Stoff til Tidsskrift for Norsk Alpinklatring 2014

Som redaktør for Tindeklubens alpinblekke minner jeg om at vi nå samler inn stoff til neste års magasin. Vi er interessert i artikler om nye alpine ting og aktuelle saker fra gamle dager. Dersom du har klatret noe nytt og ikke vil skrive artikkel, kan du også sende inn kort ruteinfo som kommer med i spalten Kort&Gått.
Bladet er også et eksklusivt medium for annonsører som ønsker nå ut til friluftsinteresserte personer i Norge og dalstrøka utafor. Mer info under.

Mvh
K


Fotocred: Tor Arne








Kontakt redaksjonen
Frist for levert materiale: 14.desember 2013.
 
Tidsskrift for Norsk Alpinklatring
Tidsskrift for Norsk Alpinklatring utgis av Norsk Tindeklub dekker alpinklatring i Norge samt alpine aktiviteter av nordiske klatrere i utlandet. Redaksjon og bidragsytere er idealistiske og har som målsetning å fremme alpin klatring i Norge med fokus på sporløs ferdsel. Opplaget er på 2000 og utgis en gang per år.
 
Annonser
Vil du annonsere i Tidsskrift for Norsk Alpinklatring? Ta kontakt med rune.kvalsnes@ntk.no / marius.olsen@ntk.no
 
Her kan Tidsskrift for Norsk Alpinklatring 2013 kjøpes: Tidsskrift for Norsk Alpinklatring 2013

Si JA til #stillenatur

Alle joikas oppfordres til å støtte Turistforeningens opprop ved å signere her: Si JA til #stillenatur

Vi siterer Turistforeningen:

Si JA til #stillenatur
Miljøvernministeren vil snikinnføre en forsøksordning der alle kommuner som vil kan åpne for frikjøring med snøskuter. Vi risikerer å miste noe av det viktigste ved friluftslivet: Den uberørte naturen, stillheten og følelsen av frihet når man er alene med naturkreftene.
Bidra med din underskrift og gi regjeringen tydelig beskjed: Ja til stille natur!
Stillhet er en truet ressurs. Vår tids økte støynivå bidrar til at muligheten til å oppleve stillhet og ro begrenses. Fjellet, skogen og vidda er stillhetens siste skanse, men også her øker støynivået. Et stort flertall av Norges befolkning ønsker ikke mer støy i norsk natur, men heller #stillenatur.
Vi mener:
  • #Stillenatur er en unik kvalitet i norsk friluftsliv.
  • Friheten til å lage støy begrenser andre sin frihet til å oppleve #stillenatur.
  • Unødvendig kjøring med snøscooter må skje i områder hvor det ikke frarøver andre muligheten til å oppleve #stillenatur.
www.stillenatur.no

Den Norske Turistforening, Friluftslivets fellesorganisasjon og Virke Reiseliv står bak dette oppropet.




CR Tjønneberget 23.11.2013

På: Broærn, A, V, Hugo, Stina, E, ICO, E, mamma, pappa og meg selv
S&D: Noen buldre

Nok en dag på solvarme svaberg i bananrepublikken Vestfold. Der hvor Skagerak møter granitten finner man en oase av sol. Et sted å tine opp frosne alpinistsener før ferden går tilbake til winter wonderland.

Hugo realiserer seg selv.

Stina realiserer seg selv.
Banana Republic.


Hugo spiser solnedganger som drops.

Broærn realiserer seg selv.



CR Tjønneberget 22.11.2013

På: meg selv
Andre: En fluefisker, en buldrer fra Horten og yogakompisen hans
S&D: Diverse highballs













CR Husvik in nordic light

På: Meg selv
S&D: Div buldrær på Husvik, inklusiv Husvikbuldern 6C

Etter alpinismus i Sunndalen var det på tide å få tint seg opp nere hos broærn i bananrepublikken. Denna CR'n er dedikert til Adlertag, broærn og alle andre som vet at Husvik er beste klippen i hele Skandesfjellene. Gold coast yeah!

