Blog of The Month - Fjellbohemen


Neida, Djiihaa er ikke en asiatisk matblogg.  Dette er bloggen til hardman Kjetil Svanemyr. Alle klatreautister kjenner navnet. Svanemyr har blant annet første vinterbestigning av Svenskeruta sammen med Doseth og Håvard Nesheim. Her har vi en som var med på Golden Days i Alpine Romsdalen og som nå lever drømmen i Norges lille Canada; Folldal. Fjellbohemen foretrekker tydeligvis bikkjer som transportmiddel,  men har heldigvis byttet ut røyksignaler med bredbånd fåsds. Han både blogger og twitrer i vei til glede for oss andre. Klatreinteresserte vil digge posten om vinterbestigningen av Svenskeruta og andre innlegg om Romsdalen back in the days. Vi liker bloggen fordi den har bredde både i sjanger og tidsepoker. Det blir for mye å ramse opp her. Gå inn på siden og sjekk selv....DJIIII HAAAAAAA!!

Drivdalen Loonie Tunes

Se opp på Tolvkaffen aspirerende Tindegruppister. En sann historie fra en del år tilbake.





Tindegruppa lanserer Barnslige Glæder 19.03.2012


KLAPP KLAPP ADLE SAMAN!
 

Tindegruppa melder at i dag er det lansering av Barnslige Glæder på Den Gode Nabo kl 20:00.
Ja dette blir spennende og tindegruppistene er kjent for sine gode fedlesgryter. Vi får komme med en anmeldelse av blekka når vårs får lest den. Det som ser ut som om forsiden er ganske provoserende, men det er vel sånnt ungdommen liker.

Sommer nord for Dovre - CR Ishoel 18.03.2012

Crag: Ishoel - Litlhælvet
På: VPG Rune, kona og megselv
S&D:  Fem ruter fra grad 5 til 6+; Trollfeit, Trolldeig, Trolltralltrill, Trolletutten og Trollknull.

Mvh Olsendriver Midtnorge




CR Husvik i dag

ICO går Klara grad 4


På, kilden til denne bloggen, homecragget: 
ICO, meg og Sus + V, A o V
Andre: to dansker på vei hjem fra isklatring i Rjukan
Forhold: litt kkaldt for syden å være
S&D: Alle de bolta rutene på sektor Grusveggen og Arneveggen utenom en rute, dvs 7 stk (5-7)


ICO og en unge kom på besøk fra Oslobøgda for litt sosialisering og klatring på Husvik-klippen. Gikk ned gata for en økt på verdens beste crag. Ungene rota i danskenes utstyr før Sus kasta inn håndkle pga senebetennelse og tok med ungene hjem. Jeg og Inge benyttet anledningen til å harve over feltet fra venstre mot høyre for gradkalbrering. Harvinga stoppet på "Legestrekk" (7) som gav oss begge et heng først, men Inge fant ut av betaen og da var det greit. Litt sånn rart bulder opp skarp egg.


Høyt hengern, men sur ern ikke


Til slutt skulle vi avslutte med "Arneruta" (7-/7). 7 ilfg meg. Sendte en mms med biIde av ICO på innsteget til Olsen og Broræn. Olsen svarte med "Nostalgia". Inge misforstod betaen og ble faktisk litt sur da han pumpa ut under cruxet. Mannen bak trynefaktor måtte ta et heng. Så skulle jeg vise hvordan det gjøres, men ble så sadopumpa at jeg dirra, armene skrek, fingrene dovna bort og betaen var ikke lengre en selvfølge. Uansett hvor lite jeg har klatret siden 1996 så har jeg alltid greid Arneruta. Gikk den jo den gangen limiten var 6+, så tenkte med meg selv, at går jeg ikke ruta nå så er det faen meg slutt på klatring for min del. Ble vel litt skremt av tanken og fikk grina meg opp med betong i armene. Inge fant ut av ruta på topptau, men så var det sent og tid for lørdagskveld oppi gata.
ICO går Jammern grad "6+"

Neste mål er å gå alle de bolta rutene på Hovedvegggen unntatt 8ern og 8/8+, som får vente som prosjekt til jeg har gått alle de naturlige og kommet meg i form. Et særdeles overkommelig og lite ambisiøst mål for de fleste unnagjort på en kveld, men for meg et lite prosjekt som jeg håper å ha unnagjort innen 2048 når jeg går av med pensjon og forhåpentligvis ønsker å klatre andre steder enn på Husvik.

