Livet:)

Det er fint når noen forteller en historie fra virkeligheten som får en til å lukke døra, skru av lyset, skru på leselampa og krumme seg opp i godstolen og lese mens nervene bruser litt, en historie fra real life med alt hva det innebærer, real life som alle opplever hver dag, men som ikke alle har lyst til å fortelle om, har full forståelse for det.Men noen må jo gjøre det iblant, hvorfor? Så man kanskje kan kjenne seg igjen, vi er alle kompliserte mennesker, med kompliserte følelsesliv, og der inne i dypet av oss er hjertet. Hjertet som pumper ekte følelser rundt i kroppen. Noen ganger krasjer følelsene og det kaster deg ut i berg og dalbaner som får livet til å stoppe opp. Det kan være fint å lese om, det er en melankoli i det. Vi er bare mennesker. Og som sagt, noen må jo skrive litt, fortelle litt om det. Føler man for det skal man gjøre det,føler man ikke for det venter man til man en dag kanskje gjør det. Denne ene gangen kan jeg godt gjøre det. Litt om klatring blir det og. Og det er lov og le...det er en ganske så håpløs historie. Tror det var i 2008. Husker ikke eksakt. Mor og far hadde nettopp kjøpt hytte i Bloms väg i Bohuslen. Jeg var i en elendig form på den tiden. Var nettopp ferdig med et forhold. Var i en slags krise. Livet føltes bare mørkt. Hadde ikke trua på meg selv, selvtilliten som alltid hadde gått opp og ned, mest ned var helt på bunn. Sleit med nerver som satt i magen, vet ikke hvor de kom fra, men de var der konstant. Brukte opp pengene jeg tjente på øl, nedsløvende piller, junk food og nettcasino. Pengene var rotet bort, hadde ingen utdannelse, ikke lappen, bodde på en liten støvete hybel, spiste dårlig,var våken hele natta og spilte nettcasino. Følte meg dårlig til alt jeg foretok meg, som en vits. Tok flere små forbrukslån som vokste seg store for å klare hverdagen. Så kom mai, våren var her. Jeg var ikke meg sjøl, men trodde at en uke alene på hytta i Bohuslen ville gjøre meg godt. Planen var å gå lange turer på jakt etter nye buldre, nye klipper, clogge på Electric avenue på Skälefjell som bare er noen steinkast fra hytta. Satt meg på expressbussen på Oslo bussterminal med godt mot, men valium og sobril var med i sekken. Jeg hadde veldig lyst til å slutte med pillene, men klarte ikke la være å ta de med. Klarte heldigvis å slutte med de senere den uka. De pillene er noe dritt. Har stor respekt for at folk havner i situasjoner der legen gjør riktig å skrive de ut, men for meg personlig førte de etterhvert ikke til gode ting.Den første dagen var det sol. Jeg var positiv og fremtidsretta i tankene. Det kom til å bli en fin uke. Så kom morgendagen.Jeg lå helt lammet av angst på sofaen i hytta. Det regnet ute og jeg prøvde å lese bok. Hadde med tre-fire bøker og filmer som jeg skulle lese og kose meg med. Men jeg var for rastløs, klarte ikke finne ut om jeg skulle ligge, sitte eller gå rundt i hytta mens jeg leste en bok mens jeg tenkte at jeg burde se en film mens jeg tenkte at jeg burde lagd mat eller gå en tur ned til sjøen. Timene gikk, nervene i magen vokste seg store. Men jeg var fast bestemt på at pillene ikke skulle brukes før det var høyst nødvendig å få roet seg ned, ihvertfall inntil videre. Natta kom, tiden hadde bare gått, jeg hadde sittet, stått, gått på do, spist litt, prøvd å lese, sett en halv film, sett ut av vinduet, kjederøyka. Tiden hadde gått. Jeg hadde troen på at morgendagen skulle bli bedre, det var spådd sol ute. Men værvarselet skulle vise seg å ikke gjelde mitt indre. Jeg våknet, og fikk i meg litt mat. La meg på sofaen, følte meg tiltaksløs. Fristelsen ble for stor. Jeg skyldte innpå sobril, valium. Satt i sofaen igjen, men verden sett fra sofaen var plutselig litt lettere, men bare for en stund. Jeg trengte noe mer. I kjøkkenskapet fant jeg en flaske med Martini. Begynte å drikke rett av flaska. Kombinasjonen var ikke lur. Nervene var borte, men jeg var overstadig rusa. Det var tidlig på dagen, klokka var ca 12. Jeg pakka sekken, stappa den ned i crashpadden, tok sykkelen fatt og satte kursen mot Häller. Alt jeg så var dobbelt. Har aldri før eller etter noensinne opplevd det. Veien var dobbel, biler, trær,alt..alt var dobbelt. Men jeg var foreløpig for rusa til å synes det var ubehagelig. Det er 20 - 30 minutter å sykle fra hytta til Häller. Jeg tryna i grøfta tre fire ganger. Biler tuta, alt var dobbelt, de gule stripene i veien var dobble. Men jeg tenkte kun på å komme meg til Häller for å klatre. Kom meg endelig til parkeringa. Låste sykkelen og gikk innover. Husker ikke alt som skjedde der inne, har litt flimrete bilder av det hele. Men det jeg den neste timen skulle gjøre var ikke bra. Rusen var sterk og jeg trodde jeg kunne gjøre hva som helst. Klare hva som helst. Jeg fant Tor Line, en stram 7 - rute som starter med litt vertikal klatring før den går inn i et overhengende jammeriss. Tok på skoa og begynte å klatre, uten tau. Kom opp til risset, puttet hånda inn for å jamme. Husker at jeg våkna opp sittende under Tor Line. Det gjorde vondt, men jeg var fortsatt rusa, hadde med sobril som jeg stadig vekk hylte innpå. Tråklet meg videre gjennom ura under Häller. Bestemte meg for å finne en ny bulder. Fant en upussa stein. Den var rundt 4 meter høy og sluttet med et sva. Pussa starten og gikk rundt på toppen. La meg på magen og begynte å pusse svaet. Det neste jeg husker er at jeg våknet opp liggende på ryggen under buldern. Vet ikke hvor lenge jeg hadde ligget der. Blødde fra flere dype kutt på beina og ryggen. Hodet var uskadet. Jeg gjorde ingenting med skadene, rusen satt fortsatt for godt i til å bekymre seg. Dobbeltsynet hadde ikke gitt seg. Fant sykkelen og syklet hjemover. Turen mot hytta var vond. Smertene begynte å komme, følte meg trøtt og forvirra og jeg blødde, tryna med padden langs veien. Ingen stoppa, bilene suste forbi, tuta. Følte meg dårlig. Kom endelig hjem. Slang sykkelen fra meg i hagen. Gikk rett bort til naboen. Fantastisk fine naboer. Kjell og Anita. Pensjonister. Kjell har vært sjømann, seilt på verdens hav, og slått seg ned med omsorgsfulle fine Anita i rolige Bohuslen på sine gamle dager. Det er en fin ting å se muttern og fattern jobbe i hagen med Kjell og Anita, plante blomster sammen og se de vokse, ta en kaffe ved det nye beddet. Kjell og Anita tok situasjonen med ro. De satt meg i badekaret og skyldte vekk blodet som rant fra overalt på kroppen. Plastra meg sammen og ba meg ta det rolig, slappe helt av, det kom til å gå fint. Utpå kvelden gikk jeg hjem til hytta. Rusen hang fortsatt litt igjen. Trodde jeg hadde funnet roen. Men trangen til å ta en pille til ble for stor. Begynte å ringe klatrevenner i Oslo. Michele, Rolf og Trond. Husker ikke samtalene, men budskapet var visst av det jeg har hørt etterpå at jeg på en ganske så rørete måte ønsket at de skulle komme på besøk å klatre. De sendte melding om at de kanskje kom, men Rolf sa at han antakelig ikke kunne. I rusen ringte jeg og skjelte han ut. Det hele endte med at de kom. Det ble en utrolig fin opplevelse jeg aldri vil glemme. Det er brenndo på hytta. Om morgenen før de kom bestemte jeg meg mot min vilje. Jeg hadde lyst på piller, men gikk resolutt bort til doen og brant alle pillene. Ingen piller, ingen mulighet til å ta piller.Oslogjengen kom. Michele spøkte og lo litt av meg når jeg skulle ta Rolf i hånda. Rolf fikk en klem og alt var greit. Det ble tre fine klatredager og vårkvelder i Bohuslen med grilling og noen rolige øl utover kvelden med den svenske skjærgården gyngende nedenfor hytta i vårkvelden. Jeg er ingen moralist, men til slutt..alkoholen har jeg ikke klart å holde meg unna, men motto å ta ta lærdom av fra denne historien kanskje..hold deg unna piller hvis du kan. Stay strong, kom deg ut på cragget. Føl på livet, livet er en fin ting. Hilsen Erik

