Bilde CR Roan ++

Det finnes mange såkalte klatrelegender. Men det finnes kun én urban myte i joikamiljøet, og han kalles Dr.Henky. Det sies at han kjøpte PhD'en sin på en russisk internettside. Andre avfeier han som en oppdiktet barnebokfigur. I det siste har det dukket opp rykter om at han lever av å selge sjeldne fugleegg som potensmiddel i østen. Jeg tror mest på det siste. For da jeg møtte opp på Singsaker var kofferten hans fortsatt ikke utpakket etter en såkalt skiferie i keiserdømmet Japan. Her kommer bilde CR fra min og Doktor Henky sin isklatrehelg der ute ved den frie horisonten.

På: Meg selv og Dr.Henky
S&D: Nypfossen WiXXX og Prestfossen Wi4
Forhold: Ekstremt tørt. Vi trodde det skulle være mer is enn turen i fjor. Men helt motsatt. Linja vi gikk ved Halvtunnelen var ikke der i det hele tatt. Sørøsten buldret over Fosenalpan og stupte ned i voldsomme kast på oss. Det var ganske fresk på uttoppingene fåsdzzzz.


Wake up and smell the ocean.

Ørkenspredningen har nådd Fosen. Merkelig følelse å støve ned på anmarsjen. Rett frem sees Trollskardet og Nypfossen opp mot Høgbakkheia. Dr. Henky mente vi ville trenger kiler til midtpartiet på Nypfossen.

En gammel Caterpilar vitner om den frodige landbrukskulturen som eksisterte på Roan før ørkenspredningen. 

Dr.Henky legger i vei på første lengden. Fretig fratig.
Etter to taulengder gikk vi over i en slags løpende brevandringsteknikk som jeg mener å ha lært av Olsen. Eller var det i Gandalboka? Samme det. Opp gikk det.

Isen ble bare brattere og bratter. Cruxet tok alle kreftene vi hadde.

Da vi toppet ut glemte jeg å ta bilder. Vel nede ble seiern feiret ved Caterpillarn.
A litle cred to The VPG Runiiiiii.

 And a litle cred to The Ols.


Det var kun is i skikkelige elver/vannfall. Sigene var ikke inne i år. Denne her er nok sykt bra når det er bedre forhold... Til høyre for bildet er Nipa som jeg tror kan ha flere islinjer under bedre forhold og ikke minst noen fete diedre til sommern.




Men en foss er ikke nok for oss maskiner. Vi bare krænka videre med nok en bestigning ovenfor sentrum. Den heter Prestfossen og vannet ovenfor er visst vannkilden til Roan. Derfor er det vei helt inn dalen og veldig kort anmarsj.

En taulengde WI4 og uttopping i en vind som skjærte inn til benet og vakte liv i senebetennelsen fra 2001.

Roan har fullt av fantastiske klipper. Denne ligger i Austdalen der Prestelva renner ned fra Prestfossen.

Den urbane myten Dr.Henky i moseskogen. Noen hevder han er synonym med Big Foot og Sasquatch, andre Chupacabra. 

Kanke du burne litt a Henky? Legge noen larvær lissom?

Jaja män. Nu kör vi!

Så kalte vi det en dag og trakk oss fornøyde tilbake til naustet.

Etter en lang dag i snøen tar steller Lars Monsen bikkjene før han tenker på seg selv. Vi alpinister tar oss først av racket...

...og så kan vi tenne de maritime duftlysene. Jeg husker ikke helt om jeg kjøpte dem på Tanta te Beate eller om det var på Susær i Sivet?
Og jammen var ikke naustet utstyrt med det verdenskjente designikonet Moon Fish Sex Toy. Dette multistimulerende sexleketøyet for han og henne er meget ettertraktet blant samlere.

Men om du synes at det er litt dyrt å betale 8000 kroner for The Moon Fish Sex Toy, så kan du godt prøve deg frem med frukt...

...eller ting fra kjøkkenskuffen. Kun fantasien setter grenser.

Selv vinden ga oss en pause neste morgen. Jeg elsker fjellet men sjelen min hører lissom til ved havet.

