Kaldfonna Bail V3 - 26.10.2011

Kaldfonna; min Moby Dick. Høyt over Sunndalen finner man fjellet og dets skumle nordvegg. Tre ganger har jeg baila derfra. Første to gangene var på isstripa. Og nå i går ble det med halen mellom bena nok en gang. Selv om folk går med t-skjorter i byen, så er vintern å finne i vår alpine bakgår; Sunndalsfjellene.

CR Kaldfonna Bail V3 26.10.2011
På: Meg, Doktor H og Dag The Dog
S&D: Forsøkte linje over breen i Kaldfonnas Nordvegg

Oppdal halv fire. Alarmen tuter, men jeg er allerede våken. Kaffe og bra stemning ved frokostbordet. Det er onsdag og vi har fri. Kvart på fem kjører vi nedover mot Sunndalen, Henky, Dag The Dog og jeg.

Morgenmøte.

I Grøa er det varmt, en vind blåser mellom de nakne trestammene. Hvilken film tenker dere på gutter? Blair Witch svarer Henky. Just presist. Oppover seterveien går det lett. Etter en time har vi vunnet fem hundre høydemeter. Under oss gløder Sunndalsøra. Og over oss skinner verdens største stjernehimmel. Vi er akkurat der vi vil være.

Living The Dream.
Ved tregrensen begynner det å skumre. Shit så fint. Tre glade gutter lever drømmen midt i uka. Vi trer inn i vinterland og sier føkk til onsdagsmøter og tastatur. Ja til Kalfonnas vakre vegger. Ja til alpinizm. Det skinner rødt på fjellene. Dronninga, Kongen og Trollatraversen der jeg var i sommer. Vi er så glade. Elsker Sunndalen. Finere kan det ikke bli, mener vi.

Nordveggen.
Runder The Rock og forstetter videre inn i bowlen. Det lysner. Dæven døtte. Vi racker opp på den siste bare flekken. Det er mer is enn sist. Linja jeg har ofret et halvt rack isskruer og masse kiler. Men vi går videre opp mot breen. Vi har sett oss ut en linje av ramper som sikk-sakker seg opp mot en hjørneformasjon i toppveggen.

Toppen av snøfeltet under breen.
Hvor kom snøen fra? Store skavler henger ut over veggen. Den er veldig stor ved siden av utstegshjørnet. Spindriften flyr utover fra toppen. Men her nede i gryta er det vindstille og faktisk nesten koselig. Vefall mye koseligere enn de to andre gangene. Da smalt vinden og spindriften pisket oss sønder og sammen.

Første opptak med vannis.
Først går det via harde snøbakker som bratner til. Et lite opptak med vannis  og mer pulsing. Breen er blå og hard. Vi klatrer kule formasjoner og tar en pause for å ta frem tau på en slags hylle. Isen har formet seg til tårn, rygger og mørke sprekker. Den smeller når jeg slår i den blå massen.

Halvveis opp breen.
Etter mye løpende når vi toppen av breen der en rampe skal lede oss opp og mot venstre. En isstripe binder sammen rampen og breen. Jeg leder opp fra en ræva stand og banner over at jeg tok med de sløve miksjerna.

Sjekk den skavelen karer.
Tar meg sammen og kommer meg opp. Når jeg runder kanten opp rampen ser jeg et perfekt riss i klippen tretti meter opp. Jeg roper til H og DD at neste stand blir en bombe.

Toppen av breen.
Rampen er lett et par lengder men så blir det stopp. Neste rampe starter femten meter nedenfor standplassen. Jeg rappellerer men finner ingen sikringer. Det ser lett ut videre, jeg klatrer oppover for å finne en stand.

Toppen av breen. Under isen opp til første rampen.
Så kommer spindriften for fult. Den renner ned som en elv over meg. Synes først det er kult. Men så iser hanskene og jeg føler meg uttrygg i den hvite verdenen.

Isen opp til første rampen.


Finner ingen stand. Bare sukkersnø på blankskurt dritt. Spindriften får meg til å miste pusten. Banner og kommunikasjonen er vanskelig. Løser det hele med å koble sammen tauene og gå på opp til en klippe førti meter over. Alt for usikkert, alt for tullete. Men beste jeg fant på og standplassen er kjempebra.

Kort rapell for å nå andre rampen.
H og D kommer etter. De forbanner spindriften som renner over dem som en foss. Men jeg ler. Lettet over å henge i en standplass som er bombe. Det er det viktigste akkurat nå. Standen er under et fremspring som verner meg mot fossen av snø som kommer puljevis ned fra toppen.

Doktor H får renset sjelen sin i spindrift.
Jeg går på videre. Ingen sikringer, men lett og stabil snø. Så tar tauet slutt. Finner ingen ting. Roper at de må skjøte tau. De hører ikke hva jeg sier. Setter et makkverk av en avbundet øks og iskrok. Roper at vi skal gå løpende. Får ikke tau. Jeg kan se en stein tretti meter ovenfor. Den må jeg kunne slynge. Men står bom fast.

