Bolteføkkøpp på Hettpiggen - Snøhetta

Som kjent oppdaget Marcus et nytt bolteanker på toppen av normalrenna på Hettpiggen tidligere i høst. Dette har mange reagert på, oss inkludert. Vi har kødda litt med opphavet til boltene. Men det betyr ikke at vi ser lett på denne boltingen av den klassiske ruten. Nå har vi fått bekreftet under og over bordet at boltene ble satt i forbindelse med tv-innspillingen til 71 Grader Nord. Det er ikke bra at sikringsfolk leid inn av kommersiell tv-produksjon bolter klassiske fjellruter. Spesielt dustete blir det når innspillingen fant sted på en lørdag, der andre taulag ble forsinket av tv-innspillingen så de ikke rakk å gå traversen. Ruta har aldri hatt behov for bolter. Ja det står riktignok en stor mast på toppen bortenfor, men det finnes masse sikringsmuligheter. Dette er totalt unødvendig. Man bolter ikke en etablert rute.
Litt mer under bordet sirkulerer også rykter om at samme aktør har boltet toppen av Trollveggen i forbindelse med pendelhopp i 71 Grader Nord. Vi håper dette ikke stemmer.

Ansvarlige hos 71 grader organisasjonen burde få vite at det ikke er greit sånn uten videre å tilrettelegge tv-innspillingen med totalt unødvendige bolter i en nasjonalpark.
Dette er ingen stor sak i den store sammenhenheng, men en stygg trend. Vi håper vår oppfording møtes mer modent enn David Lamas tennåringsopprør på Cerro Torre. Vær så snill å fjern boltene dere som satt dem. Da synes vi alt er helt ok. Åsså kan vi le litt etterpå av hele greia.
Kjetil & Marius
kjetil.grimsath <ætt> gmail.com

Norrønas speilbilder fra Trollveggen

Som klatreautist fyller man hjernen, frivillig og ufrivillig, med detaljer fra små steiner og store stup. Det har vært uungåelig for meg å ikke legge merke til at Norrøna bruker et speilvendt bilde fra Svenskerutas første vinterbestigning. Bildet er fra Storveggen der man ser den skumle taubanen fra Nickhylla under. Flisespikker ja, for Norrønas annonser er veldig bra greier (og olsendriver er forøvrig full av skrivefeil). Jeg var dust nok til å påpeke speilingen i en mail tidlidliger i år som sikkert forsvant i Norrønas loonyfilter. Men nå har jeg sett bildet (+ et par andre) brukt speilvendt mange ganger i Norrøna Magazine, på nett og i en video. Mest synd var kanskje at bildet var speilet i en utrolig fin helsides annonsen i DN. Hadde ikke speilingen vært der, så hadde det vært den kuleste annonsen ever fåsds. Jada klatreautist med nevrotiske trekk er man, så da må jo ting ikke speiles folkens.





Det er ikke bare Norrøna som speiler Trollveggen, åsså Ranahytta speiler veggen he he.

Episode 1 - Den sjokkerende sannheten om boltene på Hettpiggen






(For dem som ikke får opp store nok bilder: høyreklikk på bildene og velg "Åpne kobling").

New blog in Alpinist Town

Sikkert ikke alle av dere som har fått med seg denne (ganske så) nye nettsiden; alpinist.no
Det er stautingene Erik S. Roan og Joakim G. Eide som står for nettsiden med egen blog.
Og som alle bra blogger oppdateres denne jevnlig med turrapporter og bilder.
Keep on bloggin' guttær, vil følger med på turene deres fra Drivdalen, Sunndalsfjellene og dalstrøka bortenfor horisonten.

Dag The Dog VS Moskus Madness

Vi er stolte av å publisere eksklusivt materiale fra Dag The Dogs fotoarkiv. Blir ikke mer epic enn det her.

18. Mai 2003; Dag The Dog nyter er fridag i fjellet. Et stykke oppe i Drivdalen krysser han elva og går i vei oppover på utkikk etter moskus og andre søte dyr å ta bilder av. Plutselig hører han noe bak seg.