Oppvarming ute på Sydpønten...
...mens jeg facetimær med broærn på jobben.



Broærn stoppet ved Sektor Sjørøverstein og rakk et bulder mellom jobb og middag.

Broærn sender Eggen midt i tidsklemma.
Rombeporfyr - den edleste av de edle bergarter.

Den er der ute

Hver gang hustrige November kommer streifer dette minnet gjennom hodet et par ganger. Jeg ler litt for meg selv, tenker skal jeg fortelle, skal jeg ta det med meg i grava, fortelle det på dødsleiet. Kanskje på tide å fortelle, kanskje på tide at dere drar ut og leter etter den glemte klippen, diamanten i Oslomarka, eller er den ikke glemt? Ikke vet jeg her i mitt eksil i Trondheim. Lete etter den har jeg gjort en gang. Jeg tok t-banen til Ellingsrud og gikk innover, spent, magefølelsen sa at jeg var på rett spor.Jeg fant den ikke og gav opp.Første gang jeg hørte om klippen skulle jeg ikke høre om den. Andre gang skulle andre spørre meg om den. Første gang...: Jeg satt å tøyde i andre etasje ved systemveggen på Tyrili Klatresenter i Sverresgate 4 på Tøyen.Det var nesten ingen som brukte det rommet. Ingen trente system den gangen, ingen trente i det hele tatt. Det var et mørkt rom, fikk intrykk av at senteret sparte på strømmen i systemrommet, ingen gadd å være der uansett. Det var sent på kvelden, rundt kl 22 på en hustrig høstrig novemberkveld for 16 år siden. To personer var på vei opp trappa, jeg satt stille og overhørte det de snakket om. "Det er faan meg ingen som har hørt om den, fikk tlf av xx (fikk ikke med meg navnet til xx dessverre) i går. Han var der ute i hælja, helt rått, helt rått, bratt som faan,20-30 m, mye brattere enn alt annet og 20 min med banen fra byn. Ingen skal faan meg få vite om det cragget, helvete heller, vi gjør en greie ut av det". Noe sånt sa de, husker ikke helt ordrett. Stille og sjenert som jeg var på den tiden reiste jeg meg kjapt opp når de kom inn i rommet og smøg meg ned trappa uten å se de i ansiktet eller si hei. Ville ikke sitte som en svak nybegynnejypling i samme rom som to flinke klatrere og stotre frem noen ord, tenk om de hadde gått ni minus. Vi hadde veldig respekt for de flinke. Miljøet opplevdes som veldig hirarkisk og hardt. Jeg ville trene i fred og ro med vennene mine, hadde ikke lyst til å bli kjent med de gode, hadde klatra i et år og var en nobody, hadde ingenting å stille opp med. Tenkte ikke noe mer på klippen de snakka om. Hadde nok med å psyke meg opp til å gå Venstre på Hauktjern og kjenne på adrenalinet med kilene på Vardåsen. To- tre år senere. Norges Cup eller Oslo Cup på Villmarkshuset, husker ikke. Etterøl på Cafe Sara. Ble sittende lenge, var jo blitt litt mer en del av gjengen. Hylte innpå øl og ble mer og mer kjepphøy. Det satt fem seks rundt bordet. Husker ikke hvem, helt ærlig, det er lenge siden og disse minnene kommer kun snikende når det er mørkt ute, når løvet har falt og alpinanleggene sliter fordi snøen stadigvekk kommer senere og Guns n Roses Novemberrain spilles for ente gang på radion. Hva gjorde du tirsdag forrige uke? Husker du det? Jeg husker ikke hva jeg gjorde tirsdag forrige uke. Så hvem som satt rundt bordet husker jeg ikke. Kanskje minnet også er mer bleket fordi jeg fikk kjeft, fordi jeg ble skremt, fordi jeg gikk hjem med lav selvtillit og følte meg som en dust og bare ville synke ned i et hull i bakken. Kanskje er det derfor jeg holdt det for meg selv.For det jeg sa i min kjepphøye rus rundt bordet var: Har noen hørt om den hemmelige sinnsykt bratte klippa i Oslo? Det ble pinlig stille rundt bordet, jeg var plutselig ikke så kul lenger. Ikke hev stemmen ennå liksom og fortell oss ting vi ikke vet liksom, gå noe ordentlig hardt først eller klatr noen år til. Husker ikke hva som ble som ble sagt men folka rundt bordet lo av meg og ikke med meg. Men de visste tydeligvis ikke om klippen..ihvertfall ikke alle. Jeg gikk utenfor og tok en røyk. To av de rundt bordet kommer ut og joiner. Jeg blir shaky, trengte å ta noen trekk alene og drite litt i verden. De tøffer seg, gjør meg usikker og så spør de meg hva jeg vet om klippen og hvilken gjøk som har fortalt meg om den. Jeg har god intuisjon og føler meg der og da sikker på at de vet om den. Så er det søndag morgen, gårsdagen begynner å sive ut av besvistheten, snøen daler, klippene blir våte, klatrerne trekker inn og Oslomarka fylles av skiløpere. Så blir man eldre, folk er ikke så skumle lenger, og minnet fra festen har begynt å snurre på en annen måte. Hva om den er så bratt som de sa? Har den grodd igjen? Har Oslo et skjult Loddefjord? Husk.. det er ikke så mange år siden Oslobuldrerne kun hadde Sjømannskolen, Kolsås og Puttjern, nå er det tusenvis av buldre. Turgåere hadde visst om klippen?...Vanlige turgåere ser ikke på klipper på samme måte som klatrere, de titter opp også går de videre. Har du tid, google earth og stålbørste kan du jo begynne å lete. Eller ta deg en øl på Cafe sara. God kveld i høstmørket, hilsen Erik Hattestad

