Flatanger - TWO RUNAWAY GUYS (IN A BEAT UP TRUCK) HEADING SOUTH TO SAVE THE WORLD

Da jeg tipset om Klatrefestivalen i Flatanger unlot jeg å fortelle om mitt første og eneste møte med monsterhelleren.

Juni 2009. Onkel Jo er i Drontheim. Det er ti plussgrader og pøsregn. Men Onkel har frihelg og er gira på living the dream på craget. Jeg forslår det eneste alternativet jeg kan komme på; Hanshelleren. Den er jo 100% regnsikker. Rune bailer klokelig. Jeg er betenkt, men gira åsså. Siste tiden har jeg trent hardt. Sommerferien går til Thailand der jeg skal perse. Nå er det en måned til avreise. På tide å fintune formen. Jeg kjøper regnsett og gummistølver på Felleskjøpet den fredagen. Gummistøvlene er med vernetupp. Det syntes jeg var litt ekstra tøfft.
Tidlig avreise lørdag morgen. Nordover gjennom regnet. Det er langt til Flatanger. Drikker masse kaffe. Regnet pisker mot frontruta. Etter Levanger ser vi ingen mennesker. Vi føler at vi har kommet til verdens ytterpunkt. I det vi parkerer viser termometeret fem plussgrader. Det er Juni måned for føkk! Vi pakker oss inn i vanntette klær og skynder oss opp i Helleren. Der er det tørt. Men iskaldt. Ut fra førern er syvpluss/åtteminusen letteste ruta. Vi doggern et par ganger i et forsøk på å bli varme og går den så med neglesprett. Vernetupper i støvlene var en bommert. Det kalde stålet suger ut det lille jeg har av varme. Jeg er iskald i hele kroppen.
Vi søker bortover og innover. Utenfor fosser vannet ned. Snart innser vi at nedre delen på et par av åtteminusene er mye bedre egnet til oppvarming. En merkelig såkalt åttemin stopper oss. Et sted mister man lissom fottakene og selv om bolten er rett under blir det dritskummelt. Jeg prøver å støte, dvs ikke klatre som den kalde pysen jeg er. Setter venstrefoten på beste lille friksjonsflekken jeg finner og går på. Foten popper. Men treningen har tydeligvis hatt en liten effekt. Jeg ville vanligvis tryna men venstrehånden holder meg igjen et mikrosekund og tar rykket. SMÆKK, skulder ut av ledd. Føles som om venstrearmen rett og slett faller av. Jeg tryner alikavæl mens jeg skriker. Jeg stopper i et rykk og skuldern smeller på plass. Jeg er fortvillet. Det gjør vondt, jeg er kald og snart skal jeg på persereise til Thailand. Bør jeg til lege? Jo ringer Margrete fysioterapeut. Jeg klarer løfte armen. Det gjør vondt. Skaden er allerede gjort, sier Margrete. Så vi blir på craget resten av helgen. Jeg sikrer Onkel Jo og prøver klatre litt uten hell. På kvelden sitter vi og ser utover regnet og tåken. Det føles som om vi er de to eneste gjenlevende personene i hele verden. Hva om verden er utslettet? Og mutanter har tatt over mankten? Vi bruker lørdagskvelden til fabling rundt dette temaet.
Under ser du resultatet visualisert i et brev jeg sendte Onkel Jo fra Thailandsferien (senere den sommern). The Ols ble forresten ikke begeistret over at bikkja hans hadde en av hovedrollene i historien...

(For de svaksynte kan pdf av stripene under lastes ned her.)







6 comments:

  1. Anonymous10:05:00 AM

    Hohoooooooo!!!!!! Et komierotisk mesterverk.

    ReplyDelete
  2. Anonymous3:24:00 AM

    Hahahahaha! Kunst!!!

    ReplyDelete
  3. Anonymous11:56:00 PM

    Moooaahahahah, makan til fantasi !!

    ReplyDelete
  4. Anonymous6:59:00 AM

    rock on!

    ReplyDelete
  5. Anonymous3:29:00 PM

    Minner om Super Ray fra Bored to Death...

    ReplyDelete
  6. Anonymous4:52:00 AM

    Hehe...Bästa historien ever.Trodde inte den skulle publiceras. Gick värkligen Ingvild o Bengta med på detta?
    Gött mos!

    ReplyDelete