Han ser en moskus komme i hundreoghælvete rett mot han. Et mareritt fra urtiden med horna locked on target. Han kaster seg unna, horna snitter hodet hans. Tumler seg opp og løper vekk. Ved en spinkel bjørkekvast når moskusjævlen han igjen. Det utvikler seg til en mannejakt ala Donald Duck, med Dag på ene siden av bjørka og Moskusen på andre. De løper ene veien, og så andre. Dag prøver å finte ut drapsmaskinen. Det er for langt å løpe ned til skogen med større trær. I tumultene er Dag The Dog kald nok til å skyte et par bilder fra hofta. Respekt. Men han er ganske fucka. I desperasjon pisker han dyret i øynene med en grein. BIG MISTAKE. Dag ser ikke annen råd enn å prøve å komme seg opp i den tynne bjørka. Han unngår så vidt skarpe horna som prøver å dra han ned. Så sittern der mens moskusen stanger forbanna i stammen. DUNK DUNK. Dag har heldigvis mobil og ringer noen kompiser. Men invilgning til bruk av knallskudd må godkjennes av politiet. Ting tar tid. I tre lange timer sitter Dag i bjørka med drapsmaskinen pesende under seg. Han tar et bilde og ber til Gud om at treet må tåle stangingen.
Omsider trekker moskusen litt unna. Den gresser sammen med resten av flokken som har kommet til. Dag The Dog ser sitt snitt til å hoppe. Bat out of hell. Løper for livet ned i tryggere terreng. Heldigvis har dyret gått lei og kommer ikke etter. Han er trygg nede i skogen. Der nede blir han møtt av kompisene som akkurat rakk å få se han hoppe fra treet. Deres tørre kommentar er at de skulle ønske de hadde tatt med kamera.

Olsene / Marius Olsen Range it is.

Som kjent har vi de siste to ukene hatt en avstemning over hva Norges langstrakte fjellkjede skal hete. Henrik Svensen gjorde i sin DN-artikkel oss oppmerksomme på denne åpenbare mangelen; det finnes inget etablert navn på Norges fjellkjede fra sør til nord. Vi tok opp saken her med en uformell forslagsrunde og så avstemning. I kjølvannet av Svensens DN artikkel har saken blitt tatt opp flere andre steder på nettet også. Kult å se at mange av dem refererer til olsendriver og vår avstemning.
Vi er en demokratisk blogg, og resultatet er entydig; Olsene, eller Marius Olsen Range om du vil.
For de seriøse er det vel kanskje Skandes på en klar andreplass som utmerker seg.
Takk til alle som stemte. Vi får ser hvordan navnedebatten utarter seg utenfor klatremiljøet.





OPPSUMMERING AV VALGET PÅ OLSENDRIVER

Skandesfjellene? - Henrik Svensen sin artikkel i DN

Skandesfjellene - Norges ryggrad - Olsendriver

Valg på Olsedriver - hva skal vår alpine lekegrind hete? - Olsendriver

Hva er det med nordmenn og fjellet? - Henrik Svensen

Fjellnavnkonkurranse - Norsk Klatring

Skandesalpene? - Norges Klatreforbund

Olsene - Norges Langstrakte Fjellkjede. Foto: Bohuspiraten.

CR Kaldfonnas Nordvegg V4 *Redpoint* 18.11.2011

Endelig redpoint. Flott torsdag i fjellet. Teksten under er fra en privat CR, uredigert og impulsive oppstøt skrevet ned i lunsjen på jobb. Må bare føye til litt. Klatret med Bohuspiratene Jocke og Spooky. Jocke er vel nærmeste jeg og broærn kommer en helt. Han digger klatring for klatringen og ikke resten av fjaset. Han er tung, men råsterk og med et drive ingen andre har. Ser du et lys dypt inni skogen en vinternatt i Bohus, så er det antakelig Jocke som soloklatrer en sekseris med hodelykt. Når marsboerne angriper som kommer veffal jeg å søke tilflukt hos Jocke i Bohus. Spooky er en Bohuskarakter originalt fra New Zealand. Tror det var hans appetitt for surfing i skumle tidevannsbølger og haiinfiserte farvann som førte til kallenavnet. For øvrig kjent for äppelpaiaften og et par andre ting.
Kan også legge til at vi hadde perfekte forhold. Med sammenfrosset og kompakt snø.
 
Stabil Nordvegg med hard snø og ekponert klippe.


CR KALDFONNAS NORDVEGG 18.11.11

På: Jocke, Spooky og meg
S&D: Norveggen på Kaldfonna M6-, Wi4, Snø 70 grader, R. 9 tl +++
Har skrevet så mange CRs fra Kaldfonna, at dette ble så som så blæh.

