Da Øyvind og Camilla møtte Tommy Caldwell.

Å skrive må som sagt skje plutselig, og nå skjedde det igjen, og nå i vintermørket er gamle historier alt jeg kommer på å skrive om, tilgi meg for min nostalgi. Jeg begynner jo å bli et gammelt skinn, da blir man nostalgisk, og hvis du ikke liker det kan du dra til helvete, fuck off, neida, koz og klemz. Så....Det er alltid artig å dra på tur med Øyvind og Camilla. Det skjer mye rart. Som sønn av hovedstadens stjerneteaterregissør har Øyvind arvet et talent i å regissere oss andre til å gjøre merkelige ting på tur, han er en mester i gode gamle practical jokes. Det gikk enda lenger før da Bjørn far til Øyvind var med å klatre, de var et dreamteam til sånt. Bjørn og Øyvind plukket meg ut på Tyrili på en rørende måte.Vi trente samtidig i et fullt buldrerom, vi hadde nettopp begynt å klatre. Øyvind og Bjørn hadde lyst til å bli kjent med en ny. Jeg var 1.98 m og veide 75 kg og klatra i tights. Bjørn sa til Øyvind..se på han raringen med de tynne lange beina der, han må vi bli kjent med, sånn ble vi kjent. De fikk ting til å skje så det ble en slags teatersituasjon ut av det, eller perfomancekunst om man vil kalle det det. De kunne gjøre helt enkle ting som å putte sekken min full av svære steiner, henge opp klatreutstyret i et tre mens jeg var oppe og rensa en rute, for å så synge julesanger..synge synge uten stopp, jeg måtte skjønne hvorfor..ahaaa etter 10 minutter med julesang så jeg det, treet var pynta med kilene mine, og sekken var tung som nissens sekk med kampesteiner.Gøyalt. Noen ganger fikk de meg til å svette, som når Øyvind jevnlig slapp beina med vilje og sprella med beina og skreik på toppen av høyballer, for så og le sin onde versjon av latteren og toppe ut.Men den mest svette situasjonen de satt meg i var i den perioden det ble sendt hvit giftig pulver rundt i posten i USA, det var overalt i media. Jeg var på Øyvinds bursdagsfest 1 juledag. Jeg bodde i Bergen og hadde sendt de kalk i posten i julegave, som alltid når jeg sendte de gaver skrev jeg aldri hvem det var fra. Måtte jo ha det litt morsomt jeg og, men de pleide å finne det ut.Jeg ringte på, Bjørn åpner med en alvorlig mine i ansiktet, noe har skjedd. Han forteller meg at politiet nettopp har vært der, at de har anmeldt en pakke uten avsender de har fått i posten, den lekker hvitt pulver..de har ikke turt å åpne den.Jeg blir bleik, setter meg på kjøkkenet og stotrer..men det er jo jeg som sendte den, det er kalk..latteren runger. Og noen ganger var regien stram, velkalkulert. Som da jeg en høstdag i 98 endelig skulle sende Vriåtter på Hauktjern, hadde prosjektert og var klar som et egg, men full av nerver. Øyvind sikra, Bjørn filma. Nå skulle det sendes. Klatringa opp til hvilen før cruxtraversen gikk bra, men sendenervene var ekstreme, og jeg stod der og dirra. Dette visste Bjørn og begynte å zooome inn på føttene mine. Kamera følger symaskinbeina,hendene og flyttene er ikke lenger interressante. Jeg begynner å traversere mot venstre inn i cruxet, alt er innøvd, men tvangstankene om at dette ikke går, de jævla stemmene i hodet gjør at jeg tar feil hånd på første gode tak på vei ut av cruxet, husker det som en litt skrå sloperbøtte(!?) Skal akkurat til å matche..Bjørn zoomer inn på venstre fot...trommevirvel..foten sklir, på fottaket er det et lite vått høstblad fra et tre..jeg faller og faller, jeg skriker bittert faaaaaannnn, Bjørn zoomer inn på det lille bladet som svever mykt mot bakken. Jeg har aldri prøvd Vriåtter igjen, men jeg har sett og hørt den videoen ufrivillig utallige ganger, både hjemme hos Øyvind og over telefon. Men det er det som gjør det så morsomt å være på tur med en gjengen der, alt kan skje. Snille Camilla hadde sine triks hun og. Glansnummeret var når de slapp av meg av etter turer på cragget. I det jeg gikk ut av døra tutet hun så jeg så opp, også spylte hun med den defekte spylevæskesaken som sprutet i alle retninger (vet ikke hva den heter, har ikke lappen) så jeg fikk det mitt i fleisen. En gang fikk jeg det mitt i trynet mens vi parkerte utenfor et hus jeg bodde i på Kjelsås, det svei som faan og jeg skreik fy faan og navn på forskjellige kjønnsorganer til familien som bodde i første etasje sitt hageparty sin glede.. Noen ganger gikk det enda lenger. Iblant gikk det inn i tullingmodus. En dag fant vi et tilsynelatende ubesteget 15 m sva i skogen rundt Hauktjern. Øyvind klatra først, uten tau. Han kom kjapt til topps, jeg klatra litt saktere. Halvveis hører jeg Øyvind rope på meg på toppen, Øyvind holder en svær stokk og kaster den ned mot meg, jeg får kasta meg inn på en hylle til høyre, stokken suser forbi, også er det bare latter og smil om den saken. Jeg gjorde lignende ting selv mot Øyvind, men de har jeg glemt. Jeg er jo snill..hoho! Men krangla på tur har vi bare gjort en gang, men til gjengjeld ble vi bitre uvenner en hel dag. Vi hadde kjøpt oss Big Mc Meny to go på Macern i Paris. Øyvind ville sitte å spise mitt i en trappenedgang til metroen der det kom folk hele tiden og skubba. Mitt i trappa! Jeg ville spise i et skyggefullt hjørnet ved et parkeringshus. Vi begynte å krangle høylytt om hvor idiotisk den andre sin idee var, skjelte hverandre ut og endte med å spise på hvert vårt sted. Det gikk noen timer før vi pratet sammen igjen, men den saken der har vi aldri klart å bli enige om. Den kommer opp iblant og det er ikke til å unngå å merke at det ligger en uløst irritasjon i lufta når tema kommer opp. Vi så på de rare episodene som små kortfilmer, norske kortfilmer er gøy. Sjekk ut rare norske kortfilmer om du ikke har sett de. Den beste kortfilmen Øyvind regisserte var på den stille øde veien som snirkler seg forbi buldern Blove på Fjell i Enebakk. Jeg og Øyvind var der på en hverdag, det var helt stille, alle var på jobb og skole. Jeg digget den følelsen og gjør det fortsatt, å være ute og klatre tidlig på en hverdag mens alle er og gjør pliktene sine. #Den følelesen# hoho! En gang i timen passerte det en bil. Men plutselig kommer det en syklist forbi i stillheten, man kunne høre hjulene mot asfalten,han var i siget,han stopper og ser inn mot oss. Plutselig detter det ned en kongle i hodet hans, det sier "plunk" i sykkelhjelmen. Så syklet han videre, det var en perfekt liten kortfilm.En dag på gratiscampen i Font skulle Øyvind virkelig bruke sitt regitalent til det ytterste. Det var som å være med i en Amandavinnende kortfilm, en av Vibeke Løkkeberg sine gamle klassikere. Vi hadde teltet noen uker. Vi hadde et fast hogd tre vi satt på hver morgen og drakk kaffe. Jeg lå alltid lengst og dormet inni teltet, så ut av åpningen og der satt Øyvind og Camilla og drakk kaffe. Hei, god morgen lange faan! Takk, drit og dra haha. I løpet av natta hadde det kommet et nytt nabotelt, et skikkelig fresht nytt flere tusenkronerstelt. Jeg stakk hodet ut av teltet. Øyvind og Camilla satt og drakk kaffe på treet. Øyvind satt og leste Rock & Ice. Det eneste som var på forsiden av Rock & Ice var ansiktet til Tommy Caldwell, smørt ut over hele siden. Ut av det nye naboteltet kom en morgentrøtt Tommy Caldwell og satt seg ved siden av Øyvind. Ingen sa noen ting,alle bare så trøtt mot meg som så mot de to Tommy Caldwellene, Øyvind som leste om Tommy Caldwell og Camilla som så på Tommy Caldwell og så en gang til bort på Rock & Ice, også lagde hun litt kaffe til oss.