Da det var tørt fant vi ikkeno mer åpenbart å klatre i Roan. Så vi dro på crag safari og satset på å nicke alle isen oppe ved Vingsand.

Opp mot Vingsand så vi denne som sikkert er klatret? Den kjører jo alle buldrenerdene forbi hver helg.

Og etter mange år kom vi oss til Vingsand.

Men uten pad. 

Etter baconcheesetallerken i Osen ble det noe søtt til kaffen.
Og der var bilde CR'n slutt. Du trodde kanskje du skulle få se mer isklatring? Sorry, det ble kun sending på lørdan. Men når forholdene blir bedre så gjør vi som Rune Rudberg og drar ut mot havet igjen.

CR isklatring Råelåsen

Vinteren har endelig ankommet Gullkysten. Ikke lenge siden sist jeg så folk klatre tørr klippe her i Husvikåsen, men nå er det altså vinter. Rivieraen har kledd seg i en fin, hvit vinterpels. Hverdagens alpinstarter med anmarsj til barnehage og jobb går gjennom snøskavler og får meg til å tenke på tur. Her om dagen på vei hjem med bussen fikk jeg et glimt av en gammel kjenning oppi skogen i Råelåsen. Is! 
Øyeblikket på to sekunder gjennom bussvinduet blusset opp i hodet mitt stadig vekk de neste dagene, helt til fredagen da jeg med vilje gikk av noen holdeplasser for tidlig for å sjekke nærmere. 
Og jammen så var det ikke en liten foss så hang der inne i den nakne løvskogen! Ikke akkurat en foss som vil trekke massene vekk fra Rjukan og stautingene vekk fra Roms- og Sunndalen, men det var en foss. En riktig foss! Og best av alt. Den lå kun kun 996,7 meter fra huset vårt! Helt klart ingen umulighet, selv for en far som mener pr.d.d. at tidsklemma er for egoister og at det meste utenom familie og jobb er bonus.
Fossen: I nøden spiser fanden fluær
Lørdag skulle eldstemann i bursdag og minstemann fikk barnevakt. Det vil si to timer til disp. Det burde holde. ...til en bonus!

På: kona o ego
S&D: førstebestigning av Yddgrasil WI4/M5. Sannsynligvis første vinterbestigning av Råelåsen noensinne. ..og det sier litt lizm.

Heldigvis fikk jeg med kona på isklatring istedenfor langrenn. Ikke f i h om jeg skulle dra dit alene og ende opp med å solere. Aldri i livet. Måtte ha en til å holde i tauet. Og hvem passer vel da bedre enn kona?! Det mest elegant hadde vært og ta anmarsjen hjemmefra til fots siden vi skulle bedrive kortreist alpinisme. Men vi tok ingen sjanser, dvs. bilen. Jeg husker fra før at det fort kunne gå en time til en full taulengde med vanskelig isklatring. Selv om fossen vi skulle gå kun var noen få meter, så regnet jeg med det ville bli vanskelig for en gjennomrusten mann som meg, som til nød kan kalle seg for klatrer, men ikke isklatrer. I så fall kan jeg like godt kalle meg selv for bleieunge.