Kjørte t Oppdal sammen med syk Henrik. Han hadde vondt i lilletåa ellerno. Han dro ned neste morgen til jobben. Veldig hyggelig han ble med. Også kjøreturen ble fin da. Ankom Case Del Rune som var overfylt av klatreutstyr, matkasser og et par svensker. God mat og stemning. Følte meg litt pressende på med Rune som akkurat kommer hjem og her står jeg og fyller opp stua hans med tau lissom. Vi så programmet trekant på nrk. Artig det, eksplisitt. Men vi måtte tidlig opp og racket og prøvde å sove.

Bohuspiraten.

03:00: Opp etter kun 2-3 timer dårlig søvn. Det er helt feil å stå opp 3. Kom oss raskt av gårde. Kom oss ganske så raskt oppover og frost på myrene forenklet mye.
Var kvalm etter å ha pressa meg full av frokstoblanding og h-melk. Ønsket de fire første timene å spy. Men da vi gikk oppover bowlen ble jeg bedre, gira og så lyst på alt. Trodde virkelig vi skulle klare det.
 
Hulen i breen.
Opp tynn is og oppover mot breen. Spooky hadde ikke akkurat dagen. Han sa han var syk. Det gikk tregt og han jamret og åkket. Jeg ble litt satt ut av forfatningen hans egentlig. Han sa vi skulle opp, men alle signalene sa noe annet. Men vi var så langt oppe, at det var like greit å fortsette.

The Old Man of The Mountain

Toppen av breen og starten på første lengden.

Fant lettere vei opp snørampen. Isen var alt for tynn. Glad d ornet seg. Snø og snø og atter snø. Hardfrosset og stabil. Vindstille. Perfekt. Jeg gikk først opp kjente taulengder og viste hvor tau skulle skjøtes osv.

Starten på fjerdelengden.

Halvveis: Etter en 110meters lengde slynga jeg en stein påtoppen av pillaren. Nytt high point.
Jocke gikk videre med skjøtet tau på snø mens Spooky sov som en sliten hund. Vi nærmer oss den bratte toppveggen med skavler som krone. Etter sytti meter gikk han et kjipt opptak som var mye brattere enn det så ut som. Ingen mellomforankringer. Vet ikke hvor lang lengden ble, men kanskje 140 meter inkl løpende.
Nå var vi under starten av kaminen/hjørnet som leder til toppskavelen. Dvs der snøfeltene slutter og klippen blir brattere. Vi var usikre og lurte på å gå litt ut på siden. Men naturlig å fortsette oppover mot hjørneformasjonen.. Jocke tar det fint selv om standplassene har vært så som så og det snart blir mørkt. Liker driven hans. Og kynismen. Det føltes sikrest å gå oppover, og da må man ta til takke med de kilene man finner.

Femte standplass og starten på syvende lengde.


Toppveggen: Bratnet til men fant en svatravers, og morsomme opptak inn tilbake til starten av utstegshjørnet. Dårlig sikret. Sånn var d bare. Siste del av tl var veldig dårlig sikret. Ekle krøkeflytt. Ganske bratt. Måtte ta meg skikkelig sammen. Men eneste alternativ var opp. Fant heldigvis en frasprengt blokk å legge to hekser bak rett før tauet tok slutt. Føltes veldig uggent da stand var hengende. Eneste mulighet. Og blokka er kun forbundet til klippen i topp og bak. Undersiden av blokka danner et overheng. Eksponert. Backet opp med en slynge rundt et horn. Ansvaret for de andre tynger, men den dårlige standen er beste løsning. Aldri hengt så ukomfortabelt før. Nesten glad da d ble mørkt og avgrunnen ikke sugde lenger. Med alle på stand ble det kløsterføkk med tauene. Spooky var dårlig form. Han var mest fortvilet over den ukomfortable henginga. Jeg mente at komforten kunne være helt jævlig bare vi kom oss så raskt ut av faren som mulig. Jeg skulle lede videre. I det jeg er klar smeller det. Men vi henger fast. Blokka løsnet er første tanke, men det er hornet som gikk. Nå henger vi kun i to hekser bak blokka. Nå er ting veldig enkelt egentlig. Fakta er at ene punktet røk. Følelsen er at blokka vil løsne. Men fakta er at vi fortsatt lever og at blokka henger fast. Skynder meg opp neste taulenden og finner tre kamkiler et stykke opp. Alt føles med ett mye bedre og veien videre er teknisk lett snø. Men overraskende bratt. Finner takk Gud en stand under toppskavelen. To kiler og to bolter. Fantastisk. Ser at fem meter til siden er det en triviell utgang i skavelen. Alt løser seg. Svenskene går kjapt over kanten og jeg drar meg over. Er alt for preget av alvoret lenger ned, så jeg er mer lettet enn glad.

