bøfler. Det smeller i mange sekunder. Skred! Vi søker ly under klippen. Skredet går ned på andre siden av pilaren vi rundet. Ned akkurat der vi klatret opp tidligere i dag. Ned breen og anmarsjen i bowlen. Når vi ser opp er det en stor del av skavelen som har løsnet. Vi får en støkk som vil sitte i lenge. Alle tenker sitt. Plutselig er det livet som er viktigst. Om du skjønner.

Den lange traversen ut av veggen.
Hva nå? Vi har studert bilder av Kaldfonna og vet snøramper leder ut mot venstre. Et par taulengder med traversering tipper vi. Det blir syv laaange lengder. Ikke vanskelige, men usikkert er det med snø på kompakt fjell. Ikke akkurat living the dream. Fokus er nå å kommer ut og hjem.  Jeg går først og føler ansvaret for gode standplasser. Det løser seg, men jeg må gå med to skjøta tau for å finne kileplasseringer. Spør meg selv hva vitsen er med nitti meter tau ute og ingen mellomforankringer. Men det er bedre enn ingen ting.

Sunndalen City.
Så er stupet over. Jeg løper innover ura med de andre på slep. Vi er trygge. Ringer Ingvild og alt er bra. Bare returen. Den skal vi klare. I verste fall blir vi bare veldig slitne. Det er det ingen som dør av. I Rysskaret føles det som om vi kan bli blåst av fjellet. Vi scrambler ned snøfelt på trøtte ben. Vi finner en vei ned, men ting tar tid i lysboblen fra hodelykten. Lang tid.

Bilen.


I morges søkte vi vekk fra sivilisasjonens lys. Nå vil vi ned til samfunnet. Ned til industri, varme hus, Rushy’s Saloon og hamburgere. Vi ser husene og bilene, men dit er det langt. Det verker i gamle kropper, de føles veffal gamle. Vi blir enige om å bytte ut klatring med frityr. Henrik lover å aldri gå i annet enn Birkenstocks. Omsider kommer vi inn på seterveien som leder oss ned til dalen.

Ankommer bilen etter 17 timer på tur. Det fortsatt Blair Witch stemning i Grøa. Vi har en lang biltur foran oss hjem til Trondheim.


Kjerag Bail - Mars 2006 - av Onkel Jo

Vi lar bailefunken dunke i vei videre; baile baile. Takk til Onkel Jo for dagens CR frem fra arkivet. Og til Bjørn Eivind for bilder. For en tur! Bail til tross, et fantastisk living the dream eventyr.

"Jeg ser meg i speilet på badet, og jeg ser en sliten mann. Tunge øyelokk etter alt for lite søvn. Kutt i ansiktet og blåmerker på armene etter fallende is. Jeg er så støl at auraen min er frynsete. Det blir en tung dag på jobben i morgen."


Kjeragbail av Onkel Jo

På Kjerraget: Bjarte, Bjørn Eivind og meg

S&D ingenting, men likevel så uendelig mye

Jeg ringte Bjørn Eivind for å foreslå en tur til Gol. Da han spurte om jeg heller ville bli med på Svigermors Drøm fikk jeg sommerfugler i magen. Det var heldigvis fullt på hytten til Gz i Oppdal så Sportsklatre-Jo hadde ingen alternativer å foreslå for Fjellklatre-Jo.

På båten inn Lysefjorden forvant merkelig nok sommerfuglene i magen. Det var så vakkert at det vippet over i det mystiske. Lyset, linjene, forventningene. Man må bare elske det(Ja! faeen meg elske det), og vi ble noe helt innforjævlig giret alle tre.

Its never eksposed in the dark, men vi føler Skjoldet henger over oss når vi drar båten i land i mørket på Geitaneset. Bjørn Eivind leder oss gjennom anmarsjen mot Forbundsfiende. Det er utsatt, men helt greit. Bratte gresshyller. Hadde aldri funnet veien i mørket på egenhånd. Lyset fra hodelykten min treffer restene av en knust basehjelm. Bjørn Eivind sier det var en svensk jente. Vi runder kanten inn i hengedalen i det lysner. Jeg har aldri sett en så kul islinje, selv ikke på bilder. Vakkert! Hengedalen er svært mektig. Jeg føler meg som en verdig abonnent på Alpinist når jeg tråkker oppover snørennen mellom patagonialignende granittvegger.