Norsk Tindeklubs brev til TV Norge

Endelig har ærverdige Tindekluben med en "b" fått fingern ut av cherryglasset og sier klart fra til TV Norge og underleverandørene om deres bolting i forbindelse med 71 Grader Nord. Da har saken blitt tatt opp av Norsk Klatring og NRK. Alle de store institusjonenen som representerer en stor del av klatrenorge har sagt fra til 71 Grader Nord. Dvs Norges Klatreforbund, Norsk Tindeklub, Tindegruppa og Oppdal Klatreklubb. I tillegg har mange sagt sin mening på FB og andre media som ikke vi i Olsendriver helt behersker. Vi håper TV Norge og deres leiesoldater drar til fjells uten Hilti i hånden neste gang.


 DIVERSE LINKER TIL 71 GRADER BOLT


BREV FRA NTK TIL TV-NORGE 18.NOVEMBER 2013
 
Borebolter i fjellet
 
Bruken av borede ekspansjonsbolter i fjellet har de siste år skapt sterke reaksjoner fra det norske alpine klatremiljøet. Norsk Tindeklub reagerte i 2009 på bruk av borebolter i Gudvangen på vegne av dem som klatrer i høyfjellet i Norge. Uttalelsen fra Norsk Tindeklub var bygget den norske tradisjonen for friluftsliv i høyfjellet der forutsetningen om sporløs ferdsel er grunnleggende. Det norske samstemte synet på hva som er akseptabelt ble gjort kjent gjennom ledende internasjonale klatremedier og synes å ha festnet seg ved at ledende alpinister nå benytter begrepet Norwegian style” ved omtale av alpine ruter som er klatret i god stil og uten bruk av borebolter.
 
 

Press på fri natur fra kommersielle aktører

 
Den siste tid har vi opplevd at og TVselskaper med underleverandører har boret bolter i og utenfor fjellruter for å produsere underholdningsprogrammer.   Slik bruk av borebolter representerer et kvalifisert misbruk av norsk natur i strid med det verdigrunnlag for norsk og alpin  friluftslivstradisjon.
 