Under toppskavelen.

Ned: Veien ned er lang. Rysskaret er dritlangt og utsatt. Driiiiiitlangt. Se på bilde eller kart. Skaret er største bolken av nedstigningen. Føler med Jocke som belaster sin ankel oppbygd av sammenflytne benfragmenter. Jeg ser han har d veldig vondt. Lang historie kort: gå gå gågågågågågågå. Bilen etter 18-19 timer tror jeg. For et eventyr. Føltes så pass seriøst at det overskygger litt av gleden med ny ruten. Men kjempekult å få dratt på tur med Jocke og Spooky. Håper d ikke bare blir sin egne lidelse Spooky husker fra turen.
Ikke så mye mer å si.

Klassiker? Nei. Alt for ræva standplasser. Når det er 120 meter mellom dårlige kiler, så skurrer det. Selv om det meste er lett. Bolt driten den som vil.
Vanskelig? Lett, bare langt. Og krøkkete enkelte steder.
Forhold: Tror ikke vi kunne hatt bedre forhold. Litt mindre is, og vi ville vært føkka i toppen. Etter mildværet var snøen hard og fin. Mer snø og vi hadde kanskje hatt enda mer problemer med å finne kiler. Toppskavelen var 20% av sist i str. Sånn den var sist, så ville siste stand vært bak femten meter snø.

Takk for oppmerksomheten.

K

Linjeføringen. Bildet er fra forsøk i oktober med mer snø på klippen.






FUN FACTS OM KALDFONNAS NORDVEGG

Anmarsj
Fra Grøa opp setervei litt forbi hytte, så oppover diagonalt mot Kalfonnas Nordvegg.

Retur
Rysskaret gikk vi.

Jockes skisse.
Ruta
Intro:  Snøfelt, vannis, snøfelt og bre. Fra gåing til tynn WI3ish. 500m med stegjern, ca 300 fra første isen.
1.tl – Miks scrambel. Snø diagonalt opp snøfelt, 40 grader. 60m
2.tl – Lett snøtravers 40 grader. 55m
3.tl – Lett snøtravers 40 grader. Mixscrambel. 30m
Rappell fra 3 stand. 25m. Nb: Ledet opp 4.tl mens sikrer hang i rapelltau fra 3.stand.
4.tl – Lett miks/tynn is WI4 (kort). Snø 60 grader. 60m
5.tl – Snø. 60 grader. Stand i stor blokk. 110m
6.tl. – Snø 60 grader. Miks opptak. M5. Snø 70 grader. Opp bruddkant. 140m
7.tl – Miks. M6-. Hengende stand. 50m+.
8.tl – Tynn men lett start på is WI4ish?, så snø. Opp til 70 grader. Stand under toppskavel. 50m
9.tl – Ut skavel. Lett. 10m









Tips and tricks
Ha med laaaangt tau.
Uten radio ville kommunikasjon vært umulig for oss.
God hodelykt. Det reddes oss både i toppen og på returen.
Se an forholdene.
Ta med håndbor i tilfelle, kremt.

Forsøk på islinja (i den litt lavere venstredelen av veggen)
Kaldfonna Bail V1
Kaldfonna Bail V2

Forsøk på Nordveggen
Kaldfonna Bail V3

CR av Marcus NW - Snøhetta 12.11.2011

Never ending story; Snøhettatraversen. Vi har jo skrevet om den et par ganger før. I følge statistikken for bloggen vår er det mange som finner veien til olsendriver fordi dem ønsker info om denne turen. Nå er veien inn stengt men det stoppet ikke Marcus og Sæming som syklet inn på bar veg og gikk traversen i kjempefine forhold. Takk for flott CR og bilder Marcus. PS: Gutta fant et nytt trebolters anker på toppen av renna opp Hettpiggen WTF?!