Det er kaldt. Vi tror det må være nærmere minus 15-20. Det spruter en fontene av vann på toppen av første taulengde. Bjarte lurer på om fossen prøver å fortelle oss noe. Vi leder i blokker og jeg får de tre første taulengdene.

120 meter oppe, det renner vann, jeg leder ut på min siste taulengde. Hanskene er gjennomvåte og hele eksistensen er konsentrert i fingertuppene. Det er bratt, jeg kommer over i tørr, sprø is, men klarer ikke konsentrere meg om annet enn min helt vanvittige neglespreng.  Jeg har valget mellom råtten is i et slags isdieder, eller.....en hule, et slags loddrett rør gjennom isen. Ser ut som det er hull på toppen, hvis ikke får jeg slå meg ut. Jeg klatrer fem meter oppover i røret, gjennom et hull og ut på tynn diederis. Fantastisk kult og superluftig.

Det tar lang tid og konstruere en noenlunde forsvarlig standplass. Alt er hult, råtten, papp, føkk. Hengende. Luftig. Får meg en støkk når jeg skal ta opp de andre. Tauene er helt stivfrosne og er nesten umulig å få inn i reversoen. Kroppssikring? Det går heldigvis uten, etter hvert, med rå makt.

Bjarte er nesten besvimt av neglespreng når han kommer på stand. Både han og BE er kvalme av smertene.

BE leder videre. Råttent ut fra stand. Unødvendige formaninger fra Bjarte og meg om at han ikke må gå på noe som han ikke har kontroll på. Han kommer seg over på knallhard stålis og gønner på oppover loddrett terreng med lange strekk mellom skruene. Jeg er imponert. Bjarte har fått fingerende tilbake og praten flyter lett. Vi nyter posisjonen.

Det er pumpende å følge BEs led. Fin standplass på en liten rampe. BE støter videre opp råtten loddrett is. Vi står midt i nedfallsonen. Vi blør fra små kutt i ansiktet.

Kl er 16. Det er fire vanskelige taulengder til topps. Vi velger en konservativ innstilling og rappelerer av. Den ene rapellen er så luftig at det suger i magen. Superfett. Bjarte har ikke fått ledet, men tar rollen som rapellguide og får oss ned til innsteget før det er mørkt. BE guider oss smertefritt og supersafe ned til båten.

Vi sitter i gresset før den siste rappellen. Stjerner, halvmåne, Skjoldet over oss. Magisk.

Vi tørner inn kl. 10.30. Slitne og kalde, men i topp humør. Det har vært en fryd å være på tur med disse to bunnsolide karene. Langt vekk fra a mor, tøffe forhold, men likevel i bunn og grunn veldig kult. Har aldri gått noe så fett på is (opp til dit vi snudde). Olsen og Ed har gjort et kupp. Respekt.

Jeg ser meg i speilet på badet, og jeg ser en sliten mann. Tunge øyelokk etter alt for lite søvn. Kutt i ansiktet og blåmerker på armene etter fallende is. Jeg er så støl at auraen min er frynsete. Det blir en tung dag på jobben i morgen.

Jo

Drivdalen Ramp Up V2 - Drivdalen Obscurities Område Lapcamp

Issesongen er her folken. Forrige helg hadde vi en fin tur opp Kongsvollfossen som vi tidligere har beskrevet i miniguiden for The Triple Crown of Drivdalen. Dagens innlegg omhandler dalens mer obskure mikslinjer i området i nærheten av Lapcampen. Craget er lite kjent og bare så vidt nevnt før på nett. Dette er mer moskus en puma, mer mose enn granitt - om du skjønner hva jeg mener. Polish style is the new style! Rock on joikas, rock on!

Opptaket på Duff Man.









