CR Tågbekken 8.februar 2014

S&D: Tågbekken Wi5
På: Dag The Dog, Steffen og meg selv
Andre: Et taulag under som vi prøvde å ikke rase is ned på. To taulag på den linja er ikke lurt.
Foto: Meg selv og Dag The Dog

Togbekken i Litldalen. 850 høydemetre med isklatring.

For noen dager siden hadde jeg ikke trodd at lørdan skulle bli tilbragt på O store Tågbekken. Men her om dagen tikket et bilde av fossen inn og snart ringte The Dog. Han og Steffen var gira, og det virket lissom som om han regnet med at jeg ble med.
"Hva med været da? Det er meldt syv pluss i Øra..?"
"Nei itt no problem. Det e helt annjdre metrologiske forhold i Litldalen sjø. Blablablabla."
Dag er en av de fjellsikreste personene jeg kjenner. Så når han er på, så ligger alt til rette for at forholdene er så gode som mulig. Jeg senket skuldrene og ble med opp i skyene.

Morgenmøte i Litldalen.

Vi nærmet oss monsteret i mørket. Det var like greit. It'z never expozed in ze dark... Vi snek oss opp sløshy is. Først da det bratnet til grydde det av dag og vi så rett opp i Romraketten som alltid truer med å rase ned. Den raste ned tre dager etter førstebestigningen i nitti. Da ICO Statistics og Jo Arve gikk den ble søyla hengende, men bunndelen av ruta datt ned... da gutta var på returen.

Morning has broken, like the first morning.
Femte lengden inkl løpende.

Nei her gjalt det å komme seg ut av dødssonen. Så det ble litt mindre skruer for å prioritere oppdrift. Den femte lengden var overraskende bratt. Videre oppover endre isen karakter til fiskeskjell som gikk over i en stim av haikjefter. Taulender så mange at man går surr. Klissvåt på en lengde for så å tørke på neste av overoppheting. 

Visuell kontakt med haikjeften.


Hei store haien du vil vel ikke spise lille meg vel?

Steffen nærmer seg beistet.





En stand hadde jeg i en hvithaikjeft der jeg prøvde å gjemme meg for den gapende megalodonen under romraketten. Jeg hadde sett for meg at man kunne klatre et stykke ut til venstre for romraketten, men den vindfluffa isen fristet ikke og vi endte opp ved siden av megalodonen. 

Da jeg kom opp til Steffens stand ved romraketten så den mindre ut enn nedenfra. Størrelsen var heller som en jumbojett haha. Den var nesten koselig. Helt til den smalt mot oss. Her var eneste veien OPP! Dogen malte i vei oppover forbi en tverrprekk som splittet konstruksjonen i to. Han fant stand i en hule for to og vi var oppe i tryggere omgivelser, objektivt sett.

Dag The Dog legger i vei fra hylla ved monstersøyla.

Med en romrakett hengende over oss var følelsen av å kunne få noe i hodet påtrengende.

Dag The Dog; half dog, half machine.







Tryggere og gladere ovenfor den hengende lasten.

Whip it!

Vi snek oss over bratta. Tror dem fleste klatrer her. Supereksponert.
Vi var usikre på veivalg rundt cruxet. Lang travers via venstre, rett opp eller snikevariant som ender i toppen av søyla? Jeg fulgte magefølelsen og valgte det siste. Glad for det. En lengde som føltes lang endte i verdens fineste ishule. Jeg whalet meg inn på ballsalens krystallgulv. Da jeg tittet ut utgangen i andre enden så jeg at isen hadde endret karakter. Vi var over bratta!
Dag The Dog glad for å komme inn på flat grunn etter cruxet.

Bare gå dere. Jeg blir her jeg. Ikke ring meg. Jeg ringer dere.

Mange har rapportert om at toppdelen er overraskened hard. Men da vi så oppover lo vi. Det lignet på ungen til Via Lara og Kongsvollfossen. 

Easy tick this is not.
Løpende oppover gikk fint et stykke, men så ble issvane uten formasjoner. Føkk som det var krøkkete. Toppdelen var isenes svar på The Rabbit of Caerbannong. Gi meg heller loddrett shit med formasjoner. Jeg hatet meg oppover med en slags krampe i armene som jeg aldri har kjent før. Ikke pumpa. Men stiv som et fenalår.


Klatre løpende? Nei takk jeg setter stand her jeg.
Da hodelyktene var på hørte vi et tjhooo som kun kunne bety én ting: Dogen var oppe!

Snart oppe.

Tre lysbobler ble til én i en seiersklem på toppen.  Kun returen ned Slakterrenna med gode snøforhold gjensto. 

Yippee-ya-oh. Yippee-ya-ye. Ghost riders in the sky.

Tågbekkens første 600 meter.
Vi navigerte oss gjennom en stim av hvithaier. Romraketten og megalodonen til høyre.

Returen ned Slakterenna. Der var det ganske så ferske stegjernsspor nerover.



7 comments:

  1. Anonymous7:34:00 AM

    Monster!

    ReplyDelete
  2. Anonymous7:39:00 AM

    Dæfven. Dæfven døtte.

    ReplyDelete
  3. hæsjtag fakkje og alt det der10:10:00 AM

    fete bilder!

    ReplyDelete
  4. Anonymous12:38:00 PM

    Å klatre Tågbekken, det greier han .
    Men å kjører ut fra barnehagen? Noop.

    ReplyDelete
  5. Anonymous7:25:00 AM

    Synes K har gjort fornuftig prioritering av fordelinga av en begrenset mengde skills (Tågbekk vs. ta-seg-ut-fra-parkering). Selv er jeg en jævel på lommeparkering.

    ReplyDelete
  6. Anonymous3:37:00 AM

    Superfina bilder..blir sugen!!
    Ser ju nice ut!

    ReplyDelete