Snøhetta 12.11.2011 av Marcus NW
På: Sæming og jeg
Forhold: Tørr og fin sykkelvei, strålende sol, snøfattig og artig vinterklatring
Andre: 6 fjellryper
SnD: Utprøving av det nye konseptet sykkelalpinisme, Snøhettatraversen (Joika 4, tredje forsøk)

Jeg var sulteforet på tur og chattet med Sæming om å stikke til Jotunheimen eller hytta på Kampen. Inspirert av olsendriver foreslo Sæming snøhettatraversen og det hørtes jo artig ut. Han var jo på en slags folkehøgskole hos Enevold i Lofoten i fjor og skulle dermed ha noen basisferdigheter.

Har vært der oppe for å gå ryggen to ganger tidligere. Første gang i 1995 eller noe sånt med en kompis fra videregående. Total joikastil med pulk fra Kongsvoll, der planen var å campe i telt oppe ved fjellfoten og krige seg over ryggen med ski på sekken og skisko i ryggsekken. Det gikk heldigvis ikke å prøve pga vind og white out og vi endte på Reinheim i stedet for i telt. Andre gang var i 2004 (?) med Mariuz og BF. Den gangen vi pådro oss frostskader på svamplegemet, Mariuz baila hjem til Susanna og jeg og BF snudde i white out ved radiolinken.

Enter 2011. Vi visste ikke om veien inn var åpen og hadde derfor med sykler. Just in case. Startet 0530 fra Otta og kunne etter kaffestopp på Dombås konstatere at veien fra Hjerkinn til Snøheim var snøfri, men låst med hengelås, må huske å kjøpe kjekser. Ble frisk start på dagen med 15 km sykling innover i fantastisk soloppgang og minus seks-sju grader. Helvetes slit med sekk og stigning, men kjapt og fint ift alternativet. Tok oss to timer og dermed solbærtoddy i bua på Snøheim klokka ni, to timer etter skjema. Kontorotter som vi er tok det sin tid opp lia og vi var på linken halv tolv. Jeg nektet Eggen pause og kom oss rimelig raskt til skaret før Hettpiggen. Vi tok på Stegjern før nedstigningen til skaret og det var smart. Hadde smeltet og frosset på igjen og var rimelig hard og glatt snø.

Opp på Hettpiggen gikk vi i to lengder. Enkel klatring, den første lengden var egentlig unødvendig, men første gangen Sæming hadde brukt stegjern på stein. Sjokkerende boreboltet rapellanker på Hettpiggen. Glemte dessverre å fotografere det. Tre splitter nye borebolter rett ved siden av perfekte riss og et gammelt slyngeanker. Jeg mistenker 71 grader nord. Noen bør henge!!!! De gamle slyngene var kappet, men idiotene hadde ikke en gang orket å ta de med ned, det gjorde jeg.

Gikk greit, men treigt ned til neste skar før Vesttoppen, sikret Sæming ned en utsatt passasje til rapellankeret. Jeg var litt psyket på tiden og ba til Gud om at tauet ikke skulle kile seg, det gjorde det ikke. Litt utsatt videre til innsteget på Vesttoppen og vi valgte tau. Skjønte at jeg hadde nok lys til å klatre den lange førstelengden og var glad for det. Veldig kul klatring. Først opp en trang snørenne til en klemblokk, deretter delikat opptak forbi et håndriss. Fikk en bombe gul camalot før opptaket og smøg meg opp. Litt ekkelt med økser og stegjern på slopey formasjoner. Artig opptaksklatring videre med blant annet en slags squeeze. 50 meter totalt og brukte opp hele racket. Digg! Nå så det ut som plankekjøring til toppen og jeg kunne nyte det siste lyset og månen som kom opp borte ved hovedtoppen.


Det blir fort mørkt i november! Sæming hadde med en super hodelykt som var veldig bra å ha på siste opptaket. Først tok vi av tauet og traverste vestover, men måtte på med tau igjen da det ble utsatt og bratt. Traverste en 30 meter til og fant en svakhet opp til ryggen. Ble litt banning og var psyket på at base camp skulle bli bekymret for oss. Klokka hadde blitt seks og det var stappmørkt. Måneskinnsnavigering og kompasskurs tilbake til Snøheim. 40 minutter trilling tilbake til Hjerkinn.

17 timer etter avreise fra Otta ankom vi hytta på Kampen og fikk dram, øl, vin og hjemmelagde elgkarbonader. Lenge siden jeg har vært så trøtt og fornøyd. Føler meg totalt blottet for teknikk og komplett joika oppi fjellet når jeg skraper meg opp med øksene dinglende fra håndleddene, men faen så kult!

