CR isklatring Råelåsen

Vinteren har endelig ankommet Gullkysten. Ikke lenge siden sist jeg så folk klatre tørr klippe her i Husvikåsen, men nå er det altså vinter. Rivieraen har kledd seg i en fin, hvit vinterpels. Hverdagens alpinstarter med anmarsj til barnehage og jobb går gjennom snøskavler og får meg til å tenke på tur. Her om dagen på vei hjem med bussen fikk jeg et glimt av en gammel kjenning oppi skogen i Råelåsen. Is! 
Øyeblikket på to sekunder gjennom bussvinduet blusset opp i hodet mitt stadig vekk de neste dagene, helt til fredagen da jeg med vilje gikk av noen holdeplasser for tidlig for å sjekke nærmere. 
Og jammen så var det ikke en liten foss så hang der inne i den nakne løvskogen! Ikke akkurat en foss som vil trekke massene vekk fra Rjukan og stautingene vekk fra Roms- og Sunndalen, men det var en foss. En riktig foss! Og best av alt. Den lå kun kun 996,7 meter fra huset vårt! Helt klart ingen umulighet, selv for en far som mener pr.d.d. at tidsklemma er for egoister og at det meste utenom familie og jobb er bonus.
Fossen: I nøden spiser fanden fluær
Lørdag skulle eldstemann i bursdag og minstemann fikk barnevakt. Det vil si to timer til disp. Det burde holde. ...til en bonus!

På: kona o ego
S&D: førstebestigning av Yddgrasil WI4/M5. Sannsynligvis første vinterbestigning av Råelåsen noensinne. ..og det sier litt lizm.

Heldigvis fikk jeg med kona på isklatring istedenfor langrenn. Ikke f i h om jeg skulle dra dit alene og ende opp med å solere. Aldri i livet. Måtte ha en til å holde i tauet. Og hvem passer vel da bedre enn kona?! Det mest elegant hadde vært og ta anmarsjen hjemmefra til fots siden vi skulle bedrive kortreist alpinisme. Men vi tok ingen sjanser, dvs. bilen. Jeg husker fra før at det fort kunne gå en time til en full taulengde med vanskelig isklatring. Selv om fossen vi skulle gå kun var noen få meter, så regnet jeg med det ville bli vanskelig for en gjennomrusten mann som meg, som til nød kan kalle seg for klatrer, men ikke isklatrer. I så fall kan jeg like godt kalle meg selv for bleieunge.

Litt rart og parkere ved barnehagen og tråkke gjennom skogen med stegjern og isøkser i sekken. Etablerte oss under fossen før jeg stresset på racket. Det føltes som før. Fossen var ikke så høy 10-12 meter kanskje, men den så vanskeligere ut enn da jeg så den fra stien dagen før. En litt bratt start opp til et snø- og iskledd sva og tilslutt en liten minisøylesak i toppen.
Gammel mann, gammelt utstyr
Isen var en klase av istapper, litt som en haug med frosne tarmer. Jeg slo en gang og isen sprakk. Jeg slo to ganger og øksebladene bånna i fjellet bak. Isskruene bånna også. Men det gjorde ikke så mye. Hadde konsekvent en ved hofta når jeg satte neste. Pyse! 
Fem meter, fem skruer
Etter fem meter hadde jeg satt fem skruer. Isen tok slutt noen hakk lenger oppe, dvs skle ned ved minste berøring og mosesvaet bak var uten svakheter. Jeg torde ikke gå videre og bestemte meg for å traversere ut til høyre til en isdekket dieder som endte i et lite overheng. Så ut som jeg kunne sette en kile der opp i en blokk. Tre meter til siden for siste skrue forstod jeg at det var på tide å bestemme seg for opp eller ned. Selv om jeg alltid har likt å baile bailefunken, så følte jeg ikke for det i dag. Hadde vært så digg å sende ruta. Fikk inn en håndplassert bankebolt og en camelot i et nedisa riss. De så ok ut. Etter mye skraping, stemming og kilebanking, som føltes som en endeløs rekke av moves, forstod jeg at arbeidet for det meste var utført i mitt eget hode og at jeg kun hadde klatra to meter opp diederet. Måtte ta meg sammen og stole på horisontale økseplasseringer i frøsne riss og to-tre mosedotter. Blokka i toppen var en løs stein. Torde ikke belaste den, men ble redda av en spectra-krok som jeg fikk banka inn i dieder-risset over to grunne kiler. De burde ta et fall. 
Denne kroken, plassert hele 20 cm over forrige kile(r) redda dagen!
Ble veldig glad for den litt dempede følelsen av øks som treffer mose da jeg strakk meg ut over kanten og enda gladere da neste øks akkurat rakk opp til ei lita furu.
Endelig oppe!
Selfie og tidsklemme samme dag. God bedring!
Vel nede hadde kona akkurat kommet på hvorfor hun slutta med isklatring; for å slippe å fryse. Og jeg kom på det samme; for å slippe å være redd for å dø.
Kona topptauh.... med full forståelse.
På vei hjem til selve livet.
Uansett en bonus, en dag og en rute som jeg aldri noensinne vil glemme, uansett hvor patetisk det kan virke. I dag levde vi drømmen eller var på äääventyr som de sier i nabolandet.

7 comments:

  1. Anonymous4:47:00 AM

    Kanon!

    ReplyDelete
  2. Anonymous6:58:00 AM

    hur bra som helst!

    ReplyDelete
  3. Anonymous11:01:00 AM

    Jättejättefint!

    ReplyDelete
  4. Anonymous11:26:00 PM

    Kjempeflott turberetning fra storslegen foss. Takk. /Bildemannen

    ReplyDelete
  5. En historie man lett kan kjenne seg igjen i. I alle fall dødsangsten og det tette sikringsarbeidet.

    ReplyDelete
  6. Anonymous4:11:00 PM

    Fabelaktig!

    ReplyDelete