CR frem fra arkivet: Grining på Vinnufossen - 23.02.2011

Jeg og broærn er ikke stautinger. Vi kan være livredde helt uten grunn. Andre ganger er ønsket om å nå toppen så sterkt at det gjør vondt. Når bailefunken setter inn kan jeg bli så skuffa at jeg begynner å grine. Her er en sånn en fra Vinnufossen forrige sesong.

En januardag i 2010 bailet jeg på Vinnufossen med Joakim. Det var egentlig for kaldt. Selv stautingen satte tidlig stand da han tok over den skarpe enden. Klarte så vidt å holde fast i øksene med gjennomfrosne hansker. Joakim ville gjerne prøve videre, men jeg ville ned. Hadde rett og slett for lite kontroll. Han aksepterte uten å blunke. Game over.
  
Morgenstund i Sunndalen.
Neste vinter: Vinnufossen frossen igjen. Tok en fridag midt i uken. Nå skulle den gåes. Henrik og Rune var gira. Veldig glad for å kunne dele turen med den moderne familien. Vi skal opp!
Dagen før støtet fant jeg en merkelig latvisk twitterside. Den inneholdt masse klatrebilder fra nedre del av Vinnufossen tatt samme dag! Prøvde Google Translate, men ble ikke mye klokere.
Så ble nettsiden oppdatert: Et røntgenbilde av en brukket fot. Tiltagende aktivitet på siden i form av uforståelige latviske kommentarer. Så kom et på engelsk: ”I am so sorry mother. I am ashamed of the things I have done.” WTF? En av jævlene hadde for bare noen timer siden baila fra Vinnufossen med en brukket fot. Og nå sa han unnskyld til morra si på twitter!
Her er forresten en video Karlis Bardelis lagde i ettertid fra forsøket og ulykken.
(Heldigvis går det bra med Karlis om dagen. Han startet å gå i mai, og begynte opptreningen måneden etter og gikk Grand Charmos i august. Han har planlagt tur til BMC i Skottland denne vintern, da med 100% frisk fot.)



Klokka ringte 03:45. Smikk smækk smokk, optimist jeg er en optimist! I utedoen under Vinnufossen racket vi opp. Stjerneklart, over oss hang melkeveien og Vinnufossen. Litauernes spor ga oss rask oppdrift. Første taulengdene var ikke så vanskelige, men isen var hul og ræva. Sola hadde smeltet isen løs fra svaene, kunne høre ting som falt langt nedover bak isen. Ikke et sted å vente på sola. OPP!
Morgen av gull. (Som hotshotsa skriver: This pitch was harder than it looks.)

Doktor H på 2. lengden gått med tau.

Så gikk det raskt oppover via is, snø og lett mix. God å komme ut av isstripene som ikke satt fast i grunnen. Vi klatret den lette midtdelen uten tau i stekende solskinn. OPP! Sunndalen, det vanligvis suicidalt mørke hølet, var plutselig verdens vakreste. En blanding av Patagonia, Chamonix og Nissedal. Tro meg du som ser bildene.
Playa Del Sol. VPG Rune snart på den lette midtdelen.

Sunndalen på sitt beste. VPG Rune er glad for at han tok med solbriller, og skulle ønske han hadde med solkrem.


Så gjensto DAS MONSTER. Tre lengder tippa vi. Bratt klatring som topper via en kamin. Det overeksponerte lyset fikk alt til å se snillere og slakere ut. Men profilen løy ikke. Det var veldig vedvarende i år. OPP OPP OPP! Isen var helt ræva. Men med så mye investert var det opp som var veien. OPP! Brukte langt tid på å safe meg opp den dårlige isen. Satte 12 ubrukelige skruer. Visste de ikke dugde, men dem funka på psyken. OPP! Oppdriftsbobla ble stadig større. Heng på grabben, peppet Henky og Rune. OPP! Toppet ut etter 55 meter med vedvarende klatring. Så landet de tre nederste skruene i hodet til Henky. Dæven.

55 meter og 12 verdiløse skruer (thiz pitch waz a lot zcarier and zteeper zan it lookz fåzdz).