Marcus

Tuan's Mountaineering Page - A Blast From The Past

T-Town back in the day. Jeg gikk på videregående, drømte om fjellet og lekte alpinist. På skolebiblioteket hadde de fått noe som het internettet. Dette nettet fantes lissom inni en ting som kalles for datamaskin. To helt nye ting for meg. Jeg var ganske treig i det meste kan man si. Men samma det, en klassekamerat viste meg hvordan man entret nettet og all informasjonen der inne. Han lærte meg åssen man skriver inn søkeord og klikker enter. Ordene jeg skrev inn i mitt første internettsøk ever var; "Ice climbing". Første treffen var; Tuan's Mountaineering Page. Jeg klikket meg inn og fikk bakorversveis. Et slags hallelujaøyeblikk. Tuan's Mountaineering Page var full av bilder fra de hardeste fossene og vakreste fjellene. Til nå hadde jeg kun hatt tilgang til alpinismens verden gjennom de dyre magasinene som kun kom ut seks ganger i året. Og her på et surt skolebibliotek fantes hele dette og mere til inne i datan! Jeg leste og leste, slukte alt. Tuan var tydelig en skikkelig god klatrer, han hadde gått de hardeste isrutene som for eksempel Sea Of Vapours. Han hadde lagt ut masse bilder fra ruta og til og med en turrapport. Og så kom hallelujaøyeblikk nummer to; denne Tuan hadde utdannelse, jobb - alt det der jeg ikke så som forenelig med å være en god klatrer. Og ikke nok med det. Den lille fyren med colabunnbrillene var ikke god sportsklatrer, han gikk knapt 5+ ellerno og alikevel gikk han Sea Of Vapours. Det ga med mye å tenke på. Denne perioden lå Tuan's nettside helt i forkant av alle andre og var den hotteste klatresiten på nett.

Nok om det. Tuan driver visst mest med foto om dan og bildene hans kan sees på Terra Galleria. Der har han åsså en blog med nyer fotos og reiser. Og der har han altså arkivert sin gamle Tuan's Mountaineering Page. Veldig kult at denne historisk viktige klatrenettsiden fortsatt er tilgjengelig.

Valgoppdatering - Hva skal fjellkjeden hete?

Som faste følgere vet har vi om dagen en uformell avstemning om hva Norges fjellkjede skal hete. Doktor Henrik Svensen gjorde oss i DN oppmerksomme på denne åpenbare mangelen: at Norges fjellkjede fra sørlandet til nord ikke har et enhetlig navn! Klikk inn stemmen øverst til høyre på siden.

De siste dagene har Svensen kommet med et par innlegg om saken som kan leses her:
Hva er det med nordmenn og fjellet? Av Henrik Svensen på forskning.no
Samme artikkelkollokvium.no

Tidligere innlegg på olsendriver kan leser her:
Skandesfjellene - Norges ryggrad
Valg på Olsendriver - Hva skal vår alpine lekegrind hete?

CR frem fra arkivet - Kaldfonna Bail V2 19.03.11 - mellom en stein og en hard plass

Jada vi kjører på med bailefunken dunkende på for fullt. Her er historien om vårt andre forsøk på Kaldfonna der jeg nok en gang fikk et spark i balla fåsds. Nok en Sunndalen driti ut lissom.

Starten på tredje taulengde.
Etter flere bomturer på store ting var jeg fortsatt sulten på alpine linjer da isen i Sunndalen begynte å falle ned  våren 2011. Men en mulighet gjensto: Kaldfonna  som jeg hadde prøvd meg på i februar samme vinter. Det var fortsatt kaldt i høyden. Kanskje ville smelting fra toppen tilføre ny is på linja? Ingen vet uten å sjekke? Henrik var gira på äventyrsklättring. Rune var ute av bøgda på business men lånte oss sjenerøst kåken. Så ble det opp kvart på fire nok gang. Nok en kaffe i bilen. Nok en skitur i mørket. Vi gikk uten å stresse. Ved The Rock skiftet vi fra ski til jern. Tørr ull fikk vi også. Sprindriften sprøyta oss ned mens vi skiftet. Hadde ikke kaffen funka så ble vi veffal våkne nå. Opp bowlen var snøen hard og lett å gå på. Fant  en lettere start på første lengden og satte snart standplasser i kjente rapellfester. Tredje lengden hadde enda mindre is enn sist. Uttørket is dannet for fire måneder siden. Men et fult klipperack skulle det gå bra. Fikk satt bra sikringen første halvdel og avanserte snart over skruen i mosen som jeg snudde fra sist.