Parker som anvist i dette karbildet. Litt lenger opp dalen på østre side ligger fossene. Når du kjører fra Oppdal vil du se en isstripe oppe i venstre side av dalen når du passerer lapcampen. Dette er Doktor Fugl som fikk henge ubesteget helt til 2006! I samme området finner man også et par andre fine ruter, samt potensiale for nye is og misklinjer. Parker på rasteplassen på østsiden av vegen. Ta sikte på å komme opp ca ved Doktor Fugl. Rutene er beskrevet fra høyre mot venstre. Retur: Gå ned på venste siden av craget.

Rutene er under beskrevet fra høyre mot venstre, sånn som du møter dem på anmarsjen.
 

Doktor Fugl - WI 5 M5
Grunnen til at denne linja fikk stå ubesteget så lenge er nok at gamlekara foretrakk is som lander og at joikaungdommen nå til dags heller runker på Bjølla. En klassisk mikslinje med klippe som leder til is. Start opp klippe i venstrekant. Man får inn et par medium kammer før man går for cruxet – å komme ut på issøyla. Resten er ren isklatring før stand i is eller evt ut til høyre dersom isen er tynn. Siste lengden er slak og lett.
Starten på Dr.Fugl
  
Side Show Bob - M6 R
En mikslinje noen meter til venstre for Doktor Fugl. Oppover is, så travers på klippe mot venstre der det skal henge en iskrok i en sprekk. Videre opp is til hylle. Følg søyla til den tar slutt, sett et par skruer. Det mentale cruxet er lettere enn det ser ut. Run opp bratt mose og jord (svakt mot høyre) og hal deg i land på en fin hylle der du setter stand. Andre lengde er samme som Doktor Fugl. En direkte avslutning gjennom klippepartiet gjenstår for den som er gira.
Duff Man - WI 5
Lenger opp til venstre finner man en ren islinje. Isen bratner til mot hengende is som lar seg forsere i høyrekant. Sett stand der isen slaker av. For å toppe ut går man en lett taulengde med scrambling.
Venstre: Side Show Bob. Høyre: Duff Man.


Potensiale
Mellom Doktor Fugl og Side Show Bob kan du gå noe bratt. Samme gjelder partiet til venstre for Duff Man.

WTF! Men Magnus da...

Magnus husker ikke om han krimpa eller pincha(!). Sjekk NRKs nettmøte med sprellemannen her. Og vi som håpet på å få konkludert etter at spørreundersøkelsen kollapset grunnet taket som datt av.




Kongsvoll 15.10.2011 - Issesong game on

På: Meg selv, VPG Rune, Dag The Dog, T-Man, Ole Kristian og Tyrker Trygve
S&D: Kongsvollfossen
Spekter: mose til tapper

/Kjetil

Kjempeforhold på Kongsvollfossen folkens! Duktil og fin is!
Midten
Toppen. Winter Wonderland bare 1,5 time fra Drontheim.

Nissedal Bomtur - 1997

Bailefunken speller videre. Denne gangen fra gamle dager i Nissedalen. Få ting slår islinjer over granitt. Isen dannes raskt i Nissedal og forsvinner like fort. Vet kun om to som klatrer is regelmessig i Nissedal for tiden, det er Jocke og Spooky. De har gått masse fett der de siste årene.

Back in the days. Vi sklei innover Telemark på vinterveier en sen lørdagskveld. For mørkt til å se om det hang noe is da vi ankom dalen. Bjarne hadde fyrt opp for oss i hytta på Campen. Neste dag ventet isen og eventyret. Våknet da sola tittet frem. Fuckeruuu! Is! Masse islinjer. På andre siden av dalen, på Langfjell, OVER ALT! Mildvær og så høytrykk hadde tydeligvis skapt tidenes forhold. Spiste resten av smågodtet og dro frem racket. WTF? Innerstøvlene mine? INNERSTØVLENE MINE???! De er ikke her! Forbanna innerstøvlene til plaststøvlene lå nok hjemme på gutterommet. Begynte nesten å grine. De var vefall ikke her.
 