/Olsensdrivers distriksavdeling Tbg

ANTI BOLT*

* Olsendriverbloggen tar inget ansvar for handlinger utført av Anti Bolt, eller innrømmer noe form for offisiell tilknytning til denne vigilante.

Generalforsamling i Norsk Tindeklub 2012

CR:  Generalforsamling i Norsk Tindeklub 2012

Crag: Det Norske Vitenskapsakademi
På: Gamle helter og næringslivsledere.
S&D: Valg av styre etc etc.
Fredag var det generalforsamling i Tindekluben. Min første sådan. I utgangspunktet en fin anledning til å treffe kjente og hilse på gamle legender. Men den egentlige grunnen til at jeg dro ens ærend til Oslobøgda var for å benytte min stemmerett. Og stille med fullmakter på vegne av de som ikke kunne delta.  Årets Generalforsamling var nemlig en slags såpeopera som selv jeg ikke helt forstår. Men så er jo også en god såpeopera kjennetegnet av nettopp det: man trenger ikke forstå alt, ei heller ha sett alle episodene, for å få noe ut av forestillingen.
Men en ting var klart: De som hadde gjort en fantastisk jobb i styret og som sa seg villige til å kjøre på videre, de skulle vi stemme på!
Etter en stressende halv dag på jobb som ikke er noe interessant i denne sammenhengen, en kort flytur i medvind, pølse på flytoget og en liten spasertur befant jeg meg i lobbyen til Det Norske Viteskapsakademi. Alt for tidlig ute. Stein P var første jeg traff på. Mamma pleide å lese klatrebøkene som jeg og broærn dro med hjem. Husker hun påpekte at hun likte Stein P bedre enn de andre klatreheltene våre. Nok om det. De to neste var to hvithårede gubber i garderoben. Jeg hilste pent. Den ene sa til den andre at ting var mer på stell før. Ja nå møter til og med folk opp i jeans, sa han. Jeg kikket ned på buksene mine; et par Moon Jeans med kalkflekker.
Cherry i salongen. Zapfesitater og prat om Djevelens Dansegulv. Som forventet. Da jeg støtte på Odd Roar i trappa ble jeg beroliget; hans jeans var mer hullete enn mine.

Såpeopera eller reality heter det kanskje.


Selve Generalforsamlingen var en merkelig opplevelse. Før GFen ble klubbet i vei viste The Ols bilder fra årets alpinsamling i Lofoten. Første slide var av en Nomic isøks. Olsen forklare hvordan denne isøksen muliggjorde slike overhengende stunts som vi skulle få se. Det er den unike ergonomien i skaftet som er nøkkelen, forklarte han. En redaktør fra Drammen fikk latterkrampe og ORW slo seg på låren. Men Ols så ikke humoren og fortsatte i fem ironifrie minutter å fortelle om de ergonomiske mirakler i Nomics design.
Som førstegangs deltaker avstår jeg fra å prøve å formulere en oppsummering av selve generalforsamlingen. Jeg lar heller et anonymt medlem presentere sine observasjoner. Vedkommende er blant de unge medlemmene (= under gjennomsnittsalderen på ca 50). Jeg skal ikke si så mye om vedkommende for å verne om hans anonymitet. Vedkommende er veffall en person som kan vise til høyt nivå på det meste her i livet; Være seg intelligens, inntekt, kondisjon og hårfeste.
GF CR av anonym
I det ene hjørnet av Vitenskapsakademiets ærverdige lokaler; et kobbel av pensjonerte næringslivsledere og høyesterettsadvokater . Lang erfaring  fra utallige generalforsamlinger. I det andre hjørnet, ungdommen, alle under 60.
Lederen for norsk romsenter velges til møteleder. Evne til å løse intergalaktiske konflikter kreves for oppgaven.
Møtet starter. Kampvotering om hvem som skal undertegne protokollen. Hvordan skal fullmaktene håndteres? Den som utformet fullmaktskjemaene forutså utrolig nok ikke kampvotering på dette punktet. Høyst kritikkverdig. 
Årsmeldingen behandles. Tidligere formann påpeker flere skrivefeil og kritiserer at det ikke fremkommer av årsmeldingen at to av fjorårets tre referenter nektet å undertegne protokollen fordi den ikke i tilstrekkelig grad gjenga kritikken mot styret. Rutinert håndtert av romsenterleder. Påpeker at saken ikke er varslet innen 31. januar, som er fristen. Kritikken avvises fra behandling.
Styret beklager at informasjonen nå gis på hjemmeside og ikke i papirformat. Ikke alle behersker dette Internettet.  
Behandling av regnskap. Salen påpeker at midlene i ekspedisjonsfond er ført i balansen. Kritikk. Styret påpeker at slik var det for 20 år siden også, da gamlisene styrte. 1-0 til styret.  
Valg av styre. Dagens høydepunkt. Valgkomiteens forslag  mot styrets forslag. Men hvilket antiklimaks! De valgkomiteeen har foreslått trekker seg - innser at ungdommen har mobilisert flest fullmakter. Kommer likevel benkeforslag på de som har trukket seg. Romsenterleder påpeker rutinert at man ikke kan foreslå folk som ikke stiller til valg. Urut. av gamlisene.   
Valg av valgkomitee. Forsøk på å kuppe ved å foreslå at styret skal trekke sitt forslag og dermed finte bort alle fullmaktene.  Rutinert håndtert av styret, står på sitt opprinnelige forslag og kjører det hele gjennom med 96 fullmakter. 
Slutt.