Snart halvveis opp tredje lengden.



Kom inn på isen som så vidt tok øksene. Satte to camalots under et heng og tenkte opp uten å se ned. Så gikk det oppover og oppover. Men ingen sikringer. Pass på meg Henrik! Tyve meter igjen! Ti meter igjen! En meter!! Men ingen sikringer. Isen slakket av til skikkelig Nissedalsva. Fuckeruu den var så tynn at jeg slet med å henge fast. Ingen stand. Skruene bunnet før tennene kom inn. Aldri vært så føkka før, og på et slakt sva! Løsningen ble at Henrik koblet løs korteste tauet. Strakk meg inn på en snøflekk utenfor isen og begynte å grave. Fjellet var blankskurt, sikkert av vannet som renner her, men mosen i en revne ga meg håp.

Kjære Gud la mosen holde.


Det ble tre skruer i mose og en psykisk kile avbundet etter alle kunstens regler. Det var så dårlig så dårlig. Turde ikke la Henrik komme etter. Trodde nok at han med sekken ville trenge litt stramt tau. Først da jeg skulle rappellere ble jeg redd. Men begynte ikke å grine denne gangen. Men mosen holdt og snart stod jeg trygg nede hos Henrik. Han hadde stått der i spindriften i flere timer mens jeg gravde etter sikringer, men han klagde ikke. Var bare glad for å få meg trygt ned. Returen gikk raskt ned resten av stupet og snøfeltene. Ved The Rock spiste vi maten og nøt utsikten. Store fjell og sovjetindustrien på Øra. På andre siden av dalen hadde flere fosser falt ned og Dronninga var overeksponert av sol. Ingen grunn til å stresse nedover til våren. Vi var på vinterns siste klatretur. Et halvt rack fattigere, men et eventyr rikere. Sunndalen yeah.

Doktor H mellom en stein og en hard plass (Øra i bakgrunnen).


Bat out. Sees igjen neste vinter Moby Dick!






Gratulerer med dagen Hugo - 09.11.2011

Hipp hurra for vår kompis Hans Hugo "Sava" Hermansen som fyller 30 år i dag. Hugo; nittitallets wünderkid. Snadderloffens læregutt som gikk niere i en tid da åttere i følge Gangdalboka var for toppidrettsutøvere. Siden har Hugo vært en avholdt del av klatremiljøet, kjent som en skikkelig kødd og kjernekar. Hugo har blitt voksen og lever drømmen on and off the crags fåsds. I motsetning til mange barnestjerner som går på trynet senere i livet, så har Hugo klarte seg bra. Han er kronisk sterk, flink i jobben, har en flott kone, bor i leilighet de har pussa opp selv, har akkurat renovert en hytte med bare nevane og klarer å fikse egen tannpuss. Olsendriver Avdeling Drontheim er i tillegg så heldig å ha Hugo som nabo en trapp opp. Gratulerer med dagen kompis.

Hugo living the deam på Fosen med kona, paden og en Dahls. (Foto: Steinar Kragset)

Olsendriver anbefaler: klatrerelaterte blogger

På tide å trekke frem noen fine norske klatreblogger som vi følger med på. Presentert i vilkårlig rekkefølge. Dette er blogger som inspirerer og får oss gira på fjellet, craget eller inneveggen. Alpinizm og living the dream fåsdpdm.

DRAMMENSGRANITT
Av Geir Arne Bore; redaktøren, familimannen og klatreren som tydeligvis rekker mye. Den best oppdaterte klatrebloggen i Norge uten tvil. Med bredde fra konkurranseklatring til Himalaya med norsk vinkling. Bra jobba Bore.


TERJE AAMODT PHOTOGRAPHY
Aamodts profesjonelle bilder er å finne i kjente magasiner og kataloger. Linken i overskriften er til klatrebildene hans, men du finner masse andre bra bilder av alt fra ski, yoga og til bryllupsbilder. Inspirerende fotoblogg som får deg gira på Romsdalen og verden forøvrig.


THE ROAD TO CÉÜSE
Wolverine, også kjent som Postmannen Paul med den ambisiøse femårsplanen å sende Realization. Han her skriver like bra som Charles Bukowski (som åsså var postmann) om sin kamp med muvsa. Paul er nå litt etter skjema, men han lever drømmen om dagen i Squamish, Yosemite og dalstrøka bortenfor. Rock on Wolverine!