Dag The Dog.
Jeg kan se hjørnepassasjen som leder ut av stupet. Den er voktet av et monster av en skavel. Den må stikke ut minst femten meter. Hvor kommer all den snøen fra? Ting tar tid. Vi er langt etter skjema. Jeg forstår at vi ikke rekker de tre fire siste lengdene. Skavelen gir dårlige vibber. Klatrer nedover. Jeg kommer ned!!

Skredet.
H og D får et sjokk. De har koblet ut stand for vandremetode når de hører at jeg kommer ned. De stresser inn kilene tilbake i rissene. Ikke bra. Sorry gutter. Så hører vi rumling som fra tusen bøfler. Det smeller i mange sekunder. Skred! Vi søker ly under klippen. Skredet går ned på andre siden av pilaren vi rundet. Ned akkurat der vi klatret opp tidligere i dag. Ned breen og anmarsjen i bowlen. Når vi ser opp er det en stor del av skavelen som har løsnet. Vi får en støkk som vil sitte i lenge. Alle tenker sitt. Plutselig er det livet som er viktigst. Om du skjønner.

Den lange traversen ut av veggen.
Hva nå? Vi har studert bilder av Kaldfonna og vet snøramper leder ut mot venstre. Et par taulengder med traversering tipper vi. Det blir syv laaange lengder. Ikke vanskelige, men usikkert er det med snø på kompakt fjell. Ikke akkurat living the dream. Fokus er nå å kommer ut og hjem.  Jeg går først og føler ansvaret for gode standplasser. Det løser seg, men jeg må gå med to skjøta tau for å finne kileplasseringer. Spør meg selv hva vitsen er med nitti meter tau ute og ingen mellomforankringer. Men det er bedre enn ingen ting.

Sunndalen City.
Så er stupet over. Jeg løper innover ura med de andre på slep. Vi er trygge. Ringer Ingvild og alt er bra. Bare returen. Den skal vi klare. I verste fall blir vi bare veldig slitne. Det er det ingen som dør av. I Rysskaret føles det som om vi kan bli blåst av fjellet. Vi scrambler ned snøfelt på trøtte ben. Vi finner en vei ned, men ting tar tid i lysboblen fra hodelykten. Lang tid.

Bilen.


I morges søkte vi vekk fra sivilisasjonens lys. Nå vil vi ned til samfunnet. Ned til industri, varme hus, Rushy’s Saloon og hamburgere. Vi ser husene og bilene, men dit er det langt. Det verker i gamle kropper, de føles veffal gamle. Vi blir enige om å bytte ut klatring med frityr. Henrik lover å aldri gå i annet enn Birkenstocks. Omsider kommer vi inn på seterveien som leder oss ned til dalen.

Ankommer bilen etter 17 timer på tur. Det fortsatt Blair Witch stemning i Grøa. Vi har en lang biltur foran oss hjem til Trondheim.


13 comments:

  1. Knall. Israngling på under 17 timer er for pyser.

    ReplyDelete
  2. Anonymous10:48:00 PM

    Skummelt "lite" onsdagseventyr. Kan tenke meg dere hadde flere WWOD-moments oppi der.

    ReplyDelete
  3. Anonymous12:17:00 AM

    Trening inför Eiger N-wand?Herrlich Alpinizmus!

    ReplyDelete
  4. Anonymous1:34:00 AM

    Imponerende og skremmende. Godt dere kom ned med livet i behold. Skal Kaldfonna forbli uklatret?

    ReplyDelete
  5. Skummelt ja. Skal legge ut et par gamle bailehistorier fra islinjene på Kaldfonna etter hvert.
    WWOD: Sikkert sagt lytt til kroppens signaler og fokuser på opplevelsen.
    Er forresten nordveggen uklatret?

    ReplyDelete
  6. Veldig fin CR Kjetil, glad det gikk bra med dere!

    ReplyDelete
  7. Anonymous4:33:00 AM

    Takk Tor, ja du vet åssen det er oppi der hehe

    K

    ReplyDelete
  8. Anonymous9:11:00 AM

    Var du på Dora i dag? Eller var det en dobbeltgjenger? Vanskelig å kjenne igjen folk fra internettene når det ikke er fjell i bakgrunnen og is i fjeset!

    ReplyDelete
  9. Anonymous2:56:00 AM

    ahhhh, han der tvillingen er bare sååååååååå kjekk!

    Beundrer

    ReplyDelete
  10. Anonymous5:46:00 AM

    dora ja.
    klatrebunkern er føkkeru bra fåsds

    k

    ReplyDelete
  11. Anonymous9:19:00 AM

    bra tekst. bra foto. bra story.

    ReplyDelete
  12. Anonymous1:53:00 PM

    Great pictures, epic climb! safe and alive!

    Karlis from LATVIA

    ReplyDelete