Hørt på vei ut – ”Jævla ungdomskupp, gjennomsnittsalder i styret er nå er under 50”.  
Tilbake til egne observasjoner: Så var det middag under store lysekroner. Gamle og nye reiste seg og preika. Folk sang med den stemmen de hadde. En stol knakk ellers ikke så dramatisk. En gæmlis dro en grovis fra mellomkrigstiden. Den handlet kort oppsummert om en kar som dro på kino med en hane gjemt i buksa... De gamle lo så tårene trillet. Jeg lo fordi den var så dårlig. Olsen mente det var en sann historie og at den derfor var bra. Etterpå fikk jeg hilse på en slags helt: Arne L. Hans artikler i NK er de jeg husker best. Han skriver så man forstår.  I tillegg er han Nissedalspatriot og dermed helt på bølgelengde fåsds.
Da Jon G var på vei ut fikk jeg hilst på han. Det var jo Gagdalboka som var min bibel. Jeg leste ikke pornoblader som tenåring, jeg leste Gangdalboka. Trist men sant. Hans klatrefører for Norge definerte klatrenorge for meg den gang. Cred skal han ha.  For boka inspirerte. Jeg dristet meg til å påpeke at monkeyhang, som i følge boka skulle ”gi avlastning av sliten armer” ikke funker. Joa det gir da en slags avspenning i skuldrene, var hans svar.
Det føltes som om Vitenskapsakademiet stengte tidlig. Olsen guidet oss trygt til Lorry. Taxisjåfføren kunne fortelle meg at Lorry er ikke bare kjent som utestedet der statsråder driter seg ut i fylla. Under krigen var Lorry nazistenes festplass. Der drakk dem mørke bayere og danset til ompamusikk som svekket bæreveggene. Etter krigen skiftet dem navn for å kvitte seg med dårlige vibber. Men etter en brann tok de gamlenavnet tilbake og nå er det meste glemt.

Alle festligheter konvergerer i kebab.


Så endte generalforsamlingen til slutt på nivå med resten av Oslo; på en kebabsjappe i firetiden. Kebaben stakk i magen. Vi kunne sikkert solgt sausen til sædbanken. Meg, Olsen og en fyr som ligner på Thomas Giertsen. Så guidet Olsen meg opp til Solemskogen der jeg fikk audiens på sektgården hans. Men det er en annen historie.
Neste år håper jeg å kunne dra på GF sammens med broærn og dere andre som ikke møtte opp.
Takk for meg./K

CR Sunndalen Moonshine 2-4.mars 2012



Legger ved en CR fra helgen som var. Den er skrevet av min gode nabo Hans Hugo. Fikk ikke stått renna til Tårnet på ski denne gangen heller. Men føkk det var fint. Høydepunktet må være månelyset på kveldene. Trengte ikke noe hodelykt fåsds.