Litt rart og parkere ved barnehagen og tråkke gjennom skogen med stegjern og isøkser i sekken. Etablerte oss under fossen før jeg stresset på racket. Det føltes som før. Fossen var ikke så høy 10-12 meter kanskje, men den så vanskeligere ut enn da jeg så den fra stien dagen før. En litt bratt start opp til et snø- og iskledd sva og tilslutt en liten minisøylesak i toppen.
Gammel mann, gammelt utstyr
Isen var en klase av istapper, litt som en haug med frosne tarmer. Jeg slo en gang og isen sprakk. Jeg slo to ganger og øksebladene bånna i fjellet bak. Isskruene bånna også. Men det gjorde ikke så mye. Hadde konsekvent en ved hofta når jeg satte neste. Pyse! 
Fem meter, fem skruer
Etter fem meter hadde jeg satt fem skruer. Isen tok slutt noen hakk lenger oppe, dvs skle ned ved minste berøring og mosesvaet bak var uten svakheter. Jeg torde ikke gå videre og bestemte meg for å traversere ut til høyre til en isdekket dieder som endte i et lite overheng. Så ut som jeg kunne sette en kile der opp i en blokk. Tre meter til siden for siste skrue forstod jeg at det var på tide å bestemme seg for opp eller ned. Selv om jeg alltid har likt å baile bailefunken, så følte jeg ikke for det i dag. Hadde vært så digg å sende ruta. Fikk inn en håndplassert bankebolt og en camelot i et nedisa riss. De så ok ut. Etter mye skraping, stemming og kilebanking, som føltes som en endeløs rekke av moves, forstod jeg at arbeidet for det meste var utført i mitt eget hode og at jeg kun hadde klatra to meter opp diederet. Måtte ta meg sammen og stole på horisontale økseplasseringer i frøsne riss og to-tre mosedotter. Blokka i toppen var en løs stein. Torde ikke belaste den, men ble redda av en spectra-krok som jeg fikk banka inn i dieder-risset over to grunne kiler. De burde ta et fall. 
Denne kroken, plassert hele 20 cm over forrige kile(r) redda dagen!
Ble veldig glad for den litt dempede følelsen av øks som treffer mose da jeg strakk meg ut over kanten og enda gladere da neste øks akkurat rakk opp til ei lita furu.
Endelig oppe!
Selfie og tidsklemme samme dag. God bedring!
Vel nede hadde kona akkurat kommet på hvorfor hun slutta med isklatring; for å slippe å fryse. Og jeg kom på det samme; for å slippe å være redd for å dø.
Kona topptauh.... med full forståelse.
På vei hjem til selve livet.
Uansett en bonus, en dag og en rute som jeg aldri noensinne vil glemme, uansett hvor patetisk det kan virke. I dag levde vi drømmen eller var på äääventyr som de sier i nabolandet.

CR Drivdalen nachtspektackel 21.januar 2014

På: Min firbente venn Dag The Dog og meg selv
S&D: Brudetrusa Wi4-
Forhold: Overraskende sprø is, selv i toppen. Men like god stemning som i Sogndal nesten hele tiden.


Bikkje i bånd langs E6'en.

Crankin'.

It's a bird. It's a plane. No it's Dag The Dog!

Sving stålet i lysboblen SMÆKK!

Me, my self and the E6.

På toppen var både jeg og bikkja fornøyd med lufteturen.

Dag The Dog på veg ned.

Og dæven tror du ikke at tenningslåsen var gått til hælvete på 4runnern. Tror det er pga en dårlig nøkkelkopi som har føkka opp. Så da ble det FML helt til NAF kom og sparket igang bilen igjen som gikk hele veien hjem.

But when I'm in my car.
Don't give me no crap.
Cause the slightest thing and I just might snap.
When I go driving I stay in my lane.
But getting cut off makes me insane.
I open the glove box.
Reach inside.
I'm gonna wreck this fuckers ride.
Raj raj raj.

Da Øyvind og Camilla møtte Tommy Caldwell.

