CR frem fra arkivet - Kaldfonna Bail V2 19.03.11 - mellom en stein og en hard plass

Jada vi kjører på med bailefunken dunkende på for fullt. Her er historien om vårt andre forsøk på Kaldfonna der jeg nok en gang fikk et spark i balla fåsds. Nok en Sunndalen driti ut lissom.

Starten på tredje taulengde.
Etter flere bomturer på store ting var jeg fortsatt sulten på alpine linjer da isen i Sunndalen begynte å falle ned  våren 2011. Men en mulighet gjensto: Kaldfonna  som jeg hadde prøvd meg på i februar samme vinter. Det var fortsatt kaldt i høyden. Kanskje ville smelting fra toppen tilføre ny is på linja? Ingen vet uten å sjekke? Henrik var gira på äventyrsklättring. Rune var ute av bøgda på business men lånte oss sjenerøst kåken. Så ble det opp kvart på fire nok gang. Nok en kaffe i bilen. Nok en skitur i mørket. Vi gikk uten å stresse. Ved The Rock skiftet vi fra ski til jern. Tørr ull fikk vi også. Sprindriften sprøyta oss ned mens vi skiftet. Hadde ikke kaffen funka så ble vi veffal våkne nå. Opp bowlen var snøen hard og lett å gå på. Fant  en lettere start på første lengden og satte snart standplasser i kjente rapellfester. Tredje lengden hadde enda mindre is enn sist. Uttørket is dannet for fire måneder siden. Men et fult klipperack skulle det gå bra. Fikk satt bra sikringen første halvdel og avanserte snart over skruen i mosen som jeg snudde fra sist.

Snart halvveis opp tredje lengden.



Kom inn på isen som så vidt tok øksene. Satte to camalots under et heng og tenkte opp uten å se ned. Så gikk det oppover og oppover. Men ingen sikringer. Pass på meg Henrik! Tyve meter igjen! Ti meter igjen! En meter!! Men ingen sikringer. Isen slakket av til skikkelig Nissedalsva. Fuckeruu den var så tynn at jeg slet med å henge fast. Ingen stand. Skruene bunnet før tennene kom inn. Aldri vært så føkka før, og på et slakt sva! Løsningen ble at Henrik koblet løs korteste tauet. Strakk meg inn på en snøflekk utenfor isen og begynte å grave. Fjellet var blankskurt, sikkert av vannet som renner her, men mosen i en revne ga meg håp.

Kjære Gud la mosen holde.


Det ble tre skruer i mose og en psykisk kile avbundet etter alle kunstens regler. Det var så dårlig så dårlig. Turde ikke la Henrik komme etter. Trodde nok at han med sekken ville trenge litt stramt tau. Først da jeg skulle rappellere ble jeg redd. Men begynte ikke å grine denne gangen. Men mosen holdt og snart stod jeg trygg nede hos Henrik. Han hadde stått der i spindriften i flere timer mens jeg gravde etter sikringer, men han klagde ikke. Var bare glad for å få meg trygt ned. Returen gikk raskt ned resten av stupet og snøfeltene. Ved The Rock spiste vi maten og nøt utsikten. Store fjell og sovjetindustrien på Øra. På andre siden av dalen hadde flere fosser falt ned og Dronninga var overeksponert av sol. Ingen grunn til å stresse nedover til våren. Vi var på vinterns siste klatretur. Et halvt rack fattigere, men et eventyr rikere. Sunndalen yeah.

Doktor H mellom en stein og en hard plass (Øra i bakgrunnen).


Bat out. Sees igjen neste vinter Moby Dick!






7 comments:

  1. Anonymous5:39:00 AM

    Hvor mange israck går det med per sesong egentlig?

    ReplyDelete
  2. Anonymous6:15:00 AM

    Kan noen redegjøre for hvor linja går på kartet? Og kanskje et oversiktsbilde fra veggen?

    ReplyDelete
  3. Anonymous7:05:00 AM

    Linja er implisitt. Den blir ikke eksplisitt definert før den er besteget.

    ReplyDelete
  4. Anonymous7:09:00 AM

    fort gjort å få bytta ut isracket til nyeste modell på denne måten da. har forresten hørt at de nye moseskruene skal være utrolig hendige.

    ReplyDelete
  5. For et eventyr! Neste gang går det!!!

    ReplyDelete
  6. Anonymous2:13:00 PM

    Med eller uten mat...

    ReplyDelete
  7. Anonymous2:16:00 PM

    Jøss. Denne historia minner veldig om min egen historie fra bestigningen av Aldersheimen.

    ReplyDelete