CR GIKKLINGDALEN 2-4 MARS AV HANS HUGO

På: Kjetil, meg og kona
SnD: Innerdalstånet , Normalveien
Giklingdalen på langs
Bail: Ingvild (i Oslobøgda), Rune (fant en unnskyldning for ikke å forlate 100m skogen), Trine (unnskyldningen) Dag t D (russerevy???!!!)



Fri fra jobb etter lunch. Plukket opp Kjetil på sluppen og Stina i byen. (Måtte en tur innom Møllenberg med nøkler, da Ingvild hadde blitt frastjålet veska i Oslo.)
Sol, fine tørre veier og god stemning i bilen sørover. Pølsestopp og pissepause i soknedalen, ny stopp  i Bøgda for å si hei til Rune, pisse og handle proviant. Møe mat, øl og vin. Sunndalen er en kul plass. Ekstra tøft når sola skinner på toppene. Middag på «Best» 333g burger. Psyka ut på 666 og 999, får vente til en annen gang. Masse biler på parkeringen i Innerdalen. Var ingen spor videre fra Innerdalshytta. Sola skinte på toppene mens vi labba innover med stor sekk og tunge ski. Siste del gikk vi i måneskinnet opp i Giklingdalen.

Fedlesgryte på Klubhytten.
Har ikke vært folk her siden Kjetil og Ingvild hadde vært her for en måned siden. Fyr i ovnen og lesing av gamle klatreblader. Ute er det helt stille. Dassdøra til Kjetil står ennå¨. Sovner som en stein.

Store Trolla til høyre.

Står opp tidlig og fyrer opp i ovnen. Grøt og masse kogekaffe til frokost. Sola skinner og det er ganske varmt ute. Går et par vendinger på ski opp renna til tårnet før vi ta på steggjerna. Mye løs snø i renna. Har god tid, bruker lang tid. Sola titter frem av og til fra et tynt skydekke. Det er deilig å være på tur. Bruker lang tid på toppen.

Innerdalstårnet et fjell av første klasse.


Renna.


Har fortsatt god til, har ingen ting vi skal rekke. Bruker lang tid ned. Begynner å trekke litt i lufta når vi nærmer oss bunnen av renna. 

Oh yeah.


Stina lager middag, men jeg og Kjetil sitter i koma med gammel alpinistlektyre. Maten er god og vinen er bra. Ute blåser det, og månen skinner magisk på fjellene.

Føkkeruuu dæven døtte.


Blåser fortsatt en del på søndagen.
Lang frokost. Tar på ski og går ut dalen mot Sunndalen. Blåser men er pluss grader.

Toppen av Lauvåa på kanten av Sunndalen.



Tilbake på hytta etter noen timer. Pakker rydder og tar på sekken for å dra hjemover.
Går trått ned lia med tung sekk. Føret veksler mellom skare, pappsnø og tung våt snø. Finner broa over bekken i nordenden av vannet, den fant vi ikke på vei opp.
Krampetendenser i lårene i de siste bakkene ned mot parkeringen. «Det er tungt med tung sekk», sier Kjetil før vi starter på siste nedkjøringen.
Kjetil er heldig passasjer og får drikke øl i bilen på vei ut til Øra. Ny runde med 333 på Best. Skikkelig Amerika stemning med et ekte amerikansk kvinnfolk bak disken som serverer burger.

LVNGTHRDM

post-EPIC, Ols i Chamonix 1995

På vei hjem fra dagens barnehagelevering stoppet jeg nedenfor Husvik-klippen i håp om at minstemann skulle sovne før hjemkomst. Konstanterte at vintern er tilbake i Tbg, mens jeg mimret ut av bilvinduet. Kom til å tenke på den gang vi møtte Olsen der borte, på andre siden av jordet. Tenkte på alt han har gjort og kom på at det er en historie vi ikke har fortalt her på Olsendriver. Vel hjemme fikk jeg lirket ungen over i vogna og om han holder seg sovende så får jeg posta historien.