16 comments:

  1. Anonymous1:25:00 AM

    Takk for dine fortellinger Erik!

    ReplyDelete
  2. Anonymous1:28:00 AM

    Stopp dopet, ikke klatringa!

    ReplyDelete
  3. Anonymous2:56:00 AM

    For en god start på en treg morgen. Kaffe i koppen og fantastisk lesing. Tusen takk Erik.

    Anonym Astmatiker

    ReplyDelete
  4. Anonymous3:06:00 AM

    Mæd cred til Erik! Den myke og ærlige mannen er den moderne alphamalen.

    ReplyDelete
  5. Anonymous5:27:00 AM

    Takk for det, hyggelig. Erik

    ReplyDelete
  6. Anonymous7:15:00 AM

    superbra story Erik, hiver meg med på en mad cred jeg også !

    take care !

    Knut

    ReplyDelete
  7. Anonymous7:25:00 AM

    Takk for det. Håper det står bra til i Drammen. Er nok i Oslo en tur snart igjen, da får vi prøve å ta en tur på Damtjern!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Anonymous7:26:00 AM

      Hilsen Erik

      Delete
  8. This comment has been removed by the author.

    ReplyDelete
  9. Masse av props for en åpenhjertig og sterk historie, Hattestad!
    Jakob

    ReplyDelete
    Replies
    1. Anonymous4:13:00 PM

      Takk gamle ørn:)

      Delete
  10. Anonymous4:13:00 PM

    Hilsen Erik

    ReplyDelete
  11. Anonymous2:58:00 PM

    Det er forfriskende å lese ei dønn ærlig historie Erik

    Jørgen

    ReplyDelete
    Replies
    1. Anonymous1:29:00 PM

      Takk Jørgen, det var forfriskende å dele den også. Hilsen Erik

      Delete