ALPINE ADDICTION
Nils Nielsen om alpinisme og guiding på toppnivå. Nielsen må ha knær av titan eller være en slags genmanipulert guidenes svar på Universal Soldier. Masse inspirerende bilder fra stein og is i inn og utland.

Martin Øen om living the føkkeru dream blant klipper og snø. En fin blanding av Uskedalen, de nære ting og mer eksotiske greier fra øst og vest. Har du ikke lest den før så er det absolutt verdt å lese gjennom de eldre bloggpostene hans åsså.

VALG PÅ OLSENDRIVER - Hva skal vår alpine lekegrind hete?

Etter forrige ukes artikkel i DN der Henrik Svensen etterlyste et enhetlig navn på Norges fjellkjede, tok vi i Olsendriver initiativet til å la våre lesere si sitt. Vi har navn på fjellområder, og fjellkjeder ut fra bergarter. Noen vil sikkert påstå noe annet, men vi har ikke et etablert navn dekker hele rekken av fjell uavhengig av bergart (slik som Andesfjellene).

Snøhetta, del av Dovrefjell, del av Langfjella, del av Den Kaledonske Fjellkjede, del av Kjølen?









Kandidatene er plukket ut fra forslagene som kom inn i forrige innlegg om saken. Vi har prøvd å lage beskrivelsene så objektive som mulig. Noen av navneforslagene medfører utvidelse av etablerte begreper og andre er helt nye. Vi har sansen for alle sammen.

SKANDES / SKANDESFJELLENE / SKANDESALPENE
Skandes ble lansert av Erik Ljungner på 1940-tallet og blir brukt av svenskene om den delen av fjellkjeden som er på deres side av grensen. Et vakkert navn.

KJØLEN
Noen bruker kanskje dete navnet om hele rekken? Andre omtaler andre siden av kjølen som Sverige.

KALEDONSKE FJELLKJEDE
Sjekk definisjonen på wikipedia. Største delen av norske fjell er rester av denne en gang så enorme fjellkjede. Men ikke alle fjellområder er rester av denne, deriblant Nissedalsgranittet og Fosenalpene. Kult navn da om man ser litt stort på det!

OLSENE / MARIUS OLSEN RANGE
En storslagen fjellkjede fortjener navn etter en storslagen mann.

NORDTINDENE
Tinder i nord, ja nettopp! Et beskrivende navn.

LANGFJELLA
Tradisjonelt brukt om vannskillet sør for Dovre, men kan vel strekken litt lenger?

NORDFJELLA
Fjellene i nord.

Så da gjenstår det bare å ønkse dere alle et godt valg. Klikk deg på avstemingen øverst til høyre på siden. Dere har to uker på dere.

Kaldfonna Bail V1 - februar 2011 - CR fra vintern som var

Etter forrige ukes forsøk på Kaldfonnas Nordvegg med skred, dårlige standplasser og skrekk, så passer det med en oppsummering av tidligere forsøk på veggen. Dagens CR frem fra arkivet er i tegneserieform, sånn som jeg husker mitt første forsøk på Kaldfonna sammen med VPG Rune og T-Man. Dette er ikke lenge siden, forsøket var altså i februar i år.




Das Spindrift.
Start på 3.tl og fortsatt optimist.
Bailing Brothers funking the bailefunk.
Der Nordwand venstre del med islinjene.


PostFont og fotofjas

Font var fint, men det er langt borte nå fåsds. Bildene under ble til i løpet av 20 sekunder og de andre greide nesten å sitte stille.
Man får ikke mer moro enn man lager sjæl med 20 sek lokkertid og en hodelykt














Har skisset litt på virkeligheten gjennom kameralinsen med hodelykt flere korte stunder før. Tror første gang var i 1998 med analogt speilrefleks og snorutløser. Da tok det lang tid før man fikk se resultatet i motsetning til nå. Burde egentlig perfeksjonert denne kunstformen mer. Bildet under er av Onkel Jo og meg i Vengedalshytta, Januar 2011.
Barnslig? Ja, men hva annet skal man gjøre en lørdagskveld oppi romsdalsfjellene uten Wi-Fi, strøm og tv lizm? 
Som sagt; man får ikke mer moro enn man lager sjæl.