Chamonix 1995. Olsen ankommer ekstremsportens mekka etter millitærtjeneste i nord, høyt dekorert som årets OL-soldat etter å ha reddet en familie fra døden i et brennende hus på Lillehammer. Han har spart opp penger med modelloppdrag og alt ligger tilrette for en fet sesong mellom alpetinder og svenske barvertinner.  Olsen og den nye vinen fra Tbg kjører på ski, fester og klatrer. Når våren kommer har de kjørt alle rennene, smakt på alle ølsortene og damene på Chambre Neuf.

Snøen trekker opp i høyden og de tar frem syklene. Mountain bikesa eller off-roadene som det den gang het. 1990-tallet er det amerikansk-inspirerte tiåret hva gjelder adrenalin. Idealene syns i Pepsi Max-reklamene og på MTV Sports. Olsen & Co vil strekke sporten litt lenger enn røkla. De bestemmer seg for å kombinere sykkel og rapell. De har hørt om en gammel krøtter-sti som følger elvene lengre nede i dalen. Bartendern forklarer hvor den ligger, men advarer om at den er eksponert.

Olsen & Co titter over juvkanten, men ser ingen sti. De regner med den skal ligge femti meter under dem. Olsen rappelerer først. Sykkelen har han på ryggen. Han lever drømmen, føler seg ekstrem. Rapellåttern er varm da han ser at tauet er slutt noen få meter over elven. Det var varmt der oppe i sola, men her nede er det fremdeles snø og is. Elastikken holder akkurat til å lande på en stein. Han balansere mens elven fråder forbi under bena hans. Ingen sti er å se. Han roper opp til de andre, men de hører han ikke og plutselig er Gorm på vei ned. For sent kikker han ned og innser det samme som Olsen. Han har ingen prusik og ingen jumar og har ingen annen mulighet enn å fortsette ned til Olsen. 
Gorm og Olsen ballanserer på hver sin stein. Det er kaldt med singlet og shorts. De er redde. Klippeveggene er høye og umulige å komme opp. De roper om at de andre må hente hjelp, men lyden kveles av elvebruset.



Plutselig sklir Gorm ut i vannet. Han skriker. Olsen prøver å strekke seg etter han og han faller selv. Vannet er kaldt. Isende kaldt. Nervene skriker, kroppene paralyseres og begynner reisen inn i hypotermia. Vannmassene trekker dem nedover. Iskalde fingre skraper langs klippeveggene før de får tak i en stein. Olsen drar opp Gorm og de ligger skjelvende i fosterstilling oppe på hverandre. Olsen kikker rundt etter en rettrett. Bak steinen er et sva dekket av is og snø. På toppen vokser det trær. En mulig utvei. Olsen forsøker å solere opp, men minster taket og sklir ned i elven igjen. Gorm hopper etter. Eneste vei bort er ned elven. De svømmer nedover. Kroppene dovner bort og de sklir ned det ene droppet høyere enn det andre. Olsen blir tatt av strømmen og mister kontakt med Gorm. Han forsvinner ned en foss, istapper brekker. En isklump treffer han i hodet og alt blir svart. Han våker opp på elvebunnen. Ser armene sine duve dødt foran ansiktet. Langt der oppe ser han lyset. Han knyter nedene og svømmer med sine siste krefter opp til overflaten. Får karret seg opp på noen steiner. Plutselig ser han Gorm. Han er helt blå og har gravd snø over beina sine. Olsen spør hva han driver med. Gorm mumler at snøen er varmere enn lufta.
Olsen innser hvor nærme de er den andre siden og gir Gorm en ørefik. Vi må ned!, skriker han og drar Gorm tilbake ut i elva. En stund senere har juvet åpnet seg og de får karret seg i land nedenfor en landsby. En gjetergutt ser dem og det ringes alarm i kirkeklokkene. De lokale bærer dem inn på en bar, fyller badekarret på bakrommet opp med varmt vann og presser Olsen og Gorm nedi. Blodet strømmer tilbake til ekstremitetene og de innser at epicen er over.

De var en close call for Olsen og Gorm. Det tar en uke før de orker å hente syklene som ligger igjen oppe ved elva. Denne gangen har de med seg tauklemmer og prosjektet tar en lang dag. Fra denne dagen bestemmer Olsen seg for at det var slutt på jallinga og at han skulle lære seg håndverket til punkt å prikke og at han en dag skulle bære Nortind-nåla på brystet.