Å skrive må som sagt skje plutselig, og nå skjedde det igjen, og nå i vintermørket er gamle historier alt jeg kommer på å skrive om, tilgi meg for min nostalgi. Jeg begynner jo å bli et gammelt skinn, da blir man nostalgisk, og hvis du ikke liker det kan du dra til helvete, fuck off, neida, koz og klemz. Så....Det er alltid artig å dra på tur med Øyvind og Camilla. Det skjer mye rart. Som sønn av hovedstadens stjerneteaterregissør har Øyvind arvet et talent i å regissere oss andre til å gjøre merkelige ting på tur, han er en mester i gode gamle practical jokes. Det gikk enda lenger før da Bjørn far til Øyvind var med å klatre, de var et dreamteam til sånt. Bjørn og Øyvind plukket meg ut på Tyrili på en rørende måte.Vi trente samtidig i et fullt buldrerom, vi hadde nettopp begynt å klatre. Øyvind og Bjørn hadde lyst til å bli kjent med en ny. Jeg var 1.98 m og veide 75 kg og klatra i tights. Bjørn sa til Øyvind..se på han raringen med de tynne lange beina der, han må vi bli kjent med, sånn ble vi kjent. De fikk ting til å skje så det ble en slags teatersituasjon ut av det, eller perfomancekunst om man vil kalle det det. De kunne gjøre helt enkle ting som å putte sekken min full av svære steiner, henge opp klatreutstyret i et tre mens jeg var oppe og rensa en rute, for å så synge julesanger..synge synge uten stopp, jeg måtte skjønne hvorfor..ahaaa etter 10 minutter med julesang så jeg det, treet var pynta med kilene mine, og sekken var tung som nissens sekk med kampesteiner.Gøyalt. Noen ganger fikk de meg til å svette, som når Øyvind jevnlig slapp beina med vilje og sprella med beina og skreik på toppen av høyballer, for så og le sin onde versjon av latteren og toppe ut.Men den mest svette situasjonen de satt meg i var i den perioden det ble sendt hvit giftig pulver rundt i posten i USA, det var overalt i media. Jeg var på Øyvinds bursdagsfest 1 juledag. Jeg bodde i Bergen og hadde sendt de kalk i posten i julegave, som alltid når jeg sendte de gaver skrev jeg aldri hvem det var fra. Måtte jo ha det litt morsomt jeg og, men de pleide å finne det ut.Jeg ringte på, Bjørn åpner med en alvorlig mine i ansiktet, noe har skjedd. Han forteller meg at politiet nettopp har vært der, at de har anmeldt en pakke uten avsender de har fått i posten, den lekker hvitt pulver..de har ikke turt å åpne den.Jeg blir bleik, setter meg på kjøkkenet og stotrer..men det er jo jeg som sendte den, det er kalk..latteren runger. Og noen ganger var regien stram, velkalkulert. Som da jeg en høstdag i 98 endelig skulle sende Vriåtter på Hauktjern, hadde prosjektert og var klar som et egg, men full av nerver. Øyvind sikra, Bjørn filma. Nå skulle det sendes. Klatringa opp til hvilen før cruxtraversen gikk bra, men sendenervene var ekstreme, og jeg stod der og dirra. Dette visste Bjørn og begynte å zooome inn på føttene mine. Kamera følger symaskinbeina,hendene og flyttene er ikke lenger interressante. Jeg begynner å traversere mot venstre inn i cruxet, alt er innøvd, men tvangstankene om at dette ikke går, de jævla stemmene i hodet gjør at jeg tar feil hånd på første gode tak på vei ut av cruxet, husker det som en litt skrå sloperbøtte(!?) Skal akkurat til å matche..Bjørn zoomer inn på venstre fot...trommevirvel..foten sklir, på fottaket er det et lite vått høstblad fra et tre..jeg faller og faller, jeg skriker bittert faaaaaannnn, Bjørn zoomer inn på det lille bladet som svever mykt mot bakken. Jeg har aldri prøvd Vriåtter igjen, men jeg har sett og hørt den videoen ufrivillig utallige ganger, både hjemme hos Øyvind og over telefon. Men det er det som gjør det så morsomt å være på tur med en gjengen der, alt kan skje. Snille Camilla hadde sine triks hun og. Glansnummeret var når de slapp av meg av etter turer på cragget. I det jeg gikk ut av døra tutet hun så jeg så opp, også spylte hun med den defekte spylevæskesaken som sprutet i alle