CR Husvik, byggestart nytur med overrakelser i begge retninger


Jeg hører ofte folk si, rart med det gitt og at tiden flyr. I allefall sier mange det her nede på Guldkysten. Har lizm ikke forstått hva de mente før jeg fikk barn. Før var det ingen krise om jeg ikke fikk gått en rute eller om jeg gjorde et bomkjøp på Ikea. Det var jo bare å dra innom neste dag eller neste helg. Men nå er det plutselig blitt ett helt år til nestegang eller neste mulighet, med det meste. 

Og slik var det i går da Olsen sjøl ringte og sa at han trengte drillen, som jeg hadde lånt og at jeg måtte levere den tilbake neste dag.
Fikk plutselig hastverk med å få bolta prosjektet mitt. Ironisk nok stod jeg på stien kun få meter fra ruta da han ringte, med febersykt barn i vogna. Så nært med akk så fjernt.
Etter middag, legging og smulestøvsuging gikk jeg ned på cragget. Hadde i bakhodet at han stakkars febersyke sikkert ville våkne innen tre timer, så følte på det som folk inni Oslobøgda kaller for tidsklemme, men som jeg selv velger å kalle for egoklemma.

Toppankret var inne på få minutter. Skrudde til ekspansjonsboltene og rappelerte så ned mot tickmarksene, som jeg hadde markert bolteplasseringen med sist jeg var her med JP. Regnet med å være ferdig på nullkommaniks. Men da jeg skulle banke inn første bolt i selve ruta så fikk jeg problemer. Satte seg for tidlig og ville ikke inn. Uflaks tenkte jeg. Dessverre skjedde det samme med de fem påfølgende boltene. Prøvde å dra de ut med hammern, men den bøyde seg. Løp hjem og hente en større hammer og brekkjern. Fikk ut alle boltene, men ingen ville inn igjen.

Endte med at jeg hang opp en børste på innsteget med håp om at også folk her ute i distriktene forstår markeringen av et lukket prosjekt og så satt jeg der rådvill på en stein før jeg forfattet dagens cragrapport på epost mens jeg prøvde å finne trøst i vann og snus.
Mens jeg satt der kom de to fyrer for å klatre. De hadde selv barn i samme alder som mine og hus å snekre på, så følte jeg fikk en smule forståelse for situasjonen fåsds.

I dag ble drillen levert inn og jeg hadde trodd det skulle ta et år til jeg får den ferdig, men firmenningen i nabolaget kan muligens fikse bor og Olsen gav meg beta om å jocke borren frem og tilbake for å kompansere for redusert dim i slitt borrehode, så det ordner seg nok.

Attpåtil fikk jeg en mail fra broærn, som nevnt tidligere er på kombinert jobb- og klatretur ned i Østblokkken. Det viser seg at han og en kompis børsta frem ruta, som jeg har omtalt som mitt prosjekt, for 15 år siden! Endelig forstår jeg hvorfor den var så mose-og jordfri.

Prosjektet fremstår nå som et enda bedre prosjekt, et langtidsfellesprosjek; børstet av min egen tvillingbror og kamerat for 15 år siden, tunet av meg selv og min hittil ukjente firmennning, borret av meg selv og forhåpentligvis boltet og besteget av slekta en gang i fremtiden.

Konkluderer med at tiden går og at det er rart med det gitt, men det er ingen grunn til å stresse her i livet.



3 comments:

  1. Har på følelsen at gnageren i vogna kommer til å snappe FA-en om noen år.

    ReplyDelete
  2. Anonymous7:28:00 AM

    Se upp ifall gayarne el juppe är i närheten!!
    Dom skiter i borstar o snor allt dom kommer åt....

    ReplyDelete
  3. Anonymous8:10:00 AM

    LOL cr! Spent på fortsettelsen.

    Broærn i øst

    ReplyDelete