Hva gjør vi? Hva kan vi gjøre? Ikkeno annet enn å dra hjem, konstaterte broærn. Ingen innerstøvler, ingen is. Snart lå Nissedalen og isen bak oss. Bånn gass opp Gautefallheia med broærn bak rattet. Ikke så mye ble sagt, en søndag med ingen ting annet å gjøre enn å vende hjem. Vekk fra isen og granitten. Vekk fra alpinismen og drømmen. Vekk fra meningen med livet. Hjem til boblen.
Sjekk haikern, sa broærn. Vi har jo god tid, skal vi plukke opp duden? Ja seff! Fyren ble tydeligvis glad der vi stoppet opp. Men hva var det han hold i hånda? Et gevær? Jævlen er bevæpna, ropte jeg. Broørn trykte pedalen i bånn. Hjula spolte i grusen. Spruta hagledesperadoen full av pukk og støv. Broærn så seg tilbake. Men Kjetil, han holder jo bare en fiskestang! Hæ, sikker? Whatever, han fikk haike med noen andre. Etter burger på Bergbys tok jeg over rattet. Driti ut ganger to: først glemmer jeg isstøvlene og så haikern. Åssen skulle jeg redde dagen? Så kom jeg på trikset Olsen hadde prøvd å lære oss: Bomsniking. Ved å legge seg klin inntil bilen foran, kom The Ols seg alltid gratis igjennom Bomautomatene. Vår mentor hadde demonstrert trikset mange ganger, men jeg hadde selv ikke turt å prøve. Nå skal jeg snike i bommen, tenkte jeg. Så kan jeg si til Olsen at selv om vi ikke fikk gått noe foss, så fikk jeg vefall sneket i bommen. Pulsen steg da vi kom i bomkøen ved E18 sør for Larvik. Nei, fuck it! Jeg sniker ikke! Da bilen foran passerte bommen, ombestemte jeg meg. Den var ti meter foran meg. Jeg ga bånn gass og burna etter. For sent. Glemte hva Olsen hadde lært meg: at du må holde deg klin inntil bilen foran. Bommen gikk ned. Bilen smalt rett i, det knaste i stål og aluminum. Heldigvis bøydes bommen såpass at bilen unnslapp.
Hundreoghælvete. Tunnelsyn. Sikker på at politiet snart ville innhente meg. Breeems, ropte broærn. Du har kjørt i hundreogfemti i en mil nå. Ro ned! Ok sorry. Sorry sorry sorry!
Hjemme løp jeg inn til mamma og pappa og tilsto alt. Ikke fordi jeg angret, men fordi bilen var registrert på pappa. Jeg var derfor sikker på at politiet ville ringe han. Kanskje hadde de allerede ringt? Det var dumt gjort, sa pappa. Ja dærsken det var kørka, sa mamma. Så sa dem ikke mer. Hæ? De bare fortsatte med sitt, end of conversation. Var det alt? Var visst det.
Trakk meg tilbake til gutterommet. Der lå innerstøvlene. Ringte Olsen og ga en frustrert oppsummering av bomturen. Ja føler du at du har lært noe da, sa Olsen. Eh hva da? At jeg ikke skal glemme innerstøvlene? Nei, du tilstår ingen ting før du må, sa Olsen og la på.

Drivdalen Ramp Up V1 – Triple Crown of Drivdalen

Issessongen nærmer seg og vi fortsetter oppræmpinga. Tidlig på sesongen er all is moro. Selv en vegskjæring langs E6 blir en liten skatt. Man får igjen den naive gleden man hadde som nybegynner. Drivdalen forbindes av de fleste med på Tøft, Kongsvoll og Bjølla – The Triple Crown. Så vi begynner miniguiden der, åsså blir vi mer obskure etter hvert. Sjekk værmeldingen fremover. Ikke lenge igjen, håper vi.