retninger (vet ikke hva den heter, har ikke lappen) så jeg fikk det mitt i fleisen. En gang fikk jeg det mitt i trynet mens vi parkerte utenfor et hus jeg bodde i på Kjelsås, det svei som faan og jeg skreik fy faan og navn på forskjellige kjønnsorganer til familien som bodde i første etasje sitt hageparty sin glede.. Noen ganger gikk det enda lenger. Iblant gikk det inn i tullingmodus. En dag fant vi et tilsynelatende ubesteget 15 m sva i skogen rundt Hauktjern. Øyvind klatra først, uten tau. Han kom kjapt til topps, jeg klatra litt saktere. Halvveis hører jeg Øyvind rope på meg på toppen, Øyvind holder en svær stokk og kaster den ned mot meg, jeg får kasta meg inn på en hylle til høyre, stokken suser forbi, også er det bare latter og smil om den saken. Jeg gjorde lignende ting selv mot Øyvind, men de har jeg glemt. Jeg er jo snill..hoho! Men krangla på tur har vi bare gjort en gang, men til gjengjeld ble vi bitre uvenner en hel dag. Vi hadde kjøpt oss Big Mc Meny to go på Macern i Paris. Øyvind ville sitte å spise mitt i en trappenedgang til metroen der det kom folk hele tiden og skubba. Mitt i trappa! Jeg ville spise i et skyggefullt hjørnet ved et parkeringshus. Vi begynte å krangle høylytt om hvor idiotisk den andre sin idee var, skjelte hverandre ut og endte med å spise på hvert vårt sted. Det gikk noen timer før vi pratet sammen igjen, men den saken der har vi aldri klart å bli enige om. Den kommer opp iblant og det er ikke til å unngå å merke at det ligger en uløst irritasjon i lufta når tema kommer opp. Vi så på de rare episodene som små kortfilmer, norske kortfilmer er gøy. Sjekk ut rare norske kortfilmer om du ikke har sett de. Den beste kortfilmen Øyvind regisserte var på den stille øde veien som snirkler seg forbi buldern Blove på Fjell i Enebakk. Jeg og Øyvind var der på en hverdag, det var helt stille, alle var på jobb og skole. Jeg digget den følelsen og gjør det fortsatt, å være ute og klatre tidlig på en hverdag mens alle er og gjør pliktene sine. #Den følelesen# hoho! En gang i timen passerte det en bil. Men plutselig kommer det en syklist forbi i stillheten, man kunne høre hjulene mot asfalten,han var i siget,han stopper og ser inn mot oss. Plutselig detter det ned en kongle i hodet hans, det sier "plunk" i sykkelhjelmen. Så syklet han videre, det var en perfekt liten kortfilm.En dag på gratiscampen i Font skulle Øyvind virkelig bruke sitt regitalent til det ytterste. Det var som å være med i en Amandavinnende kortfilm, en av Vibeke Løkkeberg sine gamle klassikere. Vi hadde teltet noen uker. Vi hadde et fast hogd tre vi satt på hver morgen og drakk kaffe. Jeg lå alltid lengst og dormet inni teltet, så ut av åpningen og der satt Øyvind og Camilla og drakk kaffe. Hei, god morgen lange faan! Takk, drit og dra haha. I løpet av natta hadde det kommet et nytt nabotelt, et skikkelig fresht nytt flere tusenkronerstelt. Jeg stakk hodet ut av teltet. Øyvind og Camilla satt og drakk kaffe på treet. Øyvind satt og leste Rock & Ice. Det eneste som var på forsiden av Rock & Ice var ansiktet til Tommy Caldwell, smørt ut over hele siden. Ut av det nye naboteltet kom en morgentrøtt Tommy Caldwell og satt seg ved siden av Øyvind. Ingen sa noen ting,alle bare så trøtt mot meg som så mot de to Tommy Caldwellene, Øyvind som leste om Tommy Caldwell og Camilla som så på Tommy Caldwell og så en gang til bort på Rock & Ice, også lagde hun litt kaffe til oss.

Bohuslän nachtspektakel on ice

Når solen for lengst er nede kommer familiefedre i tidsklemma ut med hodelykten på for å realisere seg selv. Noen løper eller drar på plastcraget mens de søker etter identiteten sin. Andre runker rundt i skogen med isøks... Lvngthdrm!

"The night shift igen!"
"Do the Runkedal again."
"Drip drop."

"Tip tapp fick ut motionerat en led, fortsatt tunt , fuktigt, satt fast lite bättre, sista biten till trädet var bara lervälling."