I debatten som har fulgt har det aktuelle TVselskap etter press fjernet enkelte av boreboltene fra klassiske klatreruter, men har latt bolter på mindre besøkte fjell stå. Dette viser en uholdbar mangel på forståelse for hvorfor bruk av borebolter i høyfjellet generelt sett er uakseptabelt og gjør det nødvendig med en begrunnelse for og klargjøring av hva som kan aksepteres.
 
 
 

Mestring som del av den norske friluftstradisjonen

 
Opp gjennom den alpine fjellklatringens historie har det vist seg at det å mestre linjen man har sett seg ut er en viktig del av den friluftsopplevelse som alpin klatring i yfjellet gir. Av denne grunn blir kvaliteten og innholdet av klatreopplevelsen viktig.
 
For de aller fleste som selv har klatret i fjellet vil faste installasjoner redusere dette viktige elementet av mestring. Kravene til å lese fjellet og skaffe seg erfaring med trygg bruk av naturlige sikringsmidler blir redusert.  På denne måten forflates og ødelegges en sentral dimensjon av friluftslivet i høyfjellet.
 
r frie natur, som vernes av r friluftstradisjon, er en viktig grunn til at norske fjell i løpet av særlig de siste årene har blitt ettertraktede og for utenlandske alpinklatrere. I de fleste andre land har fjellet og derved klatreopplevelsen blitt forringet nettopp på grunn av utstrakt bruk av borebolter. Norsk Tindeklub er, sammen med klatrerne, blant dem som forvalter den norske alpine friluftstradisjonen. Vi ser med sterk bekymring på alle aktører som i strid med prinsippet om sporløs ferdsel tar seg til rette i høyfjellet og på den måten truer r egne kulturarv.
 
 

Tur etter evne

 
Det er allment akseptert at bruk av borede bolter i fjellet medfører færre og enklere krav til veivalg, egenferdighet, konsekvensanalyse og sikringsarbeid.  Det blir lettere å komme seg opp ruter der man ikke har overskudd og margin. Den som borer bolter i fjellet bidrar i realiteten derfor til at stadig flere vil begi seg ut på tur over evne og uten å først ha utviklet tilstrekkelig og livsviktig alpin erfaring. Slik erfaring er helt avgjørende for å håndtere situasjonen der planen om å følge rekken av borebolter må endres.

Blant dem som klatrer i høyfjellet vil det kunne være diskusjoner om det kan være akseptabelt å plassere en enkelt håndboret bolt for å etablere en ny rute uten å sette seg i livsfare. Norsk Tindeklubs generelle syn er at dilemmaet r unngås ved at klatrere velger seg linjer i fjellet de er kompetente til å klatre uten å risikere slik livsfare. Det kan innebære at mer aktive og kompetente klatrere kanskje blir førstebestigeren, eller at en må trene mer for å kunne komme tilbake og gjøre bestigningen på en sikker måte r egen form og forholdene gjør det trygt.
 

Irreversibel  utvikling


Noe av det fantastiske med alpin klatring i Norge er muligheten for opplevelsen av det uberørte. Ved bruk av borebolter reduseres opplevelsesmulighetene gradvis og på stadig flere steder.  Dette gjelder enten boreboltene settes langs kjente eller mindre kjente linjer. Dersom det først   er boret noen bolter i et fjellmassiv vil gjerne bruken av borebolter eskalere ved at tilreisende klatrere lettere vil oppfatte at det er akseptabelt å selv bore seg til en bestigning. Utviklingen blir irreversibel.

 

Oppsummering


Den praksis som gjennom generasjoner er utviklet av alpine klatrere i Norge innebærer at det skal tilstrebes mest mulig sporløs ferdsel i fjellet.  Med fjellet menes fjellomder over  tregrensen og i daler med fjellkarakter. Borebolter er imidlertid akseptert på etablerte sportsklatrefelt i lavlandet etter at bruken av borebolter er avklart med det lokale klatremiljøet.



Styret i Norsk Tindeklub