Fin dag på Kongsvoll


Tøftfossen WI3-4
Kartbilde av Tøftfossen. Parker ved Gårder Tøft.
En viss Romsdøl skal ha uttalt at dersom Tøftfossen lå i Romsdalen, så ville den verken hatt et navn eller vært klatret, fordi den er så liten. Det er godt mulig. Men ikke så mange fosser man kan klatre allerede i oktober da. Og beliggenheten gjør den til en fin tur.
Følg traktorveien over elva og nedover til du er under bekken fra Tøftfossen. Gå oppover på sørsiden av bekken, og ta sikte mot fossen. Det kan ta en halvtime eller lang tid avhengig av snømengden.
Fossen gås stort sett på to til tre taulengder. Første lengde er slak. Mange soller den, men det tar ikke mye ekstra tid å gå den i tau. Sett stand der det bratner til. Dersom du vil gå letteste veien, setter du stand oppe i høyrekanten. Andre lengde er stort sett ganske lett i høyrekanten. til venstre finner man bratt is om man er gira. Der er det korte opptak og fine avsatser å skru fra. Tredje lengde er slakere til toppen med enkelte opptak. Sett stand i isens topp, i snøen eller i skiferen til venstre eller høyre. Ta med noen kiler i tilfelle du må bruke fjellet. Retur ned på nordsiden av fossen. Gå langt nok bort før du går ned.

Dag The Dog på Tøft og uttopping i storm til høyre.

Konsvollfossen / Skåkbekken WI3-4
Kartbilde av Kongsvollfossen. Parker på rasteplassen under fossen.
Den store klassikeren. Fordi den ligger fint til og fordi den fryser tidlig til. De fleste går denne tidlig på sesongen. Oppdalsgutta sier at Kongsvolfossen er finest når den har bygd seg ut senere på sesongen. Da har man også mulighet for flere kule varianter i fossen.
De første taulengdene er det mange som soller, gjerne helt opp til siste lengde. Men vær forsiktig uansett hva du gjør. Klatrer dere uten tau, så pass på ikke å klatre direkte under hverandre. Midtdelen er slak. Før det bratner litt til tre lengder under toppen. Siste lengden er den bratteste. Her har du mange valg avhengig av forholdene. Til venstre kan du få kule formasjoner. I midten er det bratt og noen ganger en stor søyle. Trappetrinnsøyla til høyre er vanligste vei. På den får man en liten hylle å skru fra før siste opptak. Til høyre finnes en lett miksvariant også. Retur mot sør og ned en slags renne.
Dersom du ikke rekker til toppen så er det lett å baile ut mot høyre stort sett hele vegen.
The Ols himself på Kongsvoll
Bjølla – The Bell WI2-5
Kartbilde av Bjølla. Parker noen hundre meter før på vestsiden av veien.
Ooo jada.  
Hvor mange ganger har men vel ikke endt opp på Bjølla? Eneste frosne fossen kanskje, eller sen start? De fleste tar ikke Bjølla helt på alvor. Å runke på Bjølla er et begrep blant isklatrere. Selv om de fleste av oss ler av Bjølla, så klatrer vi på den hvert år. Den ligger der langs E6en mellom Konsgvollfossen og Kongsvoll fjellstue. Også en foss som klatres så å si nesten bare i starten av sesongen. Den ligger høyt over havet og i skyggen. Her fryser det tidlig.
Fossen har et slakt parti halveis opp. Det er enklest å gå til høyre i toppen. Midtsøyla dannes utover sesongen. Og til vestre er isen gjerne litt dårligere å sikre i.
Man kan gå opp på venstre siden av fossen for å sette topptau. De fleste bruker steinen som man kan legge en slynge rundt. Vær obs på at noen ganger bygges is rundt steinen som gjør at slynger lett sklir over. Bruk skruer i tillegg!
Dag The Dog på Bjølla. Semitrailere inngår i opplevelsen.

Marcus NW i søken etter noe hardere enn Bjølla

Ukas utfordring! Triple Crown in a Day!
Jeg har ikke gjort denne. Men skal jammen prøve så snart det fryser til. Gå The Triple Crown of Drivdalen på en dag! Rock on joikas!
Photocred: VPG Rune og Hans-Jørgen OC.

