Kjerag Bail - Mars 2006 - av Onkel Jo

Vi lar bailefunken dunke i vei videre; baile baile. Takk til Onkel Jo for dagens CR frem fra arkivet. Og til Bjørn Eivind for bilder. For en tur! Bail til tross, et fantastisk living the dream eventyr.

"Jeg ser meg i speilet på badet, og jeg ser en sliten mann. Tunge øyelokk etter alt for lite søvn. Kutt i ansiktet og blåmerker på armene etter fallende is. Jeg er så støl at auraen min er frynsete. Det blir en tung dag på jobben i morgen."


Kjeragbail av Onkel Jo

På Kjerraget: Bjarte, Bjørn Eivind og meg

S&D ingenting, men likevel så uendelig mye

Jeg ringte Bjørn Eivind for å foreslå en tur til Gol. Da han spurte om jeg heller ville bli med på Svigermors Drøm fikk jeg sommerfugler i magen. Det var heldigvis fullt på hytten til Gz i Oppdal så Sportsklatre-Jo hadde ingen alternativer å foreslå for Fjellklatre-Jo.

På båten inn Lysefjorden forvant merkelig nok sommerfuglene i magen. Det var så vakkert at det vippet over i det mystiske. Lyset, linjene, forventningene. Man må bare elske det(Ja! faeen meg elske det), og vi ble noe helt innforjævlig giret alle tre.

Its never eksposed in the dark, men vi føler Skjoldet henger over oss når vi drar båten i land i mørket på Geitaneset. Bjørn Eivind leder oss gjennom anmarsjen mot Forbundsfiende. Det er utsatt, men helt greit. Bratte gresshyller. Hadde aldri funnet veien i mørket på egenhånd. Lyset fra hodelykten min treffer restene av en knust basehjelm. Bjørn Eivind sier det var en svensk jente. Vi runder kanten inn i hengedalen i det lysner. Jeg har aldri sett en så kul islinje, selv ikke på bilder. Vakkert! Hengedalen er svært mektig. Jeg føler meg som en verdig abonnent på Alpinist når jeg tråkker oppover snørennen mellom patagonialignende granittvegger.

Det er kaldt. Vi tror det må være nærmere minus 15-20. Det spruter en fontene av vann på toppen av første taulengde. Bjarte lurer på om fossen prøver å fortelle oss noe. Vi leder i blokker og jeg får de tre første taulengdene.

120 meter oppe, det renner vann, jeg leder ut på min siste taulengde. Hanskene er gjennomvåte og hele eksistensen er konsentrert i fingertuppene. Det er bratt, jeg kommer over i tørr, sprø is, men klarer ikke konsentrere meg om annet enn min helt vanvittige neglespreng.  Jeg har valget mellom råtten is i et slags isdieder, eller.....en hule, et slags loddrett rør gjennom isen. Ser ut som det er hull på toppen, hvis ikke får jeg slå meg ut. Jeg klatrer fem meter oppover i røret, gjennom et hull og ut på tynn diederis. Fantastisk kult og superluftig.

Det tar lang tid og konstruere en noenlunde forsvarlig standplass. Alt er hult, råtten, papp, føkk. Hengende. Luftig. Får meg en støkk når jeg skal ta opp de andre. Tauene er helt stivfrosne og er nesten umulig å få inn i reversoen. Kroppssikring? Det går heldigvis uten, etter hvert, med rå makt.

Bjarte er nesten besvimt av neglespreng når han kommer på stand. Både han og BE er kvalme av smertene.

BE leder videre. Råttent ut fra stand. Unødvendige formaninger fra Bjarte og meg om at han ikke må gå på noe som han ikke har kontroll på. Han kommer seg over på knallhard stålis og gønner på oppover loddrett terreng med lange strekk mellom skruene. Jeg er imponert. Bjarte har fått fingerende tilbake og praten flyter lett. Vi nyter posisjonen.

Det er pumpende å følge BEs led. Fin standplass på en liten rampe. BE støter videre opp råtten loddrett is. Vi står midt i nedfallsonen. Vi blør fra små kutt i ansiktet.

Kl er 16. Det er fire vanskelige taulengder til topps. Vi velger en konservativ innstilling og rappelerer av. Den ene rapellen er så luftig at det suger i magen. Superfett. Bjarte har ikke fått ledet, men tar rollen som rapellguide og får oss ned til innsteget før det er mørkt. BE guider oss smertefritt og supersafe ned til båten.

Vi sitter i gresset før den siste rappellen. Stjerner, halvmåne, Skjoldet over oss. Magisk.

Vi tørner inn kl. 10.30. Slitne og kalde, men i topp humør. Det har vært en fryd å være på tur med disse to bunnsolide karene. Langt vekk fra a mor, tøffe forhold, men likevel i bunn og grunn veldig kult. Har aldri gått noe så fett på is (opp til dit vi snudde). Olsen og Ed har gjort et kupp. Respekt.

Jeg ser meg i speilet på badet, og jeg ser en sliten mann. Tunge øyelokk etter alt for lite søvn. Kutt i ansiktet og blåmerker på armene etter fallende is. Jeg er så støl at auraen min er frynsete. Det blir en tung dag på jobben i morgen.

Jo

1 comment:

  1. Anonymous1:41:00 PM

    Det var kjekt å se bilder fra denne turen, likte spesielt motivet til venstre. Har Onkel Jo flere bilder av den "slemme" isen?
    Jeg nyyyter hvert et innlegg på denne bloggen. KEEP UP THE GOOD WORK!
    ED. The Playmoman

    ReplyDelete