Prøvde så godt jeg kunne å skjule standplasskruene under isbiter. 110 + 110 kilo indrefilet som ville ha stramt tau stilte store krav til standplassen. Gutta brukte litt tid og solen ble bare mer intens. Men å rense var lett. De skruene som ikke hadde falt ut var det bare å dra rett ut for hånd. Strømmen av vann rundt meg tiltok skremmende fort. Nå var solen på sitt sterkeste. Vi ble grilla og var i ferd med å smelte av fossen. Med alle oppe på stand innså vi alvoret. En kritisk og farlig situasjon, det var vi enige om. Men hva var sikreste vei ut av faren? OPP føltes tryggest for meg. Rune tenkte NED. Henrik tenkte både opp og ned. WTF? Neste lengde var ikke så bratt. Hva om vi fant skygge? Stille drama mens vi samtidig forsøkte å forsterke med stadig nye skruer og abalakovs.
Dramadronninger i ferd med å smelte av fjellet. En vil ned, han andre vil opp og griner.
Men vil en kompis ned, så blir det ned. Sist jeg hang her var det jeg som ville ned. Joakim er tydeligvis en mer forståelsesfull person enn meg. Jeg innså det: vi skulle ned. Det var over. POFF! Oppdriftbobla inni meg sprakk så det gjorde vondt. NEEED!!! Plutselig sliten av å rope opp! Sliten av ansvaret for cruxene, sliten av å holde oppdriften, sliten av å stå opp midt på natta, sliten av bailing. Med så mye sol var dette siste sjanse denne vintern. Knollen koka over og tårene begynte å renne. Borra abalakovs mens jeg prøvde å skjule grininga. Patetisk ja, men jeg er et følelsesmenneske. Ned.

Til toppen av søyla kom vi, men ikke lenger.

Heldigvis holdt fire utligna abalakovs. Som letteste pers i taulaget kom jeg ned sist. Tydelig at NED-løsningen var den safeste. Så stod vi der under toppfossen i strålende sol. Litt trykket stemning. Jeg var furten. Grein som en unge som har mista iskremen sin. Verdens største is da. 3 timer nedoverklatring på ramper gjensto. Ned. Etter noen hundre meter kom vi ned i skyggen og knollen ble avkjølt. Rune begynte å planlegge middagen. Jeg tenkte på neste vinter. Henrik var i strålende humør. Han så turen for det den var. Et fantastisk eventyr på årets vakreste dag i Sunndalen. Takk Rune og Henky for en fin tur!
(Neste dagen datt nederste del av Vinnufossen ned. Og nå fryser sikkert fossen snart igjen. OPP!)
Vinnu noen dager senere med nedre del borte vekk.

7 comments:

  1. Anonymous3:38:00 PM

    Både jeg, mora mi og bikkja grein da vi leste denne rørende bailehistorien...

    ReplyDelete
  2. Uggen stemning på stand. Jeg var livredd. Fikk skruene i hode når jeg klatra oppover, var grisepumpa. De tre skruene på stand hadde utsmelta kjerne med en liten dam rundt seg.

    Jeg så tårene i øyenkroken til Kjetil oppe på stand, men trodde det bare var smelta snø. Uggen stemning.

    Rappellerte ned, snakka med Henrik, prøvde å løsne opp på stemninga. "Jeg tror Kjetil griner".

    Kjetil kommer ned. Kjetil Griner.
    Uggen stemning.

    Tok en uke før vi snakka sammen igjen.
    Sendte en sms til Ingvild, var bekymra for at vennskapet var røket. "Han er nok gla i deg fortsatt, men han trenger nok litt tid".

    ReplyDelete
  3. Anonymous4:55:00 AM

    ROFL! Riktig mann, på rett sted...med feil folk.

    ReplyDelete
  4. Anonymous7:03:00 AM

    Det er grått mye i det skjulte under fosseklatring opp gjennom tidene. En av norges beste på 80- og 90-tallet gråt så mye under en bestigning av Den Hvite stripen at balaklavaen frøs fast i ansiktet.Det nye her er at ungdommen står frem og gir gråten et ansikt. Takk Kjetil!

    ReplyDelete
  5. Anonymous9:55:00 AM

    Vinnufossen er Norges høyeste foss, faktisk den sjette høyeste i verden. Det må være greit å grine en skvett når du må snu på et punkt der du nesten kan pisse til topps.

    ReplyDelete
  6. Anonymous3:17:00 AM

    Vore kul veta vilka av linjerna som är klättrade på denna fjällsidan. För Vinnu var trotsallt klättrad eller? /JO

    ReplyDelete
  7. Anonymous3:54:00 AM

    Vinnu, den midterste på bildet er gått. http://www.ntk.no/en/node/3806
    merkelig å gi den nytt navn

    Lenger til venstre (utenfor boldet)har Eide gått Emesis tror jeg den heter.
    http://www.youtube.com/watch?v=bbJl2LTbyEI

    ReplyDelete