Krimp eller Pinch? Fortsettelsen

Det er unntakstilstand på Hell etter at taket over fyrstikkeska knakkk og dumpa Klassikeren ned til en uverdig 7b. Mens vi venter på at taket som brakk skal lokaliseres av Tindegruppa fortsetter Olsendriver sin analyse. Super A har sendt oss denne flyttvideoen fra dengang ruta var en stolt 7b+. Tror jaggu åsså det er broærn som sikrer. Dette er fra gamledager før taket knakk. Den gangen Super A filmet og brukte vinterne på å gå Fivaruta på to timer og Goksøyra på to uker. Legg merke til at Stautingen Joakim går rett fra pinchen til bøtta på kanten. Ikke no stort mellomtak der i gården. Takk til Super A for videon og bildet.

video




CR Font V4 - Bas Cuvier


På; samme gjengen, trønders mfl

Forhold; samme familieforhold, noe crispere S&D; Rep av La Marie Rose. Einar gikk så og si La super Prestat, 7B

Fått kritikk av steepstone-gründer,Techno, for å lure Olens fan med å legge ut cragrapport fra familieferie. Fokuserer derfor på bilder i denne CRen;

Sendt fra min iPhone 5



Annonse

Sjekk diss. Dette bildet av OJ fra Snøhettaturen blir for tiden brukt i denne annonsen (blant annet å finne i Opp-Avisa). Så det er altså Winter Kickoff du driver med om dagen Onkel Jo he he.

CR Font Fremdeles

Canche aux Merciers

På; famen, nagellzs, landmarkzszs moniczs Forhold; regn, etterhvert friksjonsbris S&D; div rødt og blått

Innom giten til n- og lzsa i vente på oppholsvær. Regna ved ankomst. Gjemte oss under en pad. Litt skuffa i starten, men bulderne viste seg å være bedre enn antatt da det sluttet å regne.  Fikk revansj etter den patetiske gårdagen da jeg gikk Kaki dehors, 6C. 6Ben til høyre, Les doigts d'homme, var forøvrig mye hardere.
Embret gikk en 7A+, sit start, riss. Fant det ikke i førern vår. Ellers ungekaos.

Ellers begynner ting å bli rutine. Finner til og med frem uten GPS...innimellom.
Synd oppholdet straks er halvveis unnagjort. Håper giringa blir med hjem til Tbg. Får se hva det blir i morgen. Drar dit røkla drar. I overimorgen ankommer ICO Statistics m fam. Da blir det gite-bytte og ny uke!

Sendt fra min iPhone

Jokhaisen Bail - driti ut

Stadig nærmere isklatresesongen folkens. Vi forbereder oss med nok en bailehistorie. Vintern 2010 bailet jeg fra Jokhaisen med Dr.H og Dag The Dog. Alt gikk supert helt til solen tittet frem og nesten smelta oss av fossen. Dag The Dog brukte alle sine kunnskaper fra Fårlunds Folkehøyskole for å få oss ned rapellankere i slush. Et år frem i tid. Klok av skade ventet jeg og Henrik til en dag uten solskinn. Ikke nok med det. I julegave hadde kona sjenerøst gitt meg et valgfritt par issøkser. Jeg valgte meg BD Cobras uten å blunke, de dyreste øksene i ninjastål og grafitt. Ha ha ha Cobras er isklatringens svar på viagra, med dem kan man ikke feile. Mente jeg da.

“Trying is the first step to failure” - Homer J. Simpson




Tidlig morgen i Litldalen. 15 meter over forrrige vinters high point. Formasjonene minner om kalkstein i Thailand. Men whatever jeg har mine Cobras. Selvsikkerheten er på topp. Oppover! Men så kjenner jeg den: Pumpen! WTF? Jeg skulle jo ikke bli pumpa i år! All is er jo lett med carbon og stål! Nedtellingen har begynt. Fem meter over meg er en slags iskladd som ser mer homogen ut en resten av møkkaisen. Dit må jeg for å få en skrue! Mer pumpa. Livredd. Jättebra grabben du cruiser, roper Henrik. Neeeeei, dårlig dårlig dårlig! Pumpa pumpa puuuumpaaaa! Åh faen, mutrer Henrik. Med nød og neppe jeg kommer jeg meg til isklatten og setter en skrue. Puster lettet ut da jeg klarer å legge en slynge rundt iskladden som jeg også belaster. Lang historie kort: borre, borre, borre, tré, tré, tré. Tra rapeller og så bakken.
Vel nede henger pumpen fortsatt i. Hvordan skjedde dette? Jeg skulle jo cruise all is i år. Jeg bøyer hodet i skam. Da ser jeg at prislappene fortsatt henger på øksene. De vifter i vinden. Gjør narr av meg. 2999 Nok per stykk. Pump kan ikke kjøpes. Never trust the guy with the shiniest gear trallallaaa.

