CR: Ice Ice Oppdal

Hvor: Oppdal
Hvem: IngeBinge,KjetilPetil , RunePune, TrineAlpine og DagTheDog
Forhold: Furet og værbitt
SnD: Signalisen, Bakdøra, Kleivbrura og den famøse Kokopapa

Jeg savner å være gira. Den følelsen når livet er enkelt, og man bare har en eneste tanke i hodet: Klatre! Og at det faktisk fungerer. Jeg hadde det slik da jeg studerte. Studiene var der, og jeg klarte å fokusere på det jeg skulle gjøre der, men all annen tid gikk med til å klatre eller planlegge klatreturer. Men så kom det virkelige livet. Jeg flytta til Oslo (eller Vaterland som en kompis kaller det), fikk meg en interessant jobb som krevde mye, og meldte meg inn i Kluben. Hvorfor er det slik at for mange faller toppen av klatrekarrieren og innmeldelse i Kluben sammen? Må det være slik? Uansett, jeg fikk meg unger. Unger er topp, unger er flott, men unger er fordømte tidstyver. Det gikk bra begynnelsen, foreldrepermene ble utnyttet på plastikkveggen, og jeg ble faktisk ganske sterk. Sterkere enn jeg hadde vært, men jeg fikk ikke utnyttet det nok. Jeg hadde det ikke i meg å stikke av i helgene for å realisere meg selv. Hvorfor er det slik at når man er ung så drar man på tur, mens når man blir eldre og har barn så er det selvrealisering? Jævla Maslow... Endel skader, slutt på foreldrepermisjoner og så sakte men sikkert mista jeg "Gira!". Jeg savner det, men i helga skjedde det plutselig. Jeg ble gira! Gira på is.

Nytt år, nye muligheter, ny helg uten planer. Ut av det blå tenkte jeg i mitt stille sinn "kanskje jeg skulle høre om noen vil bli med på is?". Jeg har ikke klatret is på 7 år. Jeg var OK på is. Klatra Tågbekken på slutten av karrieren. Den ramla ned under returen, men det er en annen historie. Så jeg sendte ut en epost til Dåselista. JO var selvfølgelig gira, men selv verdens mest gira person måtte kaste inn håndkle med en kropp i tilhelning etter et bekkenfraktur på toppen av familiære forpliktelser. Men forløsningen kom fra Oppdal: "Kom hit, vi har is og hygge!". Min kjære kone var villigheten selv, og plutselig satt jeg på toget med bagasjen full av isstæsj. På Oppdal ble jeg møtt av KGZ i sin nye Toyota 4runner med busta bakluke. Fikk umiddelbart flashbacks til den gamle Mazda 323 som jeg hadde back in the days. Gode minner. Dro bort til Rune for middag med DtD. God stemning.

Jeg skal ikke dvele ved hva vi gikk, bare at det var utrolig deilig å være på is igjen! I begynnelsen var det uvant å bruke øksene igjen. Jeg stolte ikke på dem, og var litt redd. Men sakte kom følelsen tilbake. Som å treffe en god venn man ikke har sett på lenge. Whack! Huska hvor man måtte sette øksa. Dunk! Finne fottak. Rsssh. Skru ved hoftehøyde. Whack, dunk, whack, dunk. Finne rytmen. Positive tilrop fra bakken. God mat, godt selskap, øl og pottis på kvelden.

På toget kjente jeg på den gode følelsen. Gira! Håper ikke det blir så lenge til neste tur...



2 comments:

  1. Anonymous1:53:00 AM

    Og tusen takk for at du rensket isen for oss :)

    ReplyDelete
  2. Anonymous12:41:00 PM

    føkkeeti. det så jo rett snygt ut på andre sida av vannskillet. LVNGHTDRM!

    ReplyDelete