8 comments:

  1. Anonymous12:46:00 PM

    gleder meg til du blir nostalgisk og fullfører historien.

    ReplyDelete
  2. bra story på morran Erik !!

    ReplyDelete
  3. Anonymous12:14:00 AM

    Er det faktisk lov å skrive at man får spruten i trynet?

    ReplyDelete
  4. Ingenting som litt høylydt latter på morrakvisten!

    ReplyDelete
  5. Anonymous2:52:00 AM

    Terningkast: 7

    ReplyDelete
  6. Anonymous11:55:00 AM

    Fantastisk! Morsom lesing:)

    ReplyDelete
  7. Good shit :-) Har en lignende historie. Juli 2009 var jeg og tre kompiser på vår første Rocklandstur. Vi endte opp med å leie et hus på en gård, som man ofte gjør i Rocklands. Denne var litt utenfor allfarvei dog. En hviledag med drittvær satt vi så på Dosage 4. Vi registrerte i sidesynet at de nye naboene som skulle flytte inn i huset ved siden av ankom i bilene sine. Fem min senere, idet vi satt å så Tommy C klatre El Cap, kom naboene inn for å hilse på. Der stod Tommy C himself. Vi syns det var jævla kleint, men han tok det som en champ.

    ReplyDelete
  8. Anonymous3:27:00 PM

    Takk og takk for terningkast 7..that must be som kind of record. Morsomt Stian! kanskje Tommy er sånn som dukker opp overalt, her er jeg! Han var en trivelig fyr, men ikke så gira på øl, han jogga mye, det er vel det som skal til for og bli best.Erik

    ReplyDelete