CR Font V2

Nok en CR fra broærns iphone. Utrulig hvor langt denna teknologien har kommet altså. Helt utrulig spør du meg atte vårs her hjemme kan følge hvert fløtt som broærn drar neri Froskespiserland. Ser ut som han lever livet i Font to the max med bulder, unger og god mat. Rock on brother! Rock on!

Tåknokene har fremdeles værkende sår. Mulig dette er straffen etter mine to easy ticks, 7Aer på Apremont, Egoiste og Clin d'æil? Typisk å bli kjepphøy i starten. Minner meg om den gang jeg klatret is og gikk en 6er første tur på senhøsten, som endte med å bli sesongens eneste eller persing på første turen på kilecragget etter en lang vinter inne. Man er kanskje ekstra gira sånn i starten? Nu vel;
Hviledag på meg mens de andre nøttet rundt på Rocher Guichot i går. Fikk rollen som barnehageonkel. Mye folk, pader, leker og unger. Skikkelig mølje, idyll..trolig, kaos..ja, LVNGTHDRM..ja! De andre gikk diverse til og med 6B, tror jeg. Spesielt 1, 2, 6 og 11 på rød så fine ut.
Desperat i går kveld mtp tærne. Kom på at ungenes bleiekjøttsår i stumpen gang på gang har blitt kurert på no time av salven Inotynol (kjempetips!). Mulig det funker på tærne?, tenkte jeg og smørte på.
Våknet med enorme forhåpninger, men sårene var der fremdeles. Salvet, plastret og tapet igjen og tok en trall for å unngå realitetene. Trallallallala! Kjørte fra giten i Larchant til Buthiers.

Suz på rød, nr 6, Rocher Guichot. Buthiers, Surplomb de marbre, 6A lizm. Git-frokost


På Buthiers; megselv

Andre; famen og Moniczs etterhvert

S&D; 4% svart sirkel

Slapp av famen hos Moniczs og gikk alene inn i skauen. Dro på skoene og trallet bort tåsmertene mens jeg gikk første og andre svarte bulder, 6A og 5C, begge i første. Føltes bra! Nr 3, Superplomb de marbre, spytta meg av momentant. Pause, skobytte. Vrikket meg opp mens jeg krimpa på marmorføkk. Kom til det jeg trodde var nøkkeltaket, pumpa ut og var glad jeg traff paden. 6A lizm? Fintunet og prøvde utallige ganger til uten å lykkes. Gikk nr 4, 6B og 5, en 5C. Sistnevnte gikk jeg i andre, men da hadde jeg hengt og kalka og ristet halvveis i sikkert 10 minutter. Økta føltes plutselig som en pumpøkt i tillegg til nederlag...

Damene kom og kona spotta meg en siste gang på 3ern. Sjanseløs. Ble min føkkings personlige Moby Dick den 6Aen. Langt under min verdighet, som Jocken ville ha sagt det fåsds.
Gikk til sirkelens ende og prøvde en 5C og 6A. Nr 21 og 22. Sjanseløs, sadopumpa og tåsmerte på begge. Ja det var den dagen. Hjem til giten, en øl, lek, middag, ungebæding osv.
Når jeg tenker etter så er vel dette første gangen på tre år jeg føler meg en smule gira! Bare synd det er så varmt også tærne da.. Skakke mase mer om sistnevnte. Hadde føltes godt å ta på lue og dunis sånn for ordens skyld..men like greit med litt varme når jeg tenker meg om.

Sendt fra min iPhone 4 Robbie Williams Edition

Midtnytt fra Trollheimen - The Golden Pillar

På lørdag gikk Super Gründern, Tor Arne og Steinar G en ny rute i Gjevildalen opp en gyllen pillar mellom kammene. Med båt inn Gjevilvannet er dette skikkelig eventyrsklatring i hjertet av Trollheimen. Gutta ga ruta navnet Liva Da Vida Loca eller no sånt tror jeg det var.

Kort CR av VPG Rune
Av alle ting fant vi en pilar mellom indre- og midtre Gjevilvasskammen som var fast og fin. Vi gikk en ny linje på 4 taulengder, grad rundt 5-5+, 200m. De første 60m på veggen er faste og fine, med riss og formasjoner. Så blir det gradvis løsere og mindre sikringer. Siste taulengde minte mye om det løseste du finner i Innerdalen. Vi rappellerte ned igjen, og fikk brukt de gamle tsjekkiske Kouba-kilene jeg hadde i kjelleren (derav navnet). Båt inn vannet, og en times anmarsj, så er du på innsteget. Blir sikkert flere turer hit.



CR Font - foreløpig

Broærn lever drømmen i Font om dagen. Fikk denne CRen på mail fra han i går. For ordens skyld så flytter Marius & famen til Husvikåsen når dem kommer hjem fra Font. Huset ligger fem minutter fra Husvikcraget. Tilbake til kilden. Mye har skjedd siden 1995 fåsds. Synd for Oslobøgda, bra for Husvikbøgda.

CR Font - foreløpig 04.10.2011



Denne kan du gjerne videresende til <sensurert>lista og evt legge ut på bloggen om den ikke er for hue nedi ei bleie.

På: famen
Andre: nagelzs, landmarkzs
Forhold: vvarmt
S&D: Ego gått to 7A

Først; takk til broærn som holder liv i bloggen. Så til meg selv og minipappaperm i Font.

En gang var jeg klatrer. Nå er jeg far. Ikke det at det ikke lar seg kombinere, men slik har det blitt. Men dengang jeg følte meg mest som klatrer, kunne jeg ikke gå 7A. Det kan jeg nå. Rett ut av ammetåka lizm. Hohoho! 

Opp i griseotta i Tbg/nye livet. Bil til Holmestrand. Tog til Gardermoen. Fly til Paris. Smertefritt. Leiebil, greit nok, men hvorfor bruker dama i skranken en halv time på noe som allerde er ordna via nettet? Biltur til Font. GPS. Klok av skade fra sist. Greit nok, men Froskespiserne som gjerne bruker en time på å handle litt mat, foretrekker å spare tid fremfor liv i trafikken. Seriøst, kjøringen deres er pur ondskap. Jeg vet det fra før, men merker jeg har blitt frynste med åra. Mulig det har noe med de to små som sitter baki med tryne to meter fra gærne froskespisere i 130 oppi rompa på leiebilen?

Hotell med barn, en liten celle, funker så der. Godt å komme seg i git etter to dager.

Fjerde dagen og vært på Isiatis, Apremont, Mont aigu og i dag Petit bois samt Elephant på trilletur. Mister litt piffen i varmen, men fint for ungan og oss (meg) ambisjonsløse. 

Font er den beste feriedestinasjonen med barn, men forstår hvorfor jeg foretrakk tauklatring før. Leo Holding sa en gang noe som at; kileklatring er sex og bolteklatring wanking. Selv mener jeg at buldring heller er  det sistnevnte. Enkelt, greit, forpliktningsløst.. En personlig refleksjon bare. Mener ikke å fornærme noen. 

Ellers bærer kroppen preg av dårlig herding. Fingre og tær er så såre at jeg måtte gi opp en 6C på Petit grois da jeg ble kvalm av smerte i dag. Minnet meg om broærn da han besvimte av skosmerte i Nisseru etter skoshopping på SH av The Big Rob.

Tilbake til froskespiserne. Hyggelige folk. Skulle ønske jeg kunne språket. Dannede, kulturelle, gourmetmennesker...men hvordan greier de å oppdra treåringer til å kunne dra på skogstur i hvite skjorter uten å skitne seg til? Svaret fikk jeg vel da treåringen holdt på å dytte handlevognen borti en fyr som tente på alle pluggene og skrek; Attention! 

Nå må jeg ta hånd om en som har tissa i buksa, så logger ut uten å nesten ha nevnt klatring. Mulig cragrapporten høres noe negativ ut. Det var ikke meningen for jeg føler